Tahiti og menneskers søken etter paradiset

Skipet var i flere dager blitt kastet hit og dit av dønningene i Stillehavet. Under den stekende solen utførte sjømennene utrettelig sine ensformige plikter og var utvilsomt lut lei den sure vinen, det stinkende vannet og den råtne maten. Plutselig ble stillheten brutt av at noen ropte: «Land! Land til babord!» Langt i det fjerne skimtet de konturene av noe som lignet en øy. Noen timer senere var de ikke lenger i tvil — en øy var i sikte.

 Helt siden disse europeerne fikk øye på øya Tahiti, har den vært synonymt med ordet «paradis». Den franske oppdagelsesreisende Louis Antoine de Bougainville, som levde på 1700-tallet, og som ledet den ekspedisjonen som er beskrevet innledningsvis, skrev senere: «Jeg følte meg hensatt til Edens hage.» Nå, over 200 år senere, trekker Tahiti fortsatt besøkende. Det er mange som i likhet med sine forgjengere drar til Tahiti i sin søken etter paradiset.

Men hvorfor er menneskene så fascinert av drømmen om paradiset? Og hvordan har det seg at Tahiti ble innbegrepet av denne drømmen? For å få svar på det skal vi gå tilbake til begynnelsen av menneskenes eksistens.

Det tapte paradis

Det er ikke uten grunn at ordet «paradis» appellerer til oss. Vi ble ganske enkelt skapt for å leve i paradiset. Bibelen viser at våre første foreldre ble velsignet av Gud med et hjem som blir beskrevet som et «paradis» — en vakker park, eller hage. (1. Mosebok 2: 8) Denne parken lå tydeligvis i en del av det området som ble kalt Eden, og som betyr «glede». Det ser ut til at vår tids forskere betrakter Edens hage som en myte, men Bibelen framholder den som en historisk realitet og inneholder pålitelige opplysninger om hvor den opprinnelig lå. (1. Mosebok 2: 10—14) Men to av de  geografiske kjennemerkene — elvene Pisjon og Gihon — er det ikke lenger mulig å identifisere, så hagens helt nøyaktige beliggenhet forblir derfor et mysterium.

Våre første foreldre gjorde opprør mot Gud, og paradiset gikk tapt for oss alle. (1. Mosebok 3: 1—23) Men menneskene har ikke klart å fortrenge sin lengsel etter paradiset. Mange lands mytologi inneholder faktisk visse trekk av Bibelens beretning om paradiset. Grekerne, for eksempel, fremmet myten om en gullalder — en ideell tid da menneskene levde et sorgløst, fredelig liv.

Det er mange som har prøvd å finne det lenge savnede Eden, eller paradiset. Noen har lett etter dette paradiset i Etiopia — uten å lykkes, naturligvis. Ifølge én legende skal til og med en geistlig på 500-tallet som het Brendan, ha funnet paradiset på en øy i det sørvestlige Atlanterhavet. I andre legender blir det hevdet at paradiset lå skjult på et høyt fjell. Den kjente oppdagelsesreisende Christofer Columbus var frustrert over alle selvmotsigelsene i disse legendene. Han sa: «Jeg har verken funnet eller lest noe på latin eller gresk som med sikkerhet har fastslått i hvilken del av verden det jordiske paradiset finnes.» Til slutt ble han overbevist om at det måtte ligge et sted sør for ekvator.

Etter sin tredje reise til «den nye verden» sa Columbus: «Det ser ut til at det er dette landet som er det jordiske paradiset, for det passer med beskrivelsen til de helgenene og teologene som jeg har omtalt.» Men det skulle vise seg at «den nye verden» ikke var det paradiset som Columbus trodde det var.

Framtidige idealsamfunn

Noen lærde gav imidlertid ikke opp. De prøvde ikke lenger å finne det tapte paradis, men fremmet i stedet tanken om et framtidig, menneskelagd paradis. Skribenter begynte å skrive historier om det «perfekte» samfunn — en kjærkommen kontrast til det korrupte samfunnet de levde i. Men ingen av disse fantasifulle forestillingene var virkelig paradislignende. I stedet for å tenke seg et fritt liv i en uendelig park drømte disse svermerne om et velorganisert, bylignende paradis. På 1500-tallet, for eksempel, skildret den britiske statsmannen sir Thomas More en innbilt tur til et land som han kalte Utopia. Dette ordet betyr «ikke noe sted».

Senere forfattere bygde videre på Mores ideer ved å tilføye noen av sine egne. I årenes løp er det mange europeiske skribenter som har skildret «Utopia» på sin måte. Men disse oppdiktede idealsamfunnene var alt annet enn gledens hager. I idealsamfunnene prøvde man nemlig å skape lykke ved å føre streng kontroll med folk, men på den måten hindret de nytenkning og kvalte folks frihet. Ifølge historieprofessor Henri Baudet uttrykte alle disse drømmene om det ideelle samfunn ikke desto mindre et «sterkt ønske om et bedre liv . . . og et mer rettferdig samfunn».

Tahiti — opphav til en myte

På 1700-tallet gav det uutforskede Sørhavet oppdagelsesreisende en siste sjanse til å finne et uoppdaget paradis. Men da Bougainville satte kursen mot Stillehavet i desember 1766, var han i første rekke opptatt av å oppdage og underlegge seg nye kolonier og åpne nye markeder.

Etter flere måneder på sjøen oppdaget Bougainville Tahiti. På grunn av korallrevene som omgav de andre øyene han hadde sett, hadde han ikke klart å ankre opp ved noen av dem. Tahiti hadde imidlertid gode havner. Der fant det utslitte mannskapet et vennlig folk og rikelige forsyninger. For disse sjømennene var det som om virkeligheten overgikk fantasien. Øya var ikke bare et tropisk paradis, men den hadde også mye til felles med de oppdiktede idealsamfunnene.

Tahiti var for det første et øysamfunn, akkurat som de fantasifulle idealsamfunnene. Dessuten så øya virkelig paradisisk ut. Flere hundre strie elver og fosser gjennomstrømmet det fruktbare  landskapet, som rent kunne ta pusten fra en. Den frodige tropevegetasjonen vokste etter alt å dømme helt av seg selv, uten menneskers strev. Noe som forsterket denne øyas idylliske skjønnhet, var dens helsefremmende klima og det at det ikke fantes slanger, farlige insekter eller aktive vulkaner der — farer som er typiske for tropeområdene.

Tahitierne selv var dessuten høye, vakre og friske. De tannløse sjømennene, med sine oppsvulmede gommer på grunn av skjørbuk, var imponert over tahitiernes hvite tenner. Innbyggerne hadde også godt humør, og de vant raskt sjømennenes godvilje med sin gjestfrihet. Rent umiddelbart så det også ut til at alle tahitiere var likestilt — et grunnleggende trekk i litteraturen om Utopia. Det fantes ikke fattigdom. Tahitierne var dessuten ikke pålagt noen restriksjoner i sitt kjønnsliv — og sjømennene innledet da også umoralske forbindelser med noen av de vakre tahitiske kvinnene.

For Bougainville og hans mannskap syntes derfor Tahiti å være det gjenvunne paradis. Bougainville forlot øya, ivrig etter å fortelle verden om det paradiset han hadde funnet. Da han hadde gjennomført sin tre år lange reise jorden rundt, utgav han en bok hvor han fortalte om sine opplevelser. Boken ble en bestseller og skapte myten om at den eksotiske øya var perfekt på alle måter. Det opprinnelige paradiset var gått tapt, men Tahiti syntes å være det paradiset man kunne oppleve nå.

Farene ved en myte

Myter stemmer imidlertid ikke alltid med virkeligheten. I likhet med alle andre mennesker ble tahitierne for eksempel også syke og døde. De var langt fra likestilt, og de levde i et strengt og noen ganger tyrannisk samfunnshierarki. De førte stammekriger og ofret mennesker. Som folk flest var heller ikke alle tahitiere usedvanlig vakre eller pene. Og historikeren K.R. Howe mener at de kvinnene som Bougainvilles menn møtte, sannsynligvis ble «beordret til å prostituere seg» for å blidgjøre inntrengerne.

Men myten om det «gjenvunne paradis» bredte seg. Forfattere og kunstnere, deriblant den franske maleren Paul Gauguin, strømmet til Tahiti. Gauguins fargerike skildring av livet på Tahiti bidrog til at øyas popularitet økte. Hvilke følger fikk dette for Tahiti? Myten reduserte øya og dens innbyggere til stereotyper. Når de som hadde besøkt øya, kom hjem, ble de ofte spurt om de ikke kunne fortelle om sine «eventyr med de tahitiske kvinnene».

Alt håp ute om et paradis?

I de senere år har Tahiti også stått overfor andre utfordringer. I begynnelsen av 1980-årene ble øya gjentatte ganger rammet av sykloner, noe som skadet korallrevene. Men de største truslene har menneskene selv vært årsak til. Byggeprosjekter har ført til jorderosjon og forurensning. Donna Leong, som er ekspert på avfallsbehandling, sier: «Turistnæringen produserer enorme mengder avfallsprodukter. . . . Hvis det ikke blir tatt hånd om miljøforurensningen, kommer verken Tahiti eller de andre øyene til å være områder med en frodig flora, et yrende dyreliv og krystallblå laguner.»

Alt håp om et gjenvunnet paradis er imidlertid langt fra ute. Jesus Kristus selv lovte nemlig en angrende ugjerningsmann: «Du skal være med meg i Paradiset.» (Lukas 23: 43) Jesus siktet ikke til et oppdiktet idealsamfunn som skildres i romaner, men til et verdensomfattende paradis som vil bli styrt av en himmelsk regjering. * De over 1700 vitnene for Jehova på Tahiti setter sitt håp til dette framtidige paradiset. De bruker villig av sin tid for å gjøre andre kjent med dette håpet. Selv om den vakre øya Tahiti har mange paradisiske trekk, blekner den sammenlignet med det verdensomfattende paradiset som Gud snart skal innføre. Menneskers søken etter dette paradiset er ikke forgjeves.

[Fotnote]

[Bilde på side 16]

Tahiti var tilsynelatende et idyllisk paradis

[Rettigheter]

Maleri av William Hodges, 1766

Yale Center for British Art, Paul Mellon Collection, USA/Photo: Bridgeman Art Library

[Bilde på side 17]

De vennligsinnete tahitierne tok gjestfritt imot Bougainville

[Rettigheter]

Med tillatelse av National Library of Australia NK 5066

 [Bilde på side 18]

Jehovas vitner finner glede i å gjøre andre kjent med det paradiset som skal komme

[Bilderettigheter på side 17]

Bilde gjengitt med tillatelse av Tahiti Tourisme

[Bilderettigheter på side 19]

Side 18: Kanopadlere, vannfall og bakgrunn: Bilder gjengitt med tillatelse av Tahiti Tourisme