Kommunikasjon i verden omkring oss

«Uten kommunikasjon ville hvert individ bare ha vært som en øy som var isolert fra alle andre øyer.» — The Language of Animals.

PÅ ET lite jordstykke i skogen, på en savanne eller i din egen hage finnes det kanskje en rekke dyr som kommuniserer ivrig med hverandre. Boken The Language of Animals sier: «Dyrene bruker alle sansene sine; de gjør tegn med vedheng og kroppsstilling, de gir fra seg og oppfanger svake luktsignaler — som kanskje ikke er direkte svake når de kommer fra oppskremte skunker — de hviner, skriker, synger og kvitrer, de sender ut og mottar elektriske signaler, produserer blinkende lys, forandrer hudfarge, ’danser’ og trommer, ja, de lager til og med vibrasjoner i det underlaget som de går på.» Men hva betyr alle disse signalene?

Ved hjelp av nøyaktige iakttagelser kan naturvitenskapsmenn finne ut hva dyrenes signaler betyr. De har for eksempel oppdaget at når en dverghøne ser et rovdyr på bakken, gir den fra seg noen høye kuk, kuk, kuk for å advare andre dverghøns. Men hvis den får øye på en hauk, utstøter den ett eneste langt skrik. Hvert signal utløser en øyeblikkelig reaksjon som står i forhold til trusselen, noe som viser at fuglene gir hverandre meningsfylt informasjon. Andre fugler gir lignende karakteristiske signaler.

Boken Songs, Roars, and Rituals sier at «en av de viktigste måtene å studere kommunikasjon blant fugler på er å gjøre opptak av det aktuelle signalet og deretter spille det av for fuglene for å se om de reagerer på en bestemt måte». Forsøk med dverghøns gav de samme resultatene som dem som ble observert ute i det fri. Denne metoden brukes også i forbindelse med edderkopper. For å finne ut hva som får hunnene i ulveedderkopparten Schizocosa ocreata til å føle seg tiltrukket av kurtiserende hanner — som prøver å gjøre inntrykk på hunnene ved å vinke til dem med de hårete forbena sine — har forskerne eksperimentert med videoopptak av en kurtiserende hann. På videofilmen har de så redigert bort hårene fra hannens forben og avspilt videoen for hunnen. Da har hun plutselig mistet interessen. Hva lærer forskerne av dette? Jo, at disse hunnedderkoppene bare blir tiltrukket av hanner med hårete ben!

 Luktsignaler

Mange dyr signaliserer til hverandre ved å avgi feromoner. Disse sterke signalstoffene utskilles vanligvis fra spesielle kjertler eller gjennom urin eller ekskrementer. Akkurat som et gjerde og et navneskilt eller et husnummer angir hvor en person bor, indikerer og markerer feromonene hvor visse dyr, for eksempel hunder og katter, har sitt revir, eller territorium. Denne svært effektive markeringsmåten er usynlig, men den hjelper dyr av samme art til å holde den ideelle avstand til hverandre.

Feromonene gjør imidlertid mer enn å markere dyrenes revir. De utgjør en slags kjemisk oppslagstavle som andre dyr kan «lese» med stor interesse. Boken How Animals Communicate sier at luktsignaler «trolig også bidrar med andre opplysninger om det dyret som oppholder seg i dette området. Det kan for eksempel fortelle noe om dyrets alder, kjønn, fysiske styrke [og] på hvilket stadium det befinner seg i sin forplantningssyklus . . . Dyrets luktsignal fungerer som et personlig identitetsbevis». Noen dyr tar forståelig nok sine luktsignaler svært alvorlig — noe som er velkjent for dyrepassere. Etter at dyrepassere har rengjort bur eller innhegninger grundig, har de lagt merke til at mange dyr straks markerer området sitt på nytt. Ja, «de blir stresset av at deres egen lukt er borte, noe som kan framkalle avvikende oppførsel og til og med sterilitet,» sies det i den ovennevnte boken.

Feromoner spiller også en viktig rolle i insektverdenen. Alarmferomoner, for eksempel, varsler om sverming og angrep. Aggregasjonsferomoner trekker individer til en matkilde eller til et passende bol. Det finnes også kjønnsferomoner, som noen skapninger er ytterst vare for. Hannsilkespinnerne har to utstående følehorn som ser ut som små, sarte bregneblad. Disse følehornene er så følsomme at de kan oppdage ett enkelt kjønnsferomonmolekyl fra en hunn! Rundt 200 molekyler kan få hannen til å begynne å lete  etter hunnen. Men det er ikke bare i dyreriket det foregår slik kjemisk kommunikasjon.

«Snakkende» planter

Visste du at planter kan kommunisere både med hverandre og med enkelte dyr? Bladet Discover melder at forskere i Nederland har lagt merke til at når limabønneplanter blir angrepet av spinnmidd, avgir de et kjemisk nødrop som tiltrekker andre midder som lever av spinnmidd. Maisplanter, tobakksplanter og bomullsplanter som blir invadert av sommerfugllarver, sender ut stoffer gjennom luften som trekker til seg veps — en dødbringende fiende av sommerfugllarvene. En av forskerne sa: «Planter sier ikke bare ’ja, jeg blir skadet’; de forteller også hvem som skader dem. Det er et avansert og fabelaktig system.»

Den kommunikasjonen som foregår planter imellom, er like fantastisk. Ifølge Discover registrerte forskere «at piletrær, popler, or og bjørk lyttet til trær av samme slag, og byggplanter lyttet til andre byggplanter. I hvert av tilfellene, enten de skadede plantene var blitt spist på av sommerfugllarver [eller] angrepet av sopp, meldugg [eller] spinnmidd, . . . sendte de ut kjemiske stoffer som så ut til å utløse forsvarsmekanismen hos uskadde planter i nærheten». Selv planter som ikke er i slekt med hverandre, har reagert på kjemiske signaler.

Når en plante blir angrepet eller blir varslet om et angrep, setter den i gang sin egen forsvarsmekanisme. Det kan dreie seg om gifter som dreper insekter, eller kjemiske stoffer som hemmer eller setter en stopper for inntrengerens evne til å fordøye planten. Framtidig forskning på dette fascinerende området kan føre til at det blir gjort enda mer utrolige oppdagelser, og noen av dem vil sikkert også med fordel kunne brukes innen jordbruket.

Kodesignaler med lys

«De små flygende lampene som blinket mot stjernene, fylte de ellers så ordinære omgivelsene i den drabantbyen hvor jeg bor, med en slags fortryllelse,» skrev økologen Susan Tweit i en artikkel om ildfluer. Disse insektene, som tilhører en billefamilie, kommuniserer ved hjelp av lysglimt med en «spennvidde fra ett enkelt varsellys til kompliserte kalle- og svareblink mellom mulige partnere,» sier Tweit. Fargen på lysglimtene varierer fra grønt til gult til oransje. Hunnene flyr sjelden, så de fleste lysglimtene vi ser, kommer fra hanner. — Se rammen «Ildfluens kalde lys».

Hver av de 1900 artene av ildfluer, som også kalles lysbiller, har sitt eget spesielle blinkemønster. Det kan bestå av tre lysglimt og et opphold på rundt et sekund, eller av en rekke korte og lange lysglimt med forskjellige intervaller. Når en hann leter etter en partner, flyr han omkring og blinker med en spesiell kode som signaliserer hvilket ærend han er ute i. «En hunn oppfanger blinkekoden,» sier bladet Audubon, og «svarer med et ’her er jeg’-blink i det rette intervallet». Hannen oppfanger hennes stille invitasjon og flyr til henne.

Fjærkledde mestersangere

«Det [er] ingen lyder frembrakt av andre dyr som kommer opp mot fuglenes når det gjelder utholdenhet, variasjon og kompleksitet,» sier David Attenborough i sin bok Fuglenes verden. Fuglenes røst dannes ikke i strupen, men i et organ som kalles syrinx. Det ligger nederst i luftrøret, der hvor dette deler seg i de to bronkiene som fører til lungene.

 Fuglene har delvis arvet repertoaret sitt og delvis lært det av foreldrene. De kan derfor utvikle sin egen dialekt. Boken Fuglenes verden sier: «Svarttrostene som nedstammer fra [de trostene] som ble tatt med til Australia for å glede de europeiske nybyggerne med sin sang, [har] en helt tydelig australsk aksent.» Lyrehalehannen lager sitt repertoar nesten utelukkende ved å lytte til andre fugler, og dens sang sies å være den mest kompliserte og melodiøse av all fuglesang. Lyrehalene er så dyktige imitatorer at de kan etterligne nesten alle de lydene de hører — fra musikkinstrumenter, bjeffende hunder, tyverialarmer, øksehogg og til og med et motorisert kamera! All denne etterligningen driver de naturligvis med i den hensikt å imponere en mulig partner.

Hakkespetten, som vanligvis bruker nebbet til å hakke fram mat, er trommeslageren i fugleverdenen. Den signaliserer til andre fugler ved å tromme med nebbet på en hul trestamme eller gren med god resonans. «Noen utnytter nye og spennende instrumenter . . . — et bølgeblikktak eller et ovnsrør,» sier Attenborough. Fuglene kommuniserer også visuelt, med eller uten musikkakkompagnement. De signaliserer for eksempel til hverandre ved å spre de flotte, fargerike fjærene sine.

Når den australske hannpalmekakaduen skal markere sitt revir, bruker den alle midler — den trommer, utstøter lyder, gjør rytmiske bevegelser og viser fram fjærene sine. Den bryter løs en passende pinne, holder den med foten og trommer med den på et hult tre. Samtidig sprer den vingene, blåser opp fjærtoppen, svinger hodet fram og tilbake og  utstøter høye skrik — ja, det er virkelig en imponerende oppvisning!

Noen fuglesignaler kan også oppfanges av andre dyr. Honninggjøken er en liten trostelignende fugl som hovedsakelig finnes i Afrika. Med sitt karakteristiske skrik viser den honninggrevlingen vei fram til et tre hvor ville bier holder til. Når fuglen setter seg i eller i nærheten av treet, sender den ut et annet signal, som egentlig sier: «Honning i nærheten!» Honninggrevlingen finner treet, river opp hullet i trestammen og mesker seg med søtsakene den finner der.

Kommunikasjon under vann

Da forskerne begynte å ta i bruk hydrofoner, lytteapparater til bruk under vann, ble de forbauset over å høre alle de lydene som kommer fra havdypet. De fortoner seg som alt fra lav brumming til roping og skriking, og det i så stor utstrekning at ubåtmannskaper har brukt lydene til å kamuflere lydene fra operativsystemene i sine egne fartøyer. Det er dessuten et mønster i fiskelydene. Marinbiologen Robert Burgess sier i sin bok Secret Languages of the Sea: «Én fisk kan ’grynte, klukke og bjeffe’ og så gjenta de samme lydene nøyaktig, mens en annen kan ’klikke og knurre’ og så ’skrape og lage en raspende lyd’ som et ekstranummer.»

Hvordan frambringer fiskene lyd når de ikke har noe stemmebånd? Burgess sier at noen fisker får de musklene som er «festet til veggene i den ballonglignende svømmeblæren, til å lage vibrasjoner i veggene helt til blæren» låter som en tromme. Andre fisker skjærer tenner eller åpner og lukker gjellelokkene med et merkbart dunk eller knepp. Er alt dette bare meningsløs «prating»? Tydeligvis ikke. Fisker frambringer i likhet med landdyr lyder for å «tiltrekke seg det annet kjønn, orientere seg, forsvare seg mot fiender og generelt sett kommunisere og skremme,» sier Burgess.

Fiskene har dessuten god hørsel. Mange arter har faktisk både et indre øre og en rad med trykkfølsomme celler, som sitter langs midten på hver side av fisken. Ved hjelp av denne raden av celler, som kalles sidelinjen, kan fisken merke de trykkbølgene som frambringes av lyd, når den beveger seg gjennom vannet.

Menneskets språk

«Når vi studerer menneskets språk,» skriver språkprofessor Noam Chomsky, «kommer vi inn på det som noen kaller ’menneskets essens’, sinnets betydningsskillende beskaffenhet, som, så vidt vi vet, er noe unikt for menneskene.» Barbara Lust, som er professor i språkvitenskap og human utvikling, sier: «Barn helt ned i treårsalderen har allerede fått en bemerkelsesverdig kjennskap til språkets struktur og setningsbygning, og den er så komplisert og nøyaktig at en hvilken som helst kjent læringsteori må ha problemer med å forklare hvordan barna kan ha tilegnet seg sine språkkunnskaper.»

Bibelen gir imidlertid en fornuftig forklaring på det mirakel som  menneskets språk er. Den viser at det er en gave fra Skaperen, Jehova Gud, som har dannet menneskene i sitt «bilde». (1. Mosebok 1: 27) Men hvordan kan dette gjenspeile seg i våre språkferdigheter?

Tenk for eksempel på det å gi noe eller noen et navn. Frank Dance, som er professor i talekommunikasjon, skriver at menneskene «er de eneste skapninger som kan sette navn på ting». Bibelen viser tydelig at det er en egenskap som skriver seg fra Gud. I begynnelsen av Bibelens skapelsesberetning står det: «Gud begynte å kalle lyset Dag, men mørket kalte han Natt.» (1. Mosebok 1: 5) Ifølge Jesaja 40: 26 gav Gud etter alt å dømme hver enkelt stjerne et eget navn — det må ha vært et stort arbeid!

Etter at Gud hadde skapt Adam, var noe av det første han gav ham i oppdrag å gjøre, å gi dyrene navn. Det må virkelig ha vært en stimulerende oppgave som stilte store krav til Adams evne til å iaktta og tenke kreativt! Senere gav Adam sin kone navnet Eva. Hun gav i sin tur deres første barn navnet Kain. (1. Mosebok 2: 19, 20; 3: 20; 4: 1) Siden har menneskene gjort seg store anstrengelser for å sette navn på hver minste ting — og det bare med tanke på kommunikasjon. Ja, tenk hvor vanskelig det ville ha vært å kommunisere på en fornuftig måte hvis det ikke fantes navn på tingene!

I tillegg til at menneskene både har evne til og ønske om å sette navn på ting, har de mange andre måter å kommunisere på, ikke bare med ord. Ja, det finnes virkelig ingen grense for hva vi kan formidle til hverandre, fra innviklede begreper til de ømmeste følelser. Men det finnes en spesiell form for kommunikasjon som langt overgår alle disse formene for kommunikasjon, slik vi skal se nærmere på i den neste artikkelen.

[Ramme/bilde på side 6]

ILDFLUENS KALDE LYS

En glødende lyspære taper over 90 prosent av sin energi i form av varme. Ildfluens lys, som er basert på kompliserte kjemiske reaksjoner, er uhyre effektivt. Mellom 90 og 98 prosent av den energien som dannes, blir omsatt til lys, og nesten ikke noe går til spille i form av varme. Ildfluens lys blir derfor med rette omtalt som kaldt lys. De kjemiske reaksjonene foregår i spesielle lysceller som blir slått av og på av nerver.

[Rettigheter]

John M. Burnley/Bruce Coleman Inc.

[Ramme/bilde på sidene 8 og 9]

NYTTIGE TIPS FOR HVORDAN DU KAN BLI FLINKERE TIL Å KOMMUNISERE

1. Hør interessert på det andre har å si, og dominer ikke samtalen. Folk henger seg ikke så mye opp i en grammatikalsk feil eller et ord som blir uttalt galt, men de får sjelden sympati for en som bare snakker selv, uten å lytte til andre. Bibelen sier at vi skal «være snar til å høre» og «sen til å tale». — Jakob 1: 19.

2. Vær interessert i livet og det som skjer rundt deg. Les mye forskjellig, men vis skjønn og god dømmekraft. Vær beskjeden og ydmyk når du snakker med andre om det du har lest. — Salme 5: 5; Ordspråkene 11: 2.

3. Utvid ditt ordforråd — men bruk anvendelige ord, ikke høyttravende vendinger som henleder oppmerksomheten på deg selv. Folk sa om Jesus: «Aldri har noe annet menneske talt på denne måten.» (Johannes 7: 46) Ikke engang «ulærde og alminnelige» mennesker hadde problemer med å forstå de ordene Jesus brukte. — Apostlenes gjerninger 4: 13.

4. Snakk klart og tydelig og uttal ordene riktig. Men unngå å snakke på en overdrevent nøyaktig eller affektert måte. Når vi artikulerer godt og ikke slurver med uttalen eller sløyfer endelser, vil vi snakke på en verdig måte og ta hensyn til våre tilhørere. — 1. Korinter 14: 7—9.

5. Husk at din evne til å kommunisere er en gave fra Gud. Det kan motivere deg til å bruke den riktig. — Jakob 1: 17.

[Bilde på side 5]

Silkespinnerne har svært følsomme følehorn

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Phil Pellitteri

[Bilde på sidene 6 og 7]

Hakkespett

[Bilde på side 7]

Paradisfugl

[Rettigheter]

© Michael S. Yamashita/CORBIS

[Bilde på side 7]

Palmekakadue

[Rettigheter]

Roland Seitre