Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

En bok som forbyr andre bøker

En bok som forbyr andre bøker

En bok som forbyr andre bøker

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ITALIA

HVORFOR er det så mange som har fordommer mot Bibelen? I noen land kan svaret på dette spørsmålet ha sammenheng med utarbeidelsen av Index librorum prohibitorum — en fortegnelse, eller indeks, som ble laget for å bekjempe «kjetteri». Hvordan kan det ha seg?

Den katolske kirke var svært begeistret for oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Ja, oppfinnelsen ble lovprist av noen paver og kalt «guddommelig kunst» av enkelte prester. Men det geistlige hierarki innså snart at boktrykkerkunsten ble brukt til å spre ideer som var i strid med den katolske lære. I slutten av 1400-tallet ble det derfor innført krav om imprimatur (trykketillatelse) i en rekke europeiske bispedømmer, og i 1515 vedtok det femte laterankonsil bestemmelser om at det skulle føres kontroll med trykkevirksomheten. Overtredelse av disse bestemmelsene kunne bli straffet med bannlysing. Men dette forhindret ikke utbredelsen av trykt materiale og bøker som kirken betraktet som farlige for folks tro og moral, særlig ikke etter reformasjonens inntreden. Henimot slutten av 1500-tallet håpet man derfor i Vatikan-kretser «at det ikke skulle bli mer trykking på mange år».

For å minske «den ekle strømmen av fordervende bøker» — slik en italiensk jesuitt sa så sent som i 1951 — ville kirken ha en indeks over forbudte bøker som skulle gjelde for alle katolikker. I 1542 ble den romerske inkvisisjonen opprettet. Denne institusjonens første offentlige handling var tydeligvis å utstede en forordning mot trykkefrihet på det religiøse område. Da den tidligere storinkvisitoren Gian Pietro Carafa ble pave Paul IV i 1555, gav han straks en komité i oppdrag å lage en indeks over forbudte bøker. Den første alminnelige Index librorum prohibitorum ble således trykt i 1559.

Hva slags bøker ble forbudt?

Indeksen var inndelt i tre «kategorier». Den første kategorien gav en oversikt over forfattere hvis bøker, uansett emne, var forbudt. Den andre inneholdt titlene på forbudte utgivelser av forfattere som ellers ikke var blitt erklært for kjettere. Og den tredje forbød en lang rekke bøker av ukjente forfattere. Denne indeksen inneholdt 1107 forbudte bøker og forkjetret ikke bare forfattere av religiøse skrifter, men også forfattere av annen litteratur. Et tillegg som inneholdt en oversikt over forbudte utgaver av Bibelen, viste at alle oversettelser til språk som vanlige folk forstod, var forbudt.

Det var riktignok blitt innført lokale forbud tidligere, men «med disse bestemmelsene, som omfattet hele den katolske verden, kom kirken med sin første offisielle erklæring mot å trykke, lese og eie Den hellige bok på folkemålet,» sier Gigliola Fragnito, som underviser i nyere historie ved Parma universitet i Italia. Indeksen ble møtt med like sterk motstand fra bokhandlere og redaktører som fra styresmaktene, som drog fordel av trykkevirksomheten. Av disse og andre grunner ble det utarbeidet en ny utgave, som ble offentliggjort i 1564, etter Trientkonsilet.

I 1571 ble det opprettet en kongregasjon, eller fast kardinalkomité, som skulle sørge for at indeksen ble revidert. På ett tidspunkt var det hele tre organer som bestemte hvilke skrifter som skulle forbys — kongregasjonen for det hellige embete (Sanctum Officium), indekskongregasjonen og boksensoren, en pavelig rangsperson. Disse organene hadde overlappende ansvarsområder og forskjellig syn på hvorvidt biskopene eller lokale inkvisitorer skulle få mer makt, og det bidrog til at det tok sin tid før den tredje katalogen over forbudte bøker ble utgitt. Indeksen ble utarbeidet av indekskongregasjonen, og i mars 1596 gjorde Clemens VIII det kjent at den forelå, men på oppfordring fra kongregasjonen for det hellige embete ble den holdt tilbake inntil indeksen mer kategorisk fordømte all bibellesning på de språkene som vanlige folk forstod.

Til tross for stadige oppdateringer i århundrenes løp kom denne utgaven av Index librorum prohibitorum mer eller mindre til å utgjøre et grunnlag for senere utgaver. Mange protestanter, som så sine egne verker komme på indeks, omtalte indeksen som «den beste veiviseren til de mest ettertraktede bøkene». Men det skal også sies at det protestantiske synet på boksensur den gangen var ganske likt det katolske.

Indeksen fikk skjebnesvangre følger for kulturlivet, som i et land som Italia «skrumpet inn i isolasjon,» sier historikeren Antonio Rotondò. En annen historiker, Guido Dall’Olio, sier at indeksen var «en av de viktigste årsakene til at den kulturelle utviklingen i Italia stod stille i forhold til utviklingen i de fleste andre deler av Europa». Ironisk nok var det noen av bøkene som overlevde fordi de havnet et spesielt sted, i det såkalte inferno, et rom som i mange kirkelige biblioteker ble brukt til å oppbevare forbudt litteratur under lås og lukke.

I opplysningstiden fikk imidlertid opinionen en ny rolle, noe som etter hvert bidrog sterkt til at det «mest restriktive redskap som noen gang er blitt brukt i kampen mot trykkefriheten», kom i bakgrunnen. I 1766 skrev en italiensk redaktør: «Det er ikke Romas forbud som bedømmer bøkene. Det er det leserne som gjør.» Indeksen mistet sin betydning, og i 1917 ble indekskongregasjonen, som hadde sørget for å oppdatere den, oppløst. Siden 1966 har indeksen «ikke lenger hatt en kirkelig lovs kraft med de fordømmelser som er knyttet til en slik lov».

Bibelen på folkemålet

Indeksens historie viser at av alle «fordervende bøker» var det én som voldte de geistlige myndigheter spesiell bekymring — Bibelen på folkemålet. På 1500-tallet kom «rundt regnet 210 utgaver av hele Bibelen eller av Det nye testamente» på indeks, sier Jesús Martinez de Bujanda, som er spesialist på religiøse skrifter og forbudte bøker. På 1500-tallet var italienerne kjent for å være ivrige bibellesere. Men dette folkets forhold til Guds Ord ble radikalt forandret på grunn av indeksen, med dens strenge forbud mot Bibelen på folkemålet. «Det at De hellige skrifter ble forbudt og fjernet fordi de ble betraktet som en kilde til falsk lære, førte til at de i italienernes sinn ble forvekslet med kjetternes skrifter,» sier Fragnito. «Veien til frelse for den katolske befolkningen i Sør-Europa gikk gjennom katekismen», og «man foretrakk å forholde seg til et religiøst umodent folk framfor et religiøst modent folk».

Men i 1757 tillot pave Benedikt XIV lesning av ’oversettelser på folkemålet som var godkjent av pavestolen’. Endelig kunne man begynne å utarbeide en ny italiensk bibelutgave, basert på den latinske oversettelsen Vulgata. Katolikker i Italia måtte imidlertid vente helt til 1958 før de fikk sin første fullstendige bibeloversettelse som var basert direkte på grunnspråkene.

I dag er det særlig ikke-katolikker som er travelt opptatt med å «distribuere Skriftene overalt,» sier Fragnito. Jehovas vitner er utvilsomt blant de mest aktive. De har distribuert over fire millioner eksemplarer av Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på italiensk. På den måten har de bidratt til å gjenopplive hundretusener av menneskers kjærlighet til Guds Ord. (Salme 119: 97) Hvorfor ikke gjøre deg bedre kjent med denne usedvanlige boken?

[Bilde på sidene 20 og 21]

Sider fra «Index librorum prohibitorum»

[Rettigheter]

Su concessione del Ministero per i Beni e le Attività Culturali

[Bilde på side 22]

En italiensk bibel fra 1500-tallet som kirken forbød

[Bilde på side 22]

«Ny verden-oversettelsen» har vakt mange menneskers kjærlighet til Guds Ord