Den krisen bøndene opplever

RICHARD pløyer de samme jordene som hans oldefar dyrket for hundre år siden. Men i 2001 ble denne kanadiske bonden den første i fire generasjoner i sin familie som ikke høstet noen avling. Åkrene hans ble rammet av tørke. Lave priser på landbruksvarer i tidligere år og økende kostnader har gjort situasjonen enda vanskeligere for ham. Richard beklaget seg og sa: «Situasjonen blir bare verre og verre, og det finnes ingen utvei.»

Larry eide en gård i maisbeltet i USA som hadde tilhørt familien i 115 år. «Jeg følte at jeg hadde et ansvar for å holde gården i drift og sørge for at den var lønnsom . . . , men jeg greide det ikke,» sier han. Larry og hans kone mistet gården.

Larry og Richard er ikke alene. Da det brøt ut munn- og klovsyke i Storbritannia, var det en stor økonomisk og følelsesmessig belastning for bøndene. Som det het i en nyhetsmelding: «Dagliglivet på britiske gårder — også de som ennå ikke er blitt rammet av sykdommen — er preget av angst, isolasjon og en fortvilet kamp for å holde kreditorene fra livet.» I noen utviklingsland har krig, tørke, rask befolkningsvekst og en rekke andre faktorer gjort livet vanskelig for bøndene. Myndighetene blir tvunget til å importere matvarer, men disse matvarene har mange familier ikke råd til å kjøpe.

 Bøndenes problemer får med andre ord langtrekkende virkninger. Likevel er det få byfolk som tenker over de utfordringer landbruket byr på. For nærmere 50 år siden sa den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower treffende: «Gårdsdrift virker svært enkelt når man har en blyant som arbeidsredskap og befinner seg tusen kilometer unna kornåkeren.» Også dagens bønder føler at folk flest mangler kunnskap om landbruket og bøndenes viktige rolle. «Vi er ikke særlig opptatt av hvor maten vår kommer fra,» sukker en kanadisk bonde. «Før den blir pakket i plast og havner på en butikkhylle, har den passert mange hender.»

Siden vi alle er avhengig av landbruksnæringen, kan ikke bøndenes problemer ignoreres. Sosiologene Don A. Dillman og Daryl J. Hobbs advarer: «Vi lever i et samfunn der vi er gjensidig avhengig av hverandre, og derfor blir problemer i landdistriktene raskt til problemer i byene og omvendt. Verken bybefolkningen eller landbefolkningen kan klare seg godt særlig lenge hvis den andre delen av samfunnet vansmekter.» I dagens globale landsby kan dessuten dårlige økonomiske tider i ett land ha stor innvirkning på matvaresalget og produksjonskostnadene i andre land.

Det er derfor ikke så rart at New Yorks senter for landbruksmedisin meldte: «Bondeyrket er et av de ti mest stressende yrkene i USA.» Hva er noen av de faktorene som ligger bak landbrukskrisen? Hva kan bøndene gjøre for å takle den? Er det noen grunn til å tro at krisen kan bli løst?

[Uthevet tekst på side 4]

«Gårdsdrift virker svært enkelt når man har en blyant som arbeidsredskap og befinner seg tusen kilometer unna kornåkeren»