Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Etter eksplosjonene

Etter eksplosjonene

Etter eksplosjonene

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ECUADOR

DEN 20. november 2002 var en vakker dag i byen Riobamba i Ecuador. Hvite, lette skyer drev bortover den blå himmelen. De omkringliggende snødekte vulkanene så ut som det rene prospektkortet. De 124 000 innbyggerne i denne byen, som ligger oppe i Andesfjellene i 2700 meters høyde, var opptatt med sine daglige gjøremål, uvitende om at idyllen snart skulle bli ettertrykkelig brutt. Plutselig, midt i ettermiddagsstillheten, inntraff det en øredøvende eksplosjon! Vinduer og gulv begynte å riste. En illevarslende, raskt voksende soppsky kom til syne.

Etter mindre enn ti minutter kom det en ny eksplosjon, etterfulgt av en kraftig sjokkbølge som knuste vinduer og blåste dører av hengslene. Så dannet det seg en virvlende sky av ild og røyk, en sky som var mye større enn den første. Deretter kom det en hel serie eksplosjoner og lysglimt.

José og hans kone, Ana — som begge er Jehovas vitner — er et ektepar i 60-årene som bodde omkring 400 meter fra eksplosjonsstedet. De ble slått over ende av trykkbølgen fra eksplosjonen. Ana hadde stått like ved utgangsdøren da den ble revet av hengslene og kastet mot en bakvegg. Da det vettskremte ekteparet løp mot den innerste delen av boligen, begynte taket å falle ned over dem. På en eller annen måte klarte de å komme seg ut i en liten bakgård, der de krøp inntil hverandre og begynte å be. Heldigvis kom sønnen deres kjørende i bil et kvarter senere for å ta dem med til et trygt sted.

Så bra gikk det ikke med alle. Etter eksplosjonene oppstod det panikk. Mange flyktet til fots. Midt i all ropingen og skrikingen var det noen som snublet og falt på det knuste glasset som lå strødd utover fortauene. Personbiler, busser og lastebiler kjørte ut av byen i stor fart; noen kjørte til og med mot kjøreretningen i enveiskjørte gater! Mange som forlot skolen eller arbeidsplassen i hui og hast, fant ikke ut hva som hadde skjedd med de andre i familien, eller hvor de befant seg, før det var gått nesten et døgn.

Hva var årsaken til alt dette kaoset? En brann i et underjordisk ammunisjonslager på den nærliggende militærbasen hadde utløst en omfattende kjedereaksjon av eksploderende lysgranater, håndgranater, pansergranater og bombekastergranater. Da eksplosjonene fortsatte, kunngjorde politiet over høyttalerne på bilene sine at alle måtte evakuere byen og dra minst 15 kilometer vekk fra den.

Snart ble Riobamba forlatt. Tusenvis av innbyggere stod langs hovedveien utenfor byen, der de klynget seg sammen i den kalde natteluften — mange uten yttertøy. Etter flere timer begynte eksplosjonene omsider å avta. Hutrende i en temperatur på litt over null grader begynte folk å gå nølende tilbake til byen. Neste morgen, da dagslyset brøt fram, undersøkte de husene sine, og mange oppdaget at det var gjort stor skade på vinduer, dører, tak og vegger. En familie fikk se at dolkformede glasskår hadde boret seg inn i en sengemadrass. Andre fant granatsplinter i og utenfor huset.

De første meldingene gikk ut på at minst 7 var blitt drept og 538 skadet, og at 18 000 boliger var blitt mer eller mindre ramponert. Av de 950 Jehovas vitner i området var det ingen som ble drept, men to ble behandlet for alvorlige kuttskader.

Hjelp til ofrene

Morgenen etter eksplosjonene begynte de eldste i Jehovas vitners menigheter i Riobamba å besøke sine kristne brødre for å se hvordan det hadde gått med dem. Senere samme dag holdt en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn et møte med de eldste i 13 menigheter i Riobamba og omegn for å få en oversikt over personskader og materielle skader. Han oppfordret de eldste til å dekke de overlevendes følelsesmessige og åndelige behov. Selv under slike vanskelige forhold var det svært viktig å komme sammen på kristne møter. (Hebreerne 10: 24, 25) Derfor holdt de lokale menighetene sine vanlige møter kvelden etter katastrofen.

Om torsdagen og fredagen ble det utarbeidet en detaljert rapport om skadene på de husene som Jehovas vitner eide. Den ble sendt til Jehovas vitners avdelingskontor i Guayaquil. Rapporten understreket at det var stort behov for å tette flere hundre knuste vinduer for å beskytte beboerne mot kulden. I løpet av noen timer hadde avdelingskontoret kjøpt store ruller med gjennomsiktig plast og taperuller og betongspiker for at det skulle bli foretatt midlertidige reparasjoner.

En lastebil med hjelpeforsyninger fra avdelingskontoret kom fram klokken ni lørdag morgen. Grupper av menn og kvinner blant Jehovas vitner var allerede i gang med å hjelpe sine trosfeller med å fjerne det knuste glasset i boligene deres, slik at man kunne begynne å montere plasten. En Rikets sal i byen fungerte som senter for hjelpearbeidet. Det ble plassert merker på gulvet, slik at man raskt kunne måle opp plasten. Basert på mål som var oppgitt av hjelpearbeiderne, ble plasten skåret opp i passende lengder, og så ble den levert til ventende grupper som skulle montere den.

José, som ble omtalt tidligere, forteller: «Da vi kom hjem om ettermiddagen etter eksplosjonen, var brødrene allerede i gang med å rydde opp i alt rotet. Om lørdagen kom den nærmeste naboen bort til meg og kommenterte det gode arbeidet som var blitt gjort med å montere plast utenpå huset mitt. Han spurte: ’Hvor mye har alt dette kostet deg?’ Han fikk seg litt av en overraskelse da jeg fortalte ham at det var blitt gjort helt gratis.»

Lørdag kveld hadde omkring 200 frivillige fra lokale menigheter tettet vinduene i 91 hus der det bodde Jehovas vitner. Mange som ikke var Jehovas vitner, hadde også fått hjelp. En lokalavis trykte et bilde av et hus som Jehovas vitner hadde foretatt reparasjoner på, og fortalte at bare én av de åtte beboerne var et av Jehovas vitner.

Følelsesmessig støtte

Eksplosjonene var naturlig nok årsak til store følelsesmessige påkjenninger. For å oppmuntre Jehovas vitner i Riobamba ble det arrangert et spesielt møte mandag den 25. november klokken fem om ettermiddagen. Representanter for avdelingskontoret i Ecuador ble sendt for å lede det. Fordi det ikke fantes elektrisk lys i området, kunne ikke møtet bli holdt senere på kvelden. På grunn av det forholdsvis ubekvemme tidspunktet ventet man at det bare ville komme omkring 600, men det viste seg at hele 1421, deriblant noen naboer som ikke var Jehovas vitner, fylte Riobamba stevnehall. Et nøkkelskriftsted som ble drøftet under programmet, var Salme 4: 8: «I fred skal jeg både legge meg og sove, for du, Jehova, du alene, lar meg bo i trygghet.» Alle som var til stede, gav uttrykk for at de satte stor pris på det trøsterike, åndelige programmet.

Flere hundre kopier av artikkelen «Hvordan man kan hjelpe barna sine etter en naturkatastrofe», som stod i Våkn opp! for 22. juni 1996, ble delt ut til foreldre ved avslutningen av møtet. Et avsnitt i artikkelen sier:

«De forente staters kontor for sivil kriseberedskap (FEMA) sier at like etter en katastrofe er barn vanligvis redd for (1) at de skal bli overlatt til seg selv, (2) at de skal komme bort fra familien, (3) at det som har skjedd, skal skje igjen, og (4) at noen kommer til å bli skadet eller drept.» Foreldrene fikk følgende råd som var basert på denne artikkelen:

1. Prøv å holde familien sammen.

2. Ta dere tid til å forklare situasjonen på en rolig måte.

3. Oppmuntre barna til å snakke.

4. La barna hjelpe til med å rydde opp.

Enda flere kopier av Våkn opp!-artikkelen ble senere delt ut til naboer og personer som vitnene ledet bibelstudier med.

Tre uker etter eksplosjonene ble det kjøpt materialer med tanke på å foreta mer permanente reparasjoner, deriblant montering av nye vinduer og tak. I løpet av ytterligere tre uker var disse prosjektene blitt fullført, og i tillegg var to Rikets saler blitt reparert. Mange gav uttrykk for stor takknemlighet for disse kjærlige tiltakene.

Det er ikke uvanlig at det inntreffer katastrofer av forskjellig slag nå i «de siste dager». (2. Timoteus 3: 1—5) Men den støtte Jehovas vitner gir hverandre og andre mennesker, viser hvilken kraft den sanne kristendom har. José sa treffende: «Jehovas organisasjon nøler ikke med å gi oss hjelp når vi lider nød.»

[Bilder på side 15]

Omkring 200 Jehovas vitner meldte seg frivillig til å delta i opprydningsarbeidet. De målte vinduene, skar til nye ruter og monterte dem. De la også nye tak