Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Bruken av Jehovas navn på stillehavsøyene

Bruken av Jehovas navn på stillehavsøyene

Bruken av Jehovas navn på stillehavsøyene

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT PÅ FIJI

FOLKEMENGDEN var helt forundret. Noen fremmede som nettopp hadde kommet til stillehavsøya deres, lukket øynene før de spiste den fine maten som var laget til dem. «Hva er det dere gjør?» spurte øyboerne.

«Takker Gud for hans gaver,» var svaret.

«Hvor bor deres Gud?» ville øyboerne vite.

«I himmelen.»

«Hva er hans navn?»

«Jehova.»

«Spiser deres Gud mat?» spurte øyboerne.

«Gud er en Ånd,» svarte de fremmede. «Han er ikke som oss; han lever i all evighet. Det er han som har skapt jorden, himmelen, havet og alt annet. Han har skapt oss.»

Øyboerne ble overrasket over disse enkle sannhetene og spurte de fremmede hvorfor de hadde kommet på besøk til øya deres. Svaret var enkelt: «Vi kommer for å fortelle dere om den sanne Gud, Jehova, og hans Sønn, Jesus, vår Frelser.» — From Darkness to Light in Polynesia.

Hvem var disse fremmede? Var de Jehovas vitner? Nei. Det var to lærere, evangelister, som kom fra Tahiti til øya Mangaia (en av de sørlige Cookøyene) den 15. juni 1824. Hvorfor brukte de navnet Jehova? Var dette en enkeltstående hendelse? Svarene på disse spørsmålene forklarer hvorfor Jehovas navn fortsatt er viktig i mange kulturer på stillehavsøyene.

Vanlig å bruke Guds navn

Mange misjonærer som kom til Stillehavet fra England og Amerika på 1800-tallet, brukte navnet Jehova i sin dagligtale og i sine skrifter. En historiker mente til og med at disse misjonærene «var etterfølgere av Jehova i stedet for disipler av Kristus».

Private brev fra disse misjonærene begynte ofte med slike vendinger som dette: «Måtte du bli frelst av Gud, ja Vår Herre Jehova, og av Jesus Kristus, fredens konge.» Det er derfor ikke overraskende at den kjente språkforskeren Albert J. Schütz sier om en abc-bok som ble utgitt på Fiji i 1825, at navnet Jehova var det eneste engelske lånordet den inneholdt.

Det at misjonærene på 1800-tallet brukte Jehovas navn, fikk stor betydning for dem som bodde på stillehavsøyene. Noen av dem som ble opplært av misjonærene, ble selv sendt ut som misjonærer, eller lærere, for å bringe budskapet sitt ut til andre øyer. En bok om misjonærenes virksomhet sier i forbindelse med at de to misjonærene som er nevnt i begynnelsen av denne artikkelen, kom fra Tahiti til øya Mangaia: «For de tahitiske lærerne var Jehova den eneste sanne Gud. Han hadde skapt hele verden, og mennesket var en del av Guds skaperverk. . . . [De] hevdet at Jehova var den eneste sanne Gud, og at Hans Sønn, Jesus Kristus, var menneskenes Frelser.» — The Covenant Makers—Islander Missionaries in the Pacific.

Noen av misjonærene på denne tiden møtte utrolige farer når de brakte Bibelens budskap til forskjellige øyer, for det hendte at innbyggerne var voldelige. Boken Mission, Church, and Sect in Oceania beskriver de vanskelighetene det kunne medføre, og sier: «En sterk tro på Jehova vant ofte over frykt og fortvilelse.»

En slik tro på Jehova ble vist i bemerkelsesverdig grad i 1823, da Bibelens budskap ble brakt til øya Rarotonga, en av Cookøyene. En misjonerende sjømann som het John Williams, kom dit og sendte to ektepar i land for at de skulle undervise rarotonganerne. Men etter en uoverensstemmelse med en døddrukken konge ble disse misjonærene jult opp. Alt de eide, ble stjålet, og det var så vidt de slapp unna med livet i behold.

Da disse misjonærene kom tilbake til skipet sitt, beskrev de rarotonganerne som de råeste og villeste menneskene de noen gang hadde møtt. Williams fryktet det verste og bestemte seg for å forlate øya, i hvert fall for en tid. En ung lærer som het Papeiha, meldte seg da frivillig til å forsøke å evangelisere på øya alene. «Enten villmennene sparer meg eller dreper meg, skal jeg gå i land hos dem,» sa han.

Papeiha sa: «Ko Jehova toku tiaki! Tei roto au i tona rima! (Jehova er min hyrde! Jeg er i Hans hender!)», ord som ofte er blitt sitert i beretninger om den tidlige misjonsvirksomheten. Så hoppet han over bord og svømte i land, bare lett kledd og utstyrt med en bok som inneholdt tekster fra Bibelen på tahitisk. Han overlevde, og mer enn det — han fant at mange på øya reagerte positivt på det han lærte dem.

En rarotonganer som senere ble misjonær selv, var More Ta’unga. I 1842 ble han den første misjonæren som opprettet en misjonsstasjon på øya Ny-Caledonia. Han skrev i dagboken sin om en innfødt som han hadde vist personlig oppmerksomhet og lært å lese og skrive: «Han lærte disse tingene sent. Ikke så lenge etterpå sa han til meg: ’Jeg vil be.’ Men jeg rådde ham til ikke å forhaste seg. Senere spurte han igjen: ’Vil du ikke la meg be?’ Han spurte meg hvorfor jeg ikke gikk med på at han skulle be, så jeg sa: ’Du må først skille deg av med avgudsbildene dine; så kan du be til Jehova. Det er bare han som kan høre deg.’ Da kom han til meg med en kurv med guder og sa: ’Brenn dem. Nå skal Jehova være min Gud.’ Han ble flink til å be.»

Folk på stillehavsøyene begynner å tro på Jehova

Siden misjonærene pleide å bruke Guds navn, er det ikke overraskende at de som de forkynte for, begynte å tro på Jehova som sin Gud. Boken Missionary Adventures in the South Pacific beskriver et stort møte som ble holdt på en øy i det nordlige Stillehavet etter at misjonsskipet «Morning Star» hadde kommet dit. Boken forteller at øyboere «vedtok ved håndsopprekning — de fleste rakte opp begge hendene og holdt dem oppe i lang tid for virkelig å understreke — at de skulle slutte med avgudsdyrkelse og begynne å tilbe Jehova. Dessuten skulle de gi lærerne alt de trengte. Et jordstykke ble satt til side og innviet til Jehova; det skulle brukes til kirke og prestebolig».

Det fortelles om omvendelsen av Malietoa, en høvding på Samoa: «Malietoa holdt en lang tale for folket sitt der han offentlig lovte at han skulle bli en tilbeder av Jehova og oppføre en kirke som skulle brukes i tilbedelsen av Ham. Han befalte dem som var blitt værende hjemme, å begynne å lære om Jehova og Jesus Kristus.» — Wiliamu—Mariner-Missionary—The Story of John Williams.

All denne virksomheten hadde en varig innvirkning på livet til mange som bodde på stillehavsøyene, og på deres lokalsamfunn. Den dag i dag er det i slike land som Fiji og Samoa ikke uvanlig å høre Jehovas navn nevnt på radioen eller å se det på trykk i lokalaviser.

Men det stoppet ikke med det. I sin bok Treasure Islands, som kom ut første gang i 1977, beskriver Pearl Binder hvor viktig Jehovas navn har vært for banaban-samfunnet. Disse menneskene bodde opprinnelig i Kiribati, men ble senere forflyttet til øya Rambi (Rabi) i Fiji. Binder skriver: «De misjonærene som kom til Banaba, hadde gitt banabanene mer enn de ante. . . . Deres tro på Jehova har vært helt sentral i livet deres, har sveist dem sammen som ikke noe annet kunne ha gjort, gjennom 70 år med stadig større trengsler, og holder dem fortsatt levende i ånden. Uten den hvite manns Jehova (som den hvite mann selv får stadig mindre aktelse for) ville banabanene ha vært fortapt.»

Guds navn i bibeloversettelser

Et av de viktigste målene for misjonærene på 1800-tallet var å lage forståelige oversettelser av Bibelen på språk som ble talt på stillehavsøyene. På grunn av deres iherdige innsats ble Bibelen utgitt på mange av disse språkene. Det virket naturlig for disse oversetterne å transkribere Jehovas navn, akkurat som de transkriberte alle andre navn i Bibelen.

Mange som studerer Bibelen, synes det er interessant at disse oversetterne brukte Jehovas navn, og at de ikke bare gjorde det i sine oversettelser av De hebraiske skrifter, men også i De kristne greske skrifter, det såkalte Nye testamente. En undersøkelse av oversettelser av De kristne greske skrifter til sju språk som tales på stillehavsøyene, viser at Jehovas navn er brukt i 72 forskjellige vers alt i alt. Dette gjelder ikke bare oversettelser som skriver seg fra 1800-tallet. En av dem er en moderne oversettelse til rotuman som ble utgitt i 1999. Denne bibeloversettelsen bruker Jehovas navn i 48 vers i De kristne greske skrifter.

William Wyatt Gill, som i mange år var misjonær i stillehavsområdet, skrev i slutten av 1800-tallet om en av de tidlige oversettelsene: «Jeg har brukt den rarotonganske bibeloversettelsen i 42 år, og jeg synes — unnskyld at jeg sier det — at den er en beundringsverdig gjengivelse av originalteksten. . . . Som i alle andre utgaver i stillehavsområdet og på Ny-Guinea er det hellige navnet ’Jehova’ transkribert, aldri oversatt, noe som på en svært kraftfull måte får fram den tydelige kontrasten mellom den evige Gud og de tingene som hedningene dyrker.»

Hvorfor de brukte Guds navn

Hvorfor brukte disse misjonærene, bibeloversetterne og lærerne Guds personlige navn, Jehova, i så stor utstrekning? De gjorde det særlig fordi de oppdaget at det var nødvendig å skille mellom Jehova, den eneste sanne Gud, og alle de falske gudene som folk på stillehavsøyene tilbad. (Johannes 17: 3; 1. Korinter 8: 5, 6) Alle disse gudene hadde et navn, så det var helt naturlig for folk å spørre: «Hvem er din Gud? Hva er hans navn?» Hvis man hadde brukt de innfødtes ord for «gud», hadde man bare forvirret dem som spurte, eller kanskje rett og slett fått dem til å tenke på Den Allmektige som bare en ny gud i deres gudekrets. Så det burde ikke overraske oss at disse tidlige misjonærene brukte Jehovas navn så mye.

Er det dermed sagt at alle som bruker navnet Jehova, virkelig forstår hvem Jehova er? Nei. Hiram Bingham, en misjonær og oversetter som var sønn av den berømte hawaiiske misjonæren med samme navn, var vitne til at innbyggerne på Abaiang (i Kiribati) ropte: «Det finnes bare én Gud — Jehova» mens de ødela avguden sin. Men i en bok hvor det fortelles om denne hendelsen, står det:

«Bingham visste imidlertid at det at denne avguden ble ødelagt, ikke betydde at folket faktisk tok imot kristendommen — i hvert fall ikke enda. De hadde ikke oppfattet mye av den sanne betydningen av evangeliet, men det var i hvert fall en begynnelse.» (Missionary Adventures in the South Pacific) Det er klart at det er mer som må til, enn bare å kjenne navnet Jehova. De sanne kristne må lære Jehova å kjenne som en person og adlyde ham i alle henseender. — Romerne 10: 13—17.

Selv den trofaste Moses, som kjente Jehovas navn og brukte det, trengte å vite mer. Han bad til Jehova: «Og nå, hvis jeg da har funnet velvilje for dine øyne, gjør meg kjent med dine veier, det ber jeg om, så jeg kan kjenne deg, for at jeg kan finne velvilje for dine øyne.» (2. Mosebok 33: 13) Ja, Moses ønsket å få vite mer enn bare Jehovas navn. Han ville lære om Jehovas egenskaper og hvordan han kunne behage ham. Fordi Moses bad om dette, fikk han et enestående privilegium — han fikk se noe helt spesielt som Jehova viste ham, og som hadde med betydningen av Jehovas navn å gjøre. — 2. Mosebok 33: 19; 34: 5—7.

I dag bruker tusenvis av Jehovas vitner rundt omkring i hele stillehavsområdet de bibelutgavene som i sin tid ble oversatt av misjonærer. De bruker dem for å hjelpe oppriktige mennesker til å forstå ikke bare betydningen av Jehovas navn, men også hva han venter av dem som tilber ham «med ånd og sannhet». (Johannes 4: 23, 24) Ja, Jehovas navn blir vist ære «på øyene i havet». Mange tusen setter derfor sitt håp til hans opphøyde navn. — Jesaja 24: 15; 42: 12; 51: 5; Ordspråkene 18: 10.

[Bilde på side 12]

Folk på stillehavsøyene som fikk høre om Guds navn fra kristenhetens misjonærer, gjorde det kjent for andre

[Rettigheter]

Palmen og bildet til venstre: Fra boken Gems From the Coral Islands

[Bilde på side 13]

John Williams

[Rettigheter]

Culver Pictures

[Bilde på side 13]

Papeiha

[Rettigheter]

Med tillatelse av Pacific Studies, fra Mission Life in the Islands of the Pacific av Aaron Buzacott

[Bilde på side 15]

Jehovas vitner gjør kjent Guds navn verden over