Tour de France — 100 år med det berømte sykkelrittet

SPILL AV

Tour de France — 100 år med det berømte sykkelrittet

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I FRANKRIKE

I NOVEMBER 1902 var Henri Desgrange, som var sjefredaktør i sportsbladet L’Auto, på jakt etter en idé som kunne sørge for at et annet sportsblad (Le Vélo) ble utkonkurrert. «Hva om vi arrangerte et sykkelritt Frankrike rundt?» foreslo en av hans medarbeidere, den unge journalisten Géo Lefèvre. Til å begynne med virket ideen urealistisk, men den ble snart satt ut i livet. Den 1. juli 1903, presis kl. 15.16, drog 60 syklister — profesjonelle og amatører — ut fra Paris på et tre uker og 2428 kilometer langt landeveisritt, og dermed var det første Tour de France, eller Frankrike rundt, i gang. *

«Landeveiens slaver»

Frankrike rundt ble straks en publikumssuksess. Over hele landet kom store folkemengder ut for å se — og heie fram — «landeveiens slaver», som den franske reporteren Albert Londres kalte dem. De første årene rittet ble arrangert, var forholdene nokså primitive — deltakerne måtte klare seg med enkelt utstyr, kjempe seg fram på veier som var som vaskebrett, og tilbakelegge etapper som virket uendelige, og som startet midt på natten.

Sykkelen veide 20 kilo, og hvis den brøt sammen, måtte sykkelrytteren selv reparere den og hadde ikke lov til å motta noen form for teknisk hjelp, bortsett fra på spesielle kontrollposter. Den uheldige Eugène Christophe, som både i 1913 og i 1919 opplevde at forgaffelen på sykkelen hans brakk, måtte begge gangene selv reparere den i en landsbysmie.

Oppfinnsomhet og mediedekning

For å holde på interessen for rittet måtte arrangørene finne på noe nytt hvert år. Blant disse forandringene kan vi nevne: Rittet er blitt inndelt i flere og kortere etapper, noen etapper har helt eller delvis gått i nabolandene, lagene har fått sponsoravtaler, det er blitt innført tempoetapper, hvor sykkelrytterne enkeltvis eller lagvis kjemper om å fullføre på kortest mulig tid, og innkomsten er blitt lagt til Paris’ hovedgate, Champs-Élysées. Året 1919 er en milepæl i rittets historie, for fra og med det året er den som leder sammenlagt hver dag, blitt belønnet med å få bære en spesiell trøye i gult — samme farge som de gule sidene i L’Auto — den ettertraktede maillot jaune, den gule ledertrøyen. For å finansiere rittet organiserte Desgrange i 1931 PR-karavanen, som har cirka en times forsprang på sykkelrytterne og setter liv i tilskuerne langs ruten.

Salget av L’Auto — nå sportsavisen L’Équipe — økte. Sju minutter etter at vinneren av det første Frankrike rundt, Maurice Garin, var i mål i 1903, kom det ut en spesialutgave, og de 130 000 eksemplarene ble straks revet bort fra stativene. I vår tid, hvor fjernsynsbildene fra Frankrike rundt blir overført til over 150 land, er dette sykkelrittet den sportsbegivenheten som har den tredjestørste mediedekningen; det overgås bare av de olympiske leker og verdensmesterskapet i fotball. Noe som illustrerer rittets popularitet, er at den spanske nasjonalforsamling i 1987 avbrøt sin debatt for å følge sin landsmann Pedro Delgado, som lå i teten i de 21 hårnålssvingene på den krevende etappen opp til vintersportsstedet Alpe d’Huez.

Fjelletapper

I begynnelsen foregikk Frankrike rundt hovedsakelig på heller flate veier. Senere, i juni 1910, sendte en av L’Autos journalister, Alphonse Steinès, som befant seg i Pyreneene, et telegram til Desgrange hvor det stod at veiene gjennom fjellpassene var fullt farbare. Dette utsagnet var ikke helt sannferdig. I snøen i 2200 meters høyde hadde journalisten ikke klart å finne veien, og han hadde måttet være der oppe hele natten! Men måneden etter tok de tøffeste sykkelrytterne imot denne utfordringen. Franskmannen Gustave Garrigou klarte å kjøre opp til passhøyden Tourmalet i Pyreneene uten å stoppe, men kom ikke først fram. Senere har andre fjellpass i Alpene og Pyreneene kommet med på ruten.

I utforkjøringene kommer sykkelrytterne opp i den svimlende fart av 100 kilometer i timen, og det skjer ofte at noen får en velt. I 1951 falt nederlenderen Wim Van Est, som da bar den gule ledertrøyen, ned i en 50 meter dyp kløft og ble dratt opp ved hjelp av et provisorisk tau laget av sykkelslanger. Andre uhell har fått et mer tragisk utfall. I 1935 døde spanieren Francisco Cepeda etter en stygg velt i Galibier-passet i Alpene. I 1995 omkom italieneren Fabio Casartelli i en velt i en bakke med en helningsgrad på 17 prosent på Portet d’Aspet i Pyreneene.

Dueller på toppen

I 1964 foretok franskmennene Jacques Anquetil og Raymond Poulidor, som lå likt, en dramatisk kappkjøring oppover Puy-de-Dôme-fjellet i Auvergne. Poulidor, som ellers ofte kom på andreplassen, vant duellen, men med noen få sekunders margin gikk han likevel glipp av den gule ledertrøyen.

I 1971 kjempet belgieren Eddy Merckx og spanieren Luis Ocaña om ledelsen. Den 12. juli, i utforkjøringen fra Mente-passet i Pyreneene, veltet Ocaña. Han skadet seg og var ikke i stand til å fortsette rittet. Som en hedersbevisning til konkurrenten sa Merckx at han ikke ville bære den gule ledertrøyen da rittet fortsatte dagen etter.

Også i andre tilfeller er det blitt vist god sportsånd på fjelletapper. Det skjedde for eksempel da de italienske erkerivalene Gino Bartali og Fausto Coppi under oppstigningen til Izoard-passet i Alpene i 1949 midlertidig lot være å betrakte hverandre som rivaler og i stedet støttet hverandre.

En lagidrett

Lange soloutbrudd er oppsiktsvekkende. I 1951 klarte sveitseren Hugo Koblet å beholde forspranget over en strekning på hele 140 kilometer på Brive-Agen-etappen. Men som oftest er seieren et resultat av samarbeid. Det er vanligvis 20 profesjonelle lag med 9 sykkelryttere i hvert. Alle på laget samarbeider fullt ut med laglederen og er alltid parat til å støtte og hjelpe ham hvis han blir svak, får problemer med sykkelen eller velter.

Blant dem som har vist en slik lagånd, er franskmannen René Vietto. I 1934, da han var 20 år, hadde han gode muligheter til å vinne en etappe, men nølte likevel ikke med å snu og sykle opp til det passet han nettopp hadde kommet ned fra, for å overlate sykkelen sin til Antonin Magne, laglederen hans, hvis sykkel hadde brutt sammen.

Æresgalleriet

Å vinne Frankrike rundt mer enn én gang er en kolossal bragd. Fram til nå er det fire som har vunnet fem ganger: Jacques Anquetil (Frankrike, 1957, 1961—64), Eddy Merckx (Belgia, 1969—72, 1974), Bernard Hinault (Frankrike, 1978, 1979, 1981, 1982, 1985) og Miguel Induráin (Spania, 1991—95). Men hvem vet hvor mange ganger belgieren Philippe Thys (vinneren i 1913, 1914 og 1920) ville ha vunnet hvis ikke den første verdenskrig hadde satt en midlertidig stopper for konkurransen? En del av dem som tidligere hadde utmerket seg i konkurransen, døde for øvrig i krigen.

Mange betrakter Eddy Merckx, kalt «kannibalen», som verdens fremste syklist gjennom tidene. Han vant 34 etappeseirer (rekord) og utmerket seg på alle områder, både når det gjaldt tempoetapper, spurtoppgjør, utforkjøringer, flatt terreng og fjelletapper. «Han lar bare smulene bli igjen til oss,» klaget en av konkurrentene, som var blitt fullstendig utklasset. Fausto Coppi, som vant to ganger, blir av noen betraktet som tidenes mest profesjonelle og elegante syklist.

Noen vil vinne for enhver pris

I Frankrike rundt har det alltid vært fristende å jukse. De fire som oppnådde de beste plasseringene i 1904, måtte diskvalifiseres fordi de blant annet hadde benyttet snarveier eller hadde reist med bil noe av veien.

Av alle former for juks er doping det alvorligste problemet. De første årene ble det delt ut ukjente medikamenter til noen av deltakerne, og i 1920 hadde L’Auto en artikkel hvor doping med assistanse fra helsepersonell ble fordømt. I 1924 innrømmet brødrene Pélissier at de «gikk på dynamitt», det vil si farlige stoffer. I årenes løp er flere merkelige ulykker blitt tilskrevet bruk av stimulerende midler. Som et eksempel kan vi nevne det tragiske dødsfallet til den britiske syklisten Tom Simpson på klatreetappen opp til toppen av Mont Ventoux i 1967.

I 1998 fikk et omfattende tilfelle av doping med assistanse fra helsepersonell stor oppmerksomhet i massemediene. Omkring 400 doser med prestasjonsfremmende midler — deriblant erytropoietin (EPO) — ble oppdaget i bilen til en som var massør for et av lagene. Ett lag ble diskvalifisert, og et annet trakk seg fra konkurransen. I fjor kom han som var på tredjeplass i sammendraget, i vanry på grunn av en skandale. Lederen for Frankrike rundt-arrangementet, Jean-Marie Leblanc, skriver at «doping, penger og urimelig utvidelse av rittet» er en trussel mot dets fortsatte eksistens. — Forordet til jubileumsskriftet 100 ans de Tour de France (100 år med Frankrike rundt), utgitt av L’Équipe.

Til tross for problemene har sykkelrytterne ikke mistet sin entusiasme for Frankrike rundt, eller Tour de France. Texaneren Lance Armstrong, som har vunnet fire ganger og er storfavoritt nå i jubileumsåret 2003, da rittet stort sett har samme rute som i 1903, har uttalt at Tour de France «har et ry og en historie som ingen andre ritt har. Det står i en særklasse. Det kommer alltid til å være noe helt for seg selv». Alle profesjonelle syklisters drøm er å vinne dette verdensberømte rittet.

[Fotnote]

^ avsn. 3 I vår tid strekker rittet seg vanligvis over cirka 3600 kilometer fordelt på 20 dagsetapper.

[Illustrasjon/kart på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Ruten ved hundreårsjubileet 5.—27. juli 2003

-- Tempoetapper

— Transport mellom etapper

• Startsted

○ Etappemål

• PARIS

-- —

○ Sedan

-- —

○ Saint-Dizier

-- —

○• Nevers

○• Lyon

○ Alpe d’Huez

○ Marseille

—

• Narbonne

○• Toulouse

-- —

○ Cap’ Découverte

-- —

○ Bayonne

-- —

○• Bordeaux

-- —

○ Nantes

—

• Ville d’Avray

○ PARIS

[Rettigheter]

[Bilder på side 22]

1903 Maurice Garin, vinneren av det første Tour de France

1927 Fabrikkarbeidere avbryter arbeidet for å bivåne rittet

[Rettigheter]

[Bilde på side 23]

1910 I Pyreneene må Octave Lapize, med ekstra sykkelslanger rundt halsen, gå av sykkelen og trille den

[Rettigheter]

[Bilder på side 24]

1951 Italieneren Fausto Coppi. Han vant Tour de France to ganger

1964 Anquetil og Poulidor i en spennende duell

[Rettigheter]

[Bilder på sidene 24 og 25]

1991—95 Spanieren Miguel Induráin, med den gule ledertrøyen, vant Tour de France fem ganger

1999 Lance Armstrong på en tempoetappe

[Rettigheter]

VÅKN OPP!