Vindmøller — minnesmerker om en svunnen tid

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I NEDERLAND

PÅ MANGE landskapsmalerier og raderinger av Jacob van Ruysdael, Meindert Hobbema, Rembrandt van Rijn og andre nederlandske mestere på 1600-tallet kan en se vindmøller, og det er ikke så rart. På den tiden fantes det omkring 10 000 vindmøller spredt omkring i Nederland. Disse sjarmerende bygningene ble imidlertid ikke oppført for å inspirere kunstnere. Fra tidlig på 1400-tallet til slutten av 1800-tallet hadde de omtrent samme funksjon som den dieselmotorer og elektriske motorer har i dag. De skaffet den kraft som trengtes til å pumpe vann, male korn, sage tømmer og utføre en rekke andre oppgaver innen industrien. Men i motsetning til våre dagers motorer produserte vindmøllene kraft uten å forurense.

Seilene rigges til

Når du besøker Nederland i dag, kan du fortsatt beundre disse århundregamle møllene, selv om det nå bare er cirka 1000 igjen av dem. Har du lyst til å få vite litt mer om dem? Bli med når vi nå skal besøke en 350 år gammel vindmølle ved den maleriske elven Vechte i det sentrale Nederland.

Det er en vakker vårmorgen. Mølleren Jan van Bergeijk tar imot oss med en rykende varm kopp kaffe og forteller at været er ideelt for å sette møllen i gang. Men først må han dreie taket på møllen slik at det er vendt mot vinden. Jan forklarer hvordan det blir gjort, mens han tråkker på eikene i et trehjul som har dobbelt så stor diameter som han er høy. Hjulet står i forbindelse med møllens tak, eller hatt. Når han dreier på hjulet, roterer hatten helt til den har kommet i en posisjon hvor vinden får best tak i hvert av de 13 meter lange vingebladene. Så blir hjulet lenket fast til bakken for at det ikke skal bevege seg. Deretter ruller Jan ut et stykke seilduk og fester det til ribbeverket på hvert vingeblad. Etter at han har montert en sikkerhetslenke, løsner han bremsen. Vinden får tak i seilene, og de fire vingene begynner langsomt å gå rundt. Vi står en stund og ser beundrende på mens bladene roterer forbi med en hvinende lyd. Så spør Jan om vi har lyst til å bli med og se hvordan det ser ut inni møllen.

I nærmere øyesyn

Vi klatrer opp en bratt trapp og kommer inn i møllens hatt, hvor vi ser en horisontal, eller øvre, aksel av tre som vingene er festet til. Ved hjelp av trehjul med tapper og stenger driver denne akselen den vertikale akselen, hovedakselen. Vi legger merke til et stykke hvitt spekk som henger like ved. Jan forklarer at det blir brukt til å smøre lagrene av stein som treakselen dreier seg rundt i. Men når han skal smøre tannhjulets tenner, som er av eiketre, bruker han bivoks. Her får vi også se hvordan man kan få vingene til å rotere langsommere. Rundt  ett av hjulene er det en sammenhengende rekke med treklosser. Når disse blir strammet, virker klossene som bremser; når de blir løsnet, oppheves bremseeffekten, og vingene roterer.

Idet vi går forsiktig ned den bratte trappen igjen, ser vi nærmere på hovedakselen, som går tvers igjennom møllen fra øverst til nederst. Vi kjenner lukten av det gamle treverket og hører knakingen i hjulene. Ved foten av akselen er det enda et trehjul med tapper og stenger. Det driver et vannhjul. Vi stanser ved det roterende hjulet og hører på skvalpingen fra vannet og hviningen i seilene. Det er som om vi har reist et langt stykke tilbake i tid. Vi synes det hele er imponerende, og nyter øyeblikket.

Vindmøllen som bolig

I noen møller, for eksempel kornmøller, var det ikke plass nok til at folk kunne bo der. De mekaniske delene opptok all plassen. Mølleren og hans familie bodde som oftest ved siden av møllen. Men en slik mølle som den vi besøker, kunne også gjøre nytte som bolig.

I dag synes vi kanskje det høres koselig ut å bo i en mølle; før i tiden var det alt annet enn behagelig. Første etasje tjente som stue og soveværelse. Der var det en skapseng med plass til to, en kjøkkenalkove og litt plass til å oppbevare ting. Helt fram til midten av 1900-tallet hadde en mølle gjerne et lite utedo over en grøft. Jan forteller at møllere som hadde store familier, kanskje flere enn ti barn, måtte finne sovesteder til dem forskjellige steder. Noen ganger sov det yngste barnet under foreldrenes seng, mens de andre enten sov i stuen, i andre etasje eller i tredje etasje — rett under de støyende tannhjulene.

Noen vindmøller ble brukt til å drive vannpumper ved drenering av innsjøer og havområder og siden til å holde de tørrlagte områdene, polderne, tørre. Møllen måtte pumpe døgnet rundt. Siden den stod ute på åpent land, var den utsatt for mye vind, og det førte naturligvis til at det ble trekkfullt og kaldt inne. Når man så tenker på at det også kunne være storm og tordenvær, skjønner man at de som bodde i vindmøllene, levde et tøft liv. For tiden er det omkring 150 vindmøller som fortsatt er bebodd, de fleste av erfarne møllere.

Møller til mange formål

Mens vindmøllen pumper vann, går vi utenfor og setter oss på en benk. Jan forteller om de mange forskjellige møllene og hva de brukes til — kornmøller, som maler korn; poldermøller, som pumper vann inn i en elv eller et reservoar; oljemøller, som  utvinner olje fra frø; papirmøller, som produserer papir; sagmøller, som sager tømmer. Han forteller også at den første møllen som ble brukt til drenering, ble bygd i begynnelsen av 1400-tallet. Senere ble slike møller brukt ved dreneringen av flere innsjøer, deriblant Schermer, Beemster og Wormer, som alle lå i nærheten av Amsterdam.

Hundrevis av nederlendere bor og arbeider i dag på områder som før befant seg på bunnen av disse og andre innsjøer. Ja, Nederlands hovedflyplass i nærheten av Amsterdam er bygd på bunnen av en tørrlagt innsjø. Passasjerene på flyplassen befinner seg fire meter under havoverflaten! Men det er ingen grunn til å bekymre seg for at den planlagte flyreisen skal ende som en sjøreise. Pumpestasjoner som drives av dieselmotorer eller elektriske motorer (vindmøllenes arvtakere), er i gang døgnet rundt og sørger for at passasjerene holder seg tørre på føttene.

Snakkende vindmøller?

Mens møllevingene suser forbi, spør Jan om vi har hørt om snakkende vindmøller. «Snakkende vindmøller? Nei,» svarer vi. Han forklarer at siden landet er så flatt, kunne vindmøllene ses på mange kilometers avstand, og det gjorde at mølleren kunne sende budskaper til naboer et godt stykke unna ved å stille vingebladene i bestemte posisjoner. Når mølleren for eksempel tok seg en kort pause, stilte han vingebladene vannrett og loddrett (A). Når bladene var skråstilt, betydde det at han hadde fri (B). Denne posisjonen ble også valgt i dårlig vær for å holde bladene så lavt som mulig for å redusere risikoen for at lynet skulle slå ned i dem. Ved å stanse det bladet som var på vei oppover, like før det nådde det høyeste punktet, gav mølleren uttrykk for glede og forventning (C). Sorg ble uttrykt ved at han stanset det bladet som var på vei nedover, like etter at det hadde passert det høyeste punktet (D).

Det var mange lokale skikker også. Nord for Amsterdam hendte det at en mølle ble spesielt dekorert ved festlige anledninger, for eksempel når det var bryllup. Da ble bladene skråstilt, som når mølleren hadde fri, og så hengte en opp fargerike pyntebånd mellom dem. Under den annen verdenskrig, da landet var okkupert av tyskerne, sendte lokalbefolkningen advarsler til dem som lå i dekning, ved hjelp av vingebladenes posisjoner. På den måten fikk de fortalt når det skulle være husundersøkelser. Alle disse og mange andre historier satte en ekstra spiss på besøket hos mølleren Jan.

For noen år siden fikk arbeidet med å bevare vindmøllene et oppsving da en gruppe på 19 vindmøller i Kinderdijk, i nærheten av havnebyen Rotterdam, kom med på UNESCOs liste over verneverdige kulturminner. Det førte til at det som en gang i tiden ikke var stort annet enn ordinære fabrikkanlegg, har fått ny status som kulturarv. Dessuten er det en rekke frivillige over hele landet som gjør en stor innsats for å bevare og vedlikeholde vindmøllene. Som følge av det kan turister fra hele verden den dag i dag beundre noen av de vindmøllene som inspirerte berømte malere før i tiden.

 [Ramme/bilder på side 23]

Forbud mot eksport av vindmøller

For omkring 300 år siden var det stor etterspørsel etter vindmølleteknologi. Deler til vindmøller ble sendt ut av landet i store partier. Det kom dessuten utlendinger til landet på utkikk etter håndverkere som kunne bygge og drive vindmøller, og de fikk lokket dem med seg til sine hjemland. Snart fantes det hollandske vindmøller i de baltiske landene og i England, Frankrike, Irland, Portugal, Spania og Tyskland. I midten av 1700-tallet var dette blitt et så stort problem at de nederlandske myndigheter bestemte seg for å gripe inn. I februar 1752 utstedte de et forbud mot eksport av vindmøller. Den nederlandske historikeren Karel Davids sier at fra da av hadde ingen lov til å hjelpe en utlending med å kjøpe, konstruere eller transportere «noen bestanddel til en hollandsk vindmølle» eller å «eksportere noe redskap eller verktøy som kunne brukes til å bygge vindmøller». Var det noen som sa at handelsbarrierer og industrispionasje er moderne fenomener?

[Bilder]

Nedenfor: Jan vender hatten på møllen mot vinden; tretapper og tannhjul; stuen

[Rettigheter]

Alle bildene: Stichting De Utrechtse Molens

[Bilde på side 22]

(Se den trykte publikasjonen)

A

B

C

D

[Bilderettigheter på side 21]

«De Saen»; maleri av Peter Sterkenburg, 1850: Kooijman Souvenirs & Gifts (Zaanse Schans Holland)