Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Mosaikk — malerier av stein

Mosaikk — malerier av stein

Mosaikk — malerier av stein

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ITALIA

MOSAIKK er blitt kalt «en underlig kunstart», en «slående» utsmykningsteknikk og en av «de mest holdbare former for dekorativ kunst som har overlevd fra antikken». Den italienske maleren Domenico Ghirlandaio, som levde på 1400-tallet, kalte det den «riktige måten å male på for evigheten». Hva du enn synes om mosaikk, har denne kunstarten unektelig en fascinerende historie.

Mosaikk kan defineres som kunsten å dekorere en flate — for eksempel et gulv, en vegg eller en hvelving — med motiver laget av små biter av stein, glass eller fliser som blir satt tett sammen. Fra gammel tid av er mosaikk blitt brukt til å dekorere gulv og vegger. Mosaikk er også blitt brukt til å dekorere offentlige bad, bassenger og fontener — steder hvor fuktigheten ville ha ødelagt mer ømtålig kunst.

Mosaikk kan være svært variert, fra enkle, ensfargede mønstre til mønstre i svart og hvitt og fra kompliserte, mangefargede blomstermønstre til pretensiøse billedkomposisjoner.

Oppfinnelse og utvikling

Det er ikke klart hvem som oppfant mosaikken. Egypterne og sumererne i gammel tid utsmykket fasadene på bygningene sine med fargerike mønstre. Men det ser ut til at denne kunsten døde ut før den ble utviklet videre. Hellas, Kartago, Kreta, Lilleasia, Sicilia, Spania og Syria har alle fått æren for å være mosaikkens opphavssted, noe som fikk en skribent til å framsette den teori at teknikken ble «oppfunnet, glemt og oppfunnet igjen til forskjellige tider og på mange steder i middelhavsområdet».

Tidlige mosaikker, noen så gamle som fra 800-tallet fvt., ble laget av glatte småstein arrangert i enkle mønstre. De steinene man fant lokalt, avgjorde hvilke farger som ble brukt. Steinene var vanligvis 10—20 millimeter i diameter, men noen detaljerte deler av mønsteret hadde steiner så små som bare 5 millimeter i diameter. På 300-tallet fvt. begynte kunstnere å kutte småstein i mindre biter, noe som gav dem mulighet for større presisjon. Omhyggelig tilskårne kuber, tesserae, erstattet gradvis småsteinene. Disse kubene hadde flere fargenyanser og var lettere å legge og å tilpasse det ønskede mønsteret. De hadde en glatt overflate, som kunne poleres og vokses så fargene ble sterkere. På 100-tallet evt. ble det også gjort utstrakt bruk av små biter av farget glass, noe som i stor grad økte valgmulighetene på mosaikkunstnernes palett.

I den hellenistiske perioden (omkring 300 fvt. til omkring 30 fvt.) ble det laget spesielt fine bilder i mosaikk. «Ved at de greske mosaikkunstnerne brukte alle tilgjengelige farger og reduserte størrelsen på tesseraene til én kubikkmillimeter . . . , kom deres arbeider til å konkurrere med veggmalerier,» sies det i en teknisk-historisk mosaikkordbok (Glossario tecnico-storico del mosaico). Fargene ble brukt på en dyktig måte for å få fram en raffinert virkning av lys, skygge, dybde, volum og perspektiv.

Noe som er typisk for gresk mosaikk, er et svært forseggjort lite bilde, emblema, som ble satt inn i midten, omgitt av dekorative border. Dette var ofte en briljant imitasjon av et berømt maleri. Noen av disse innfelte bildene har tesserae som er så små og tilpasset at det ser ut som om de er laget med penselstrøk, i stedet for å være biter av stein.

Romersk mosaikk

Mosaikk blir ofte betraktet som en romersk kunstart på grunn av den mengden mosaikk som finnes i Italia og i Romerrikets provinser. «Man har funnet mosaikkgulv i hundretusener av bygninger fra romertiden, fra det nordlige Storbritannia til Libya og fra atlanterhavskysten til den syriske ørken,» sier en kilde. «Disse gulvene blir noen ganger betraktet som et av kjennetegnene på romernes tilstedeværelse i et område, for denne karakteristiske teknikken var nær knyttet til utbredelsen av den romerske kultur.»

Men mangefargede billedmosaikker viste seg å være dårlig egnet til å dekke behovet i Romerrikets første tid. Byenes store vekst i det første århundre evt. førte til et økt behov for raskere og billigere mosaikkarbeider. Dette førte til at romerne begynte å legge mosaikk med bare svarte og hvite tesserae. Produksjonen fikk et kraftig oppsving, og ifølge et oppslagsverk om kunsten i antikken «var det ikke et eneste av de husene som tilhørte de velstående i en hvilken som helst by i riket, som ikke hadde m[osaikk]». — Enciclopedia dell’arte antica.

Man finner eksakte kopier av bestemte mønstre på steder som ligger langt unna hverandre. Dette tyder på at grupper av kunstnere — eller kanskje bøker med mosaikkmønstre — kom til den ene byggeplassen etter den andre. Hvis det var ønsket, kunne et emblema som ble laget i et atelier, bestilles på forhånd. Når det var ferdig, ble det transportert til byggeplassen på et brett av marmor eller terrakotta og så satt inn. Alt annet mosaikkarbeid ble utført på byggeplassen.

Det var nødvendig med nøye planlegging for å tilpasse motiver og border til den aktuelle bygningen. Det ble lagt vekt på hvordan underlaget var, og at overflaten var glatt og jevn. Så ble det smurt et tynt lag med fin mørtel på et område som var lite nok til at man ble ferdig med det før mørtelen tørket — kanskje mindre enn en kvadratmeter. Det kunne bli streket opp en skisse i mørtelen som en rettledning. Tesseraene ble kuttet til riktig størrelse, og kunstnerne begynte å legge dem på plass.

Én etter én ble tesseraene presset ned i mørtelen, som tøt opp mellom dem. Så snart ett område var dekket av mosaikk, ble det smurt mørtel utover et tilstøtende stykke og så enda ett, og slik fortsatte det. Dyktige kunstnere arbeidet med de kompliserte stykkene og lot assistentene sine legge tesserae på de enklere områdene.

Mosaikk i kristenheten

På 400-tallet evt. begynte man å bruke mosaikk i kristenhetens kirker. Mosaikken, som ofte skildret bibelske beretninger, var til hjelp i undervisningen av kirkegjengerne. Stearinlysenes flammer ble reflektert i tesserae av gull og farget glass og skapte en aura av mystikk. En italiensk kunsthistorie sier: «Mosaikkunsten var i perfekt harmoni med datidens ideologi, som var sterkt påvirket av . . . nyplatonismen. I mosaikkunsten skjedde det en prosess hvor materien mistet sin kjedsommelighet og ble forvandlet til ren åndelighet, rent lys og ren form.» * (Storia dell’arte italiana) Dette var et stort avvik fra den enkle form for tilbedelse som kristendommens grunnlegger, Jesus Kristus, stod for! — Johannes 4: 21—24.

Bysantinske kirker inneholder noen fremragende eksempler på mosaikkarbeider. I noen gudshus er omtrent hver eneste centimeter av de innvendige veggene og hvelvingene dekket av tesserae. I Ravenna i Italia kan man se noe av det som blir beskrevet som «mesterstykker innen kristen mosaikk», hvor gullfargede bakgrunner dominerer og framstiller det guddommelige lys og mystisk utilgjengelighet.

Mosaikk hadde en fremtredende plass i vesteuropeiske kirker gjennom hele middelalderen, og det ble brukt på en mesterlig måte i den islamske verden. I renessansens Italia ble verksteder som var knyttet til de store katedralene, for eksempel Markuskirken i Venezia og Peterskirken i Roma, produksjonssentre for mosaikk. Omkring 1775 lærte kunstnere i Roma hvordan de skulle kutte smeltede glasstråder i alle tenkelige farger til bittesmå tesserae, noe som gjorde det mulig å lage miniatyrreproduksjoner i mosaikk av malerier.

Moderne metoder og anvendelse

Moderne mosaikkunstnere bruker den såkalte indirekte metode. Den går ut på at man limer tesserae på et mønsterark i full størrelse i et verksted med oversiden ned og undersiden ubeskyttet. Mosaikken blir fraktet stykke for stykke til det stedet den skal legges, og der blir undersiden presset ned i underlaget. Når mørtelen er tørr, blir ark og lim vasket av og avdekker oversiden. Denne metoden sparer tid og arbeid, men det ferdige resultatet mangler glitteret og glansen fra middelalderens arbeider.

Ikke desto mindre er utallige rådhus, operahus, kirker og lignende bygninger fra 1800-tallet blitt dekorert på denne måten. I tillegg er denne metoden blitt brukt i stor utstrekning i museer, kjøpesentre og parker og på T-banestasjoner og lekeplasser fra Mexico by til Moskva og fra Israel til Japan. Glatte, fasetterte mosaikkoverflater er også blitt betraktet som ideelle til å dekorere store, ubrutte fasader på moderne bygninger.

Den italienske kunstneren og kunsthistorikeren Giorgio Vasari på 1500-tallet skrev: «Mosaikk er det mest slitesterke bilde som finnes. Andre malerier falmer med tiden, men mosaikkmaleriene fortsetter å lyse opp etter som tiden går.» Den faglige dyktighet som preger mange mosaikkarbeider, fenger oss. Mosaikk er virkelig fascinerende malerier av stein!

[Fotnote]

^ avsn. 18 De ubibelske nyplatonske filosofiene fremmet blant annet troen på sjelens udødelighet.

[Bilde på side 16]

Kart over Jerusalem (500-tallet evt.)

[Rettigheter]

Garo Nalbandian

[Bilde på side 16]

Aleksander den store (100-tallet fvt.)

[Rettigheter]

Erich Lessing/Art Resource, NY

[Bilde på sidene 16 og 17]

Klippedomen i Jerusalem (bygd 685—691 evt.)

[Bilde på side 17]

«Dionysos» i Antiokia (omkring 325 evt.)

[Rettigheter]

Museum of Art, Rhode Island School of Design, by exchange with the Worcester Art Museum, photography by Del Bogart

[Bilde på side 18]

Tesserae, farget glass og småstein blir fortsatt brukt i moderne mosaikk

[Bilde på side 18]

Mosaikk i Lynn Heritage State Park, Massachusetts, USA

[Rettigheter]

Kindra Clineff/Index Stock Photography

[Bilde på side 18]

Mosaikk i Barcelona av Antoni Gaudí y Cornet (1852—1926)

[Rettigheter]

Foto: Por cortesía de la Fundació Caixa Catalunya