Glamourens bakside
Glamourens bakside
DET er ikke tvil om at moten til en viss grad kan hjelpe oss til å se bedre ut og gi oss økt selvtillit. Det rette antrekket kan kamuflere våre mindre heldige trekk og framheve de positive. Det kan også påvirke andres oppfatning av oss.
Men moteverdenen har en bakside man ikke kan lukke øynene for. Som forbruker kan man bli fanget i en ond sirkel og føle at man hele tiden må fornye garderoben. Bransjen presenterer jo nye moter hele tiden. Det er slett ikke tilfeldig, for motehusene tjener mer penger når klær fort blir umoderne. Som moteskaperen Gabrielle («Coco») Chanel sa: «Mote blir skapt for å bli umoderne.» Så hvis man ikke er på vakt, kan man komme til å føle at man må kjøpe nye klær hele tiden for å holde tritt med moten.
Det er også fare for at man lar seg påvirke av utspekulert reklame. Moteindustrien bruker mange millioner kroner på å markedsføre sine produkter. De som går med klær av et bestemt merke, blir gjerne framstilt som personer som fører en bekymringsløs tilværelse, og et slikt budskap kan ha stor påvirkningskraft. «Det verste som kan skje tenåringene, er at skoene deres ikke er av det ’rette merket’,» sier en lærer i Spania.
Moteluner
Noen grupper kler seg på en bestemt måte for å vise hvem de er, og hva de står for. Klærne deres kan formidle at de forkaster samfunnet, har en liberal livsstil eller har voldelige eller rasistiske idealer. Selv om noen grupper har en ytterliggående eller sjokkerende klesstil, kler de fleste innenfor gruppen seg nokså likt. Andre, som ikke er enig i det gruppen står for, liker kanskje stilen deres. Hvis de etterligner gruppens måte å kle seg på, kan de gi andre inntrykk av at de deler og støtter dens synspunkter.
Som regel kommer og går motelunene, enkelte varer bare noen få måneder. Det kan være en kjent musiker eller en annen trendsetter som starter en mote. Et fåtall moter blir riktignok godt innarbeidet. Det var for eksempel populært med dongeribukser blant unge demonstranter på 1950- og 1960-tallet. Men nå bruker folk i alle aldere dongeribukser i mange forskjellige situasjoner.
Jakten på den perfekte figuren
Tar man mote for alvorlig, kan man bli altfor opptatt av det ytre. De fleste mannekenger og fotomodeller er høye og slanke, og vi blir bombardert med bilder av dem. * Den «rette» kroppsbygningen blir brukt til å selge alt fra biler til godteri. Et forskningssenter i Storbritannia (Social Issues Research Centre) anslår at «unge kvinner nå ser flere bilder av usedvanlig vakre kvinner i løpet av én dag, enn mødrene våre gjorde i løpet av hele sin ungdomstid».
Alle disse bildene som vi ser, kan ha en negativ virkning. Av en undersøkelse som ble omtalt i bladet Newsweek, framgår det at 90 prosent av hvite tenåringer i USA er misfornøyd med kroppen sin. Noen av dem er villige til å gjøre nesten hva som helst for å få en «perfekt» kropp. Men det tidligere nevnte forskningssentret sier at under fem prosent av den kvinnelige delen av befolkningen har mulighet til å oppnå det som ifølge mediene er riktig vekt og størrelse. Forherligelsen av det å være tynn har gjort millioner av unge kvinner til de rene slaver. Noen har fått anoreksi som følge av dette. * Den spanske fotomodellen Nieves Álvarez, som har hatt anoreksi, fortalte: «Jeg var mer redd for å legge på meg enn for å dø.»
Slike spiseforstyrrelser som anoreksi og bulimi kan riktignok skyldes en rekke andre faktorer også. Men dr. Anne Guillemot og dr. Michel Laxenaire sier: «Dyrkelsen av det å være slank må ta noe av ansvaret.»
Det er tydeligvis både positive og negative sider ved moteverdenen. Den kan oppfylle vårt grunnleggende ønske om å se presentable ut og om å ha noe nytt å kle oss i. Men ytterliggående moter kan få oss til å gå i klær som gir andre et galt inntrykk. Og hvis vi legger overdreven vekt på utseendet, kan vi komme til å anta den feilaktige oppfatningen at «innpakningen» er viktigere enn våre indre verdier. «Vi må begynne å sette større pris på en persons evner og indre jeg, ikke bare på selve innpakningen,» sier Nieves Álvarez, som ble sitert tidligere. Men det er ikke sannsynlig at en slik forandring vil skje med det første. Hvordan kan vi da få et likevektig syn på mote?
[Fotnoter]
^ avsn. 9 Bladet Time skriver at modeller helst skal være «minst 174 centimeter høye, radmagre, ha fyldige lepper, høye kinnben, store øyne, lange ben og rett, ikke for iøynefallende nese».
^ avsn. 10 Den amerikanske foreningen for anoreksi og andre spiseforstyrrelser anslår at det bare i USA er åtte millioner som har anoreksi, og at flere av disse tilfellene får dødelig utgang. De aller fleste av disse (86 prosent) begynte å slite med spiseforstyrrelser før de var 21 år. Nettsidene til AMAB (Aksjonen mot anoreksi og bulimi) opplyser at mer enn 100 000 mennesker i Norge har en spiseforstyrrelse. Av disse lider cirka 20 prosent av anoreksi eller tvangsspising, resten av bulimi. Andelen barn mellom 5 og 10 år med spiseforstyrrelse er økende.
[Ramme/bilder på sidene 8 og 9]
Er det virkelig noen som vil gå i det?
Motehusene i New York, Paris og Milano viser hver vår og høst fram eksklusive antrekk fra toppdesignere. Mange av disse kreasjonene er ikke bare forferdelig dyre; de ser også veldig upraktiske ut og må være helt umulige å ha på seg. «De ekstravagante, overdådige antrekkene som man ser, er egentlig ikke laget for allmennheten,» sier den spanske designeren Juan Duyos. «Målet med moteshowet er ikke nødvendigvis å selge de klærne som vises fram, men snarere å skape blest omkring designeren eller et bestemt merke. En oppsiktsvekkende kolleksjon som får mye medieomtale, kan virke salgsfremmende på en parfyme fra en bestemt designer.»
[Bilde på side 7]
Det kan bli dyrt alltid å følge moten
[Bilde på side 7]
Noen har utviklet anoreksi
[Bilde på side 7]
Klesstilen kan gi andre inntrykk av at man sympatiserer med en bestemt gruppe