Grunnlaget for at jeg har fått leve et meningsfylt liv

FORTALT AV ERNEST PANDACHUK

Jeg er født på prærien i den kanadiske provinsen Saskatchewan. Da jeg var 23 år, drog jeg til Afrika, der jeg i 35 år levde et spennende liv som misjonær. Hvordan gikk det til at livet mitt tok en slik retning? Det skjedde ikke tilfeldig. La meg forklare.

DET første hjemmet mitt var et hus laget av tømmerstokker, leire og gress — bare så vidt tilstrekkelig til å beskytte familien vår mot de barske vintrene på prærien. I 1928, før de fleste av oss ni barna var født, tok far og mor imot bibelsk litteratur fra en mann som besøkte gården vår. I løpet av den lange vinteren som fulgte, studerte de Bibelen ved hjelp av disse publikasjonene. Våren etter var de blitt overbevist om at de hadde funnet sannheten. De snakket om den til slekt, venner og naboer, men først og fremst til barna sine.

Jeg ble født i 1931, og siden kom de fem yngre søsknene mine i rask rekkefølge. Familien vår pleide å lese og studere Bibelen sammen. Jeg tenker med glede tilbake på morgenprogrammet vårt. Far drøftet et skriftsted med oss, også når vi hadde gjester på besøk. Mor og far og de eldre barna leste etter tur høyt fra bibelske publikasjoner.

I tillegg til at far lærte oss å lese og skrive, lærte han oss hvordan vi kunne foreta undersøkelser ved å bruke bibelordbøker. Snart var vi i stand til å bruke Bibelen for å redegjøre for vår tro overfor andre. Disse hyggelige drøftelsene hjalp meg til å resonnere over bibelske emner. Med tiden kunne jeg bruke Bibelen for å gjendrive falske religiøse læresetninger. Jeg kunne bevise at sjelen dør, at det ikke finnes noe brennende helvete, og at Gud og Jesus ikke er jevnbyrdige og ikke er en del av en såkalt treenighet. — Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4; Johannes 14: 28.

Far og mor underviste også ved sitt eksempel og oppmuntret oss til å stå fast for det som var rett, selv om det skulle bety at vi ble upopulære. De brukte for eksempel aldri tobakk, og de forklarte oss at røyking forurenser kroppen, og at vi måtte motstå det røykepresset vi ville bli  utsatt for på skolen. Jeg husker fars ord: «Dere blir kanskje kalt pyser hvis dere ikke vil røyke. Men bare spør den andre: ’Hvem er det som er mest mandig? Den som ligger under for tobakken, eller den som har overtaket på tobakken?’»

En annen prøve på om jeg ville leve etter den bibelske opplæringen jeg hadde fått, kom da jeg var elleve år. På den tiden hadde den annen verdenskrig begynt, og skolebarn ble bedt om å sverge troskap mot flagget. På bakgrunn av mitt studium av Bibelen forstod jeg at en slik troskapsed var en tilbedelseshandling, så jeg nektet å delta. Det førte til at jeg ble utvist fra skolen i seks måneder.

Jeg fikk likevel fullført skolegangen, og i mars 1947 ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova Gud. Seks måneder senere ble jeg pioner, det vil si heltidsforkynner av det gode budskap. Jeg tjente først i det sørlige Saskatchewan, der jeg forkynte for bønder og rancheiere i dette enorme distriktet. Om sommeren tok jeg meg fram på hesteryggen, og i de kalde vintermånedene brukte jeg en overbygd hesteslede. Den ble varmet opp av en trekullovn, så jeg måtte passe godt på for at ikke sleden skulle velte.

Folk på landsbygda var vennlige og gjestfrie. Når jeg besøkte dem sent på ettermiddagen, inviterte de meg ofte til å overnatte. Så godt jeg likte de bibelske drøftelsene som fulgte! Hos familien Peterson møtte jeg en positiv reaksjon etter en drøftelse som varte hele natten. Earl og moren hans ble ivrige vitner for Jehova.

Tjeneste i Quebec

I 1949 fulgte jeg den oppfordringen som ble gitt til pionerer om å hjelpe til med forkynnelsesarbeidet i provinsen Quebec. Det var rundt 200 pionerer fra det vestlige Canada som stilte seg til rådighet. De kom til byen Montreal i september, klar til å ta imot oppdrag rundt omkring i Quebec. På den tiden var Maurice Duplessis statsminister. Han var katolikk, og han hadde sverget på at han skulle fjerne Jehovas vitner fra provinsen.

Dette var travle og spennende tider med mange utfordringer. Jeg måtte lære meg fransk, jeg opplevde å bli arrestert og bli utsatt for pøbelangrep, og jeg så hvordan fanatiske motstandere gikk inn for å forstyrre våre kristne stevner. Men slik intoleranse skremte meg ikke og rokket ikke ved min beslutning om å tjene Gud. Foreldrene mine hadde lært meg å elske det som er rett, og å stole på at det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet som Jesus hadde forutsagt, ville bli gjennomført, trass i all motstand. — Matteus 24: 9, 14.

I løpet av den tiden jeg var i Quebec, traff jeg Emily Hawrysh, en trofast pioner fra Saskatchewan. Helt siden vi giftet oss den 27. januar 1951, har Emily vært min lojale samarbeidspartner og oppmuntrende livsledsager. Fordi vi ønsket å utvide vår tjeneste, søkte vi om å få gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead, der  man får flere måneders opplæring som en forberedelse til misjonærtjeneste. Vi ble innbudt til Gileads 20. klasse og ble uteksaminert i februar 1953.

Mens vi ventet på de dokumentene vi trengte for å kunne reise til Afrika, ble vi bedt om å hjelpe Jehovas vitners menigheter i de kanadiske provinsene Alberta og Ontario. På den tiden brukte man offentlig transport når man skulle reise fra menighet til menighet. Så vi lærte å leve enkelt og bære med oss alle eiendelene våre i en koffert. Noen få måneder senere, da alle nødvendige reisedokumenter og innreisetillatelser var i orden, drog vi av sted til Sør-Rhodesia, som nå heter Zimbabwe.

Vi tilpasser oss livet i Afrika

Etter fem måneder i Afrika fikk vi i oppdrag å besøke grupper av Jehovas vitner i både Zimbabwe, Botswana og sørlige deler av Nord-Rhodesia (nå Zambia). På Gilead-skolen hadde vi fått høre at vi ikke burde sammenligne vårt utenlandske distrikt med hjemlandet, og at vi kunne lære noe av det vi opplevde, uansett hvordan de ytre omstendighetene var. Slike visdomsord hjalp oss til å korrigere vår tankegang. Til denne dag har Emily og jeg vært enige i uttalelsen: «Gjør det beste ut av enhver situasjon; den kommer kanskje aldri igjen.»

Vi reiste fra sted til sted med tog, buss, lastebil eller sykkel — hva som enn var tilgjengelig for oss. Dette kunne være temmelig slitsomt, men det var andre forhold som satte vår beslutning om å ’gjøre det beste ut av enhver situasjon’ på prøve. De første to årene var det på grunn av lovbestemte restriksjoner ikke mulig for Emily å reise inn i stammeterritoriene sammen med meg. Derfor måtte min kone, som jeg bare hadde vært gift med i noen få år, bli igjen i byer som lå ved endepunkter for jernbanen, der det ofte ikke fantes andre Jehovas vitner. Emilys tro, mot og besluttsomhet fylte meg med beundring og varme følelser og frambrakte dessuten Rikets frukt på disse stedene.

Etter at Emily hadde funnet seg et losji, pleide hun å forkynne i det lokale distriktet inntil jeg kom tilbake fra stammeområdet. Noen ganger var hun alene i en måned. Hun fikk styrke og beskyttelse ved å stole på Jehovas mektige hånd, og hennes tjeneste bar frukt. Ett sted tok Rita Hancock imot Bibelens sannhet, og senere gjorde mannen hennes det samme. Han ble en trofast bror og tjente som kristen eldste fram til sin død. I dag er det blomstrende menigheter i noen av de byene der Emily sådde sannhetens såkorn.

Afrikansk gjestfrihet og oppfinnsomhet

I mellomtiden oppholdt jeg meg i stammeterritoriene, der jeg kunne glede meg over den dype verdsettelse av Jehovas organisasjon og dens reisende representanter som de afrikanske vitnene viste. Disse kjærlige kristne brødrene tok seg godt av meg. Hver mandag reiste jeg fra ett stevnested til det neste. Losjiet kunne bestå av en nybygd gresshytte, noe som fikk meg til å tenke tilbake på familiens gård i Saskatchewan. Sengen var et 30 centimeter tykt underlag av gress som var bredt ut på gulvet, med et laken over.

Stevnene i stammeområdene ble gjerne holdt ute i skogen. De som var til stede, ryddet vekk underskogen og lot det stå igjen trær med tett løvverk som gav skygge. Knipper av gress ble bundet pent sammen og plassert i ordnede rekker for å tjene som sitteplasser. Til slutt ble det bygd et gressgjerde rundt rydningen. I disse naturomgivelsene gjorde det alltid dypt inntrykk på meg å høre de melodiøse stemmene til våre afrikanske brødre og søstre som sang lovsanger til Jehova i uforglemmelig harmoni.

En minneverdig opplevelse

I forkynnelsesarbeidet traff jeg Gideon Zenda, en overordnet skoleinspektør for de misjonsstasjonene som ble drevet av den anglikanske kirke. Gideon hadde fått sin utdannelse, blant annet på et universitet, gjennom kirken. Likevel hadde han ikke fått tilfredsstillende svar på mange av de bibelske spørsmålene sine. Han bad meg derfor om å holde et møte med ham og flere av hans kolleger for å redegjøre for disse spørsmålene. Det var omkring 50 til stede på møtet, både skoleinspektører, rektorer  og lærere. Gideon var ordstyrer. På en ordnet måte drøftet vi emne for emne. Jeg talte i 15 minutter om hvert emne og besvarte så spørsmål. Møtet varte i flere timer.

Resultatet av dette uvanlige møtet var at Gideon, hans familie og en rekke av hans kolleger ble innviede, døpte tjenere for Jehova. Den lokale biskopen avskjediget dem fra de stillingene de hadde i det anglikanske skolesystemet. Men alle sammen fortsatte modig å tjene Jehova, og noen begynte som pionerer.

Reaksjoner på en gripende film

I 1954 sendte Jehovas vitner ut filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Året etter opphevet myndighetene de restriksjonene som hadde gjort det umulig for en kvinne å følge med mannen sin inn i stammeområdene. Det betydde at Emily nå kunne reise sammen med meg til disse stedene. På det tidspunktet fikk vi en bil, en elektrisk generator og en filmframviser som vi kunne bruke for å vise filmen rundt omkring i stammesamfunnene. Mange hadde aldri før sett en film, så framvisningene våre tiltrakk seg mye oppmerksomhet. Filmen viste trinn for trinn hvordan bibler og bibelske publikasjoner ble produsert på vårt store trykkeri i Brooklyn i New York.

Filmen skildret også Jehovas vitners internasjonale brorskap slik det kom til uttrykk på stevnet på Yankee Stadium i New York i 1953. Aldri før hadde disse afrikanerne sett et slikt eksempel på enhet og kjærlighet rasene imellom. Det gjorde at mange familier i Zimbabwe fikk lyst til å studere Bibelen og komme sammen med Jehovas vitner. Anmodninger om å arrangere framvisninger av filmen formelig strømmet inn fra rektorer over hele landet som forstod hvor lærerikt et slikt visuelt hjelpemiddel ville være for elevene.

Sent en kveld ble jeg vekket av noen vitner som bad meg om å vise filmen. Til min store overraskelse hadde det samlet seg omkring 500 mennesker som hadde gått i flere timer for å se den. De hadde hørt at jeg var i området og arrangerte framvisninger av den. Da denne tilskuerskaren drog hjemover, hadde det kommet en ny gruppe på 300. Så jeg viste filmen en gang til. De siste tilskuerne drog ikke før klokken tre om natten! I løpet av en periode på 17 år var det bare i Zambia over en million mennesker som så denne gripende filmen.

Nye oppdrag i Afrika

Etter at vi hadde tjent i Zimbabwe i mer enn fem og et halvt år, ble vi overflyttet til Sør-Afrika. Det betydde at vi måtte lære afrikaans. Senere lærte vi også å snakke sesotho og zulu. Fordi vi kunne undervise i Guds Ord på flere språk, oppnådde vi bedre resultater i tjenesten, og det gav oss en følelse av å utrette noe.

I begynnelsen av 1960 ble vi sendt ut i reisetjenesten i det sørlige Afrika. De neste 27 årene var vi stadig på farten rundt omkring i Lesotho, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland og besøkte også øyene Ascension og St. Helena i det sørlige Atlanterhavet. Alt i alt reiste vi titusener av mil for å tjene våre kristne brødre og søstre. Deres trofasthet og lojalitet under vanskelige forhold styrket vår beslutning om aldri å gi opp.

Jeg ble for eksempel personlig kjent med vitner i Swaziland som ikke gikk på akkord med sin tro da kong Sobhuza II døde. Fordi de nektet å delta i ubibelske ritualer som ble fulgt etter en slik rangspersons død, mistet de jobbene sine og ble fratatt sine rettigheter som statsborgere. Trass i flere års nød og vanskeligheter gav de aldri slipp på sin tro. Det at jeg har lært disse flotte kristne brødrene og søstrene å kjenne og har fått snakke med dem ansikt til ansikt, er et storslått privilegium som jeg alltid vil takke Jehova for.

Jeg må også nevne Philemon Mafareka, en pioner fra fjellandsbyen Mokhotlong i Lesotho,  som ligger i over 3000 meters høyde. Da han og hans kjære kone, de to barna deres og fire dåpskandidater skulle på et stevne som ble holdt i 1000 meters høyde, gikk de ti mil til fots, ettersom det ikke fantes noe transportmiddel å reise med. Det meste av veien måtte de ta seg fram i bratt terreng. De klatret opp og ned smale fjellpass og krysset mange bekker og elver.

Da de drog hjemover etter stevnet, hadde de med seg 100 eksemplarer av boken Den sannhet som fører til evig liv. Dem hadde de tenkt å levere til folk hjemme i Mokhotlong. Men på grunn av den store interessen for bibelsk litteratur hos folk som de traff underveis, hadde de ikke noen bøker igjen da de kom hjem. Det har vært et privilegium for Emily og meg å se med egne øyne hvor nidkjære og selvoppofrende slike kristne brødre og søstre som Philemon og hans kone er, og dette er noe vi gleder oss over den dag i dag.

Noen ganger kom vi opp i farlige situasjoner, for eksempel på grunn av kobraer og andre giftslanger eller på grunn av plutselige oversvømmelser. Slike opplevelser var nok skremmende der og da, men de blekner i forhold til de velsignelsene og gledene vi har erfart i vår tjeneste for Jehova. Vi har lært at han aldri forlater sine lojale.

Da Emily fikk alvorlige problemer med helsen, gav Jehova oss den visdom vi trengte for å takle situasjonen på en likevektig måte. Det hadde en positiv virkning at hun la om kostholdet og fikk bo under bedre sanitære forhold. Vi bygde om en liten lastebil til en campingbil for at hun skulle ha et kontrollert miljø å oppholde seg i mens vi var ute og reiste, og med tiden gjenvant hun sin gode helse.

Tilbake til Canada

I 1988, etter mer enn 35 års misjonærtjeneste på det fascinerende afrikanske kontinentet, ble vi sendt tilbake til Canada. Der, i 1991, begynte jeg igjen å tjene som reisende tilsynsmann. Åtte år senere fikk jeg hjerneslag. Selv om min virksomhet har vært svært begrenset siden da, finner jeg fremdeles glede i å tjene som eldste i en av menighetene i London i Ontario.

I dag ser jeg med tilfredshet tilbake på den tiden da jeg begynte som pioner og tok meg fram på hesteryggen i det sørlige Saskatchewan for 56 år siden. Så takknemlig jeg er for at far lærte oss å tenke som åndelige mennesker og aldri være redd for å stå fast for sannhet og rettferdighet! Han gjorde meg kjent med Guds Ord, noe som gav meg et meningsfylt liv. Den arven har jeg hatt nytte av hele livet. Jeg ville aldri ha byttet bort mitt liv i tjenesten for Jehova mot noe som helst av det denne gamle verden har å tilby.

[Bilde på side 19]

Familien vår med ni barn i 1949. Mor holder den yngste, og jeg står bak henne

[Bilde på side 20]

Jeg konstruerte denne overbygde sleden til bruk i tjenesten

[Bilde på side 20]

Kvinner i Quebec som ble arrestert fordi de forkynte

[Bilde på sidene 22 og 23]

Jeg var med på å undervise disse reisende tilsynsmennene i Zimbabwe

[Bilde på side 23]

Vi bygde denne campingbilen for at Emily skulle komme seg

[Bilde på side 23]

Et bilde som ble tatt ganske nylig av Emily og meg