Navigering ved hjelp av havet, himmelen og vinden

ER DU redd for at du skal komme til jordens ytterkant og falle utfor stupet? Naturligvis ikke. Men i tidligere tider var det noen sjømenn som åpenbart var redd for nettopp det. Mange seilte bare i farvann hvor det var land i sikte. Andre modige sjømenn fortrengte imidlertid frykten og satte kursen mot det åpne hav.

For omkring tre tusen år siden drog fønikiske sjømenn ut fra sine hjemstedshavner langs Middelhavets østbredd for å drive handel i Europa og Nord-Afrika. På 300-tallet fvt. seilte Pytheas, en gresk oppdagelsesreisende, rundt hele Storbritannia, og han kan ha kommet så langt som til Island. Og arabiske og kinesiske sjømenn fra Østen hadde ferdes på Indiahavet lenge før de europeiske skipene gjorde sin entré der. Ja, den første europeeren som satte kursen mot India, Vasco da Gama, nådde trygt fram dit med hjelp fra den arabiske losen Ibn Majid, som loste Vasco da Gamas skip under den 23-dager lange seilasen over Indiahavet. Hvordan navigerte disse tidlige sjøfarerne på havet?

Bestikkregning

De første sjøfarerne måtte basere seg på bestikkregning. Denne utregningsmåten betinger at navigatøren kjenner til tre ting, slik illustrasjonen nedenfor viser: (1) fartøyets startpunkt, (2) dets hastighet og (3) dets kurs (fartsretning). Det var enkelt å finne startpunktet. Men hvordan kunne man bestemme fartøyets kurs?

I 1492 bestemte Christofer Columbus kursen ved hjelp av et kompass, et instrument som ble tatt i bruk i Europa først på 1100-tallet evt. Men de første losene hadde ikke noe kompass. De måtte navigere ved hjelp av solen og stjernene. Når skyene vanskeliggjorde sikten, orienterte sjømennene seg ved hjelp av de lange, regelmessige havdønningene. De fulgte med på hvordan dønningene beveget seg i forhold til solens og stjernenes oppgang og nedgang.

Hvordan regnet de ut hastigheten? Én måte bestod i å beregne hvor lang tid det tok for fartøyet å passere en gjenstand som var blitt kastet ut i vannet fra baugen. En senere, mer presis metode gikk ut på å kaste over bord et trestykke  som var festet i en line hvor det var knyttet knuter i en viss avstand. Det flytende trestykket trakk linen ut etter hvert som fartøyet beveget seg framover. Etter en bestemt tid ble linen dratt opp, og antall knuter som var blitt trukket ut, ble telt. Dette viste fartøyets hastighet i knuter, eller knop — antall nautiske mil pr. time — en måleenhet som fortsatt brukes. Når navigatøren kjente til hastigheten, kunne han regne ut hvor langt fartøyet hadde seilt på en dag. Han trakk så opp en linje på et draft, et sjøkart, som viste framdriften langs den valgte kursen.

Havstrømmer og sidevinder kunne naturligvis føre til at fartøyet kom ut av kurs. Navigatøren beregnet og journalførte med jevne mellomrom de korrigeringene som var nødvendige for at fartøyet skulle holde stø kurs. Slik fortsatte han hver dag — han målte, beregnet og tegnet. Når de til slutt kastet anker, utgjorde disse daglige anmerkningene på sjøkartene en journal over hvordan fartøyet hadde nådd fram til sitt bestemmelsessted. Det var slik bestikkregning Columbus gjorde bruk av da han for over 500 år siden drog fra Spania til Nord-Amerika og tilbake. De nøyaktige kartene han tegnet, har gjort det mulig for sjøfolk i dag å ta den samme ruten.

Navigering ved hjelp av himmelen

Hvordan brukte navigatører i gamle dager himmellegemene for å navigere fartøyene sine? Solen står jo opp i øst og går ned i vest. Ved daggry kunne sjømennene måle solens posisjon i forhold til de stjernene som fortsatt syntes, og derved finne ut hvor mye solen hadde flyttet seg. Om kvelden kunne de måle hvor de befant seg i forhold til Polarstjernen, som står så å si like over Nordpolen i skumringen. I sør kunne de lokalisere Sørpolen ved hjelp av et klart stjernebilde som er kjent som Sydkorset. En klar natt kunne derfor sjømenn på alle verdens hav kontrollere sin posisjon ved hjelp av minst ett referansepunkt på himmelen.

Men dette var ikke de eneste veiviserne på himmelen. Polynesierne og andre sjøfarere på Stillehavet, for eksempel, kunne lese nattehimmelen som et veikart. En av teknikkene deres gikk ut på å sette kursen mot en stjerne som de visste steg opp over eller ned under horisonten i den retningen som deres bestemmelsessted lå. For å forvisse seg om at de holdt stø kurs, sjekket de i løpet av natten også andre stjerners posisjon i forhold til hverandre. Hvis de kom ut av kurs, kunne stjernene på himmelen vise dem hvordan de skulle korrigere kursen.

Hvor pålitelig var dette systemet? I en tid da europeiske sjøfolk ofte holdt seg tett inntil kysten i frykt for å styrte utfor kanten av jorden, som de trodde var flat, foretok sjøfolk i stillehavsområdet tydeligvis lange krysninger på det åpne hav mellom relativt små øyer. For over 1500 år siden forlot for eksempel noen polynesiere Marquesasøyene og satte kursen nordover over det vidstrakte Stillehavet. Da de så gikk i land på Hawaii, hadde de tilbakelagt 3700 kilometer! Hawaiiske folkeeventyr forteller om polynesiske sjøreiser mellom Hawaii og Tahiti i gammel tid. Noen historikere sier at disse beretningene bare er legender. Sjøfarere i vår tid har ikke  desto mindre foretatt den samme sjøreisen og navigert ved hjelp av stjernene, havdønningene og andre naturfenomener — uten navigasjonsinstrumenter.

Vindens rolle

Seilskipene var helt avhengig av vinden. Vind som kom bakfra, drev et fartøy fint framover, men motvind saktnet skipets fart betraktelig. Hvis det ikke var vind, noe det ofte ikke er i det som sjøfolkene kaller doldrums — ekvatorialbeltet — betydde det at det ikke ble noen framdrift. Etter hvert oppdaget sjømennene de framherskende vindene, noe som bidrog til at det ble etablert skipsleier, eller hovedruter, for seilskip på åpent hav. Navigatørene gjorde god bruk av disse vindene.

Hvis vindforholdene var ugunstige, kunne det medføre lidelse og død. Da Vasco da Gama drog fra Portugal til den sagnomsuste Malabarkysten i India i 1497, var det framherskende vinder som førte ham til det sørlige Atlanterhavet og videre sørøstover og rundt Kapp det gode håp i Afrika. Men i Indiahavet kom han ut for monsunene — vinder som skifter retning med årstiden. Tidlig på året oppstår sommermonsunen i den sørvestlige delen av Indiahavet, og i flere måneder blir alt som flyter, blåst mot Asia. Sent på høsten overtar vintermonsunen. Den blåser med stor kraft fra nordøst og tilbake mot Afrika. Vasco da Gama drog fra India i august og ble snart utsatt for de ugunstige vindene. I stedet for at tilbaketuren tok 23 dager, slik turen østover hadde tatt, tok den nesten 3 måneder. På grunn av denne forsinkelsen gikk de tom for ferskmat, og mange av mennene hans døde av skjørbuk.

Dyktige navigatører på Indiahavet lærte seg å sjekke både kalenderen og kompasset. De skipene som skulle østover til India rundt Kapp det gode håp, hadde valget mellom å starte tidlig på sommeren eller å vente i flere måneder på gunstige vindforhold. Skipskapteiner som drog fra India mot Europa, startet derimot seilasen sent på høsten for å unngå å måtte kjempe mot sommermonsunen. Ruten på Indiahavet var derfor som en vekslende enveiskjørt gate — skipstrafikken mellom Europa og Malabarkysten i India gikk ofte bare i én retning om gangen.

Navigasjonsteknikken går framover

Tiden gikk, og kunsten å navigere tok en ny retning. Mekaniske instrumenter gjorde det mindre påkrevd å stole utelukkende på det blotte øye og på gjetninger. Astrolabiet og senere den mer nøyaktige sekstanten — instrumenter som ble brukt til måling av solens eller stjernenes høyde over horisonten — gjorde det mulig for sjømennene å beregne hvilken breddegrad nord eller sør for ekvator de befant seg på. Skipskronometeret — et pålitelig ur velegnet til å bruke på sjøen — hjalp dem til å beregne lengdegraden, deres østlige eller vestlige posisjon. De målingene som ble foretatt med disse instrumentene, var langt mer presise enn dem som ble foretatt ved hjelp av bestikkregning.

I dag har vi gyrokompasser, som ikke behøver noen magnetnål for å angi hva som er nord. Et satellittbasert posisjoneringssystem (GPS) angir ved hjelp av noen tastetrykk skipets nøyaktige posisjon. Elektroniske tavler erstatter ofte sjøkart av papir. Navigering er virkelig blitt en eksakt vitenskap, og alle disse framskrittene øker vår respekt for det mot og den dyktighet som de gamle sjøfarerne viste. De hadde bare sin kunnskap om havet, himmelen og vinden å hjelpe seg med når de førte sine fartøyer over de vidstrakte, åpne verdenshavene.

[Bilde på sidene 12 og 13]

(Se den trykte publikasjonen)

Bestikkregning

Bestikkregningen ble nøye journalført med tanke på framtidig navigering

1 Startpunkt

↓

2 Hastigheten ble regnet ut ved hjelp av et trestykke, en line med knuter i en viss avstand og et timeglass

↓

3 Kursen ble bestemt ved observasjon av dønninger, stjerner, solen og vinden

[Bilder]

Kompass

Sekstant

[Bilde på side 14]

Avanserte instrumenter har gjort vår tids navigering til en eksakt vitenskap

[Rettigheter]

Kværner Masa-Yards