Hva vi lærte av pygmeene

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK

«Ta av dere skoene. Vi kommer til å vasse i vann og så krysse elefantstien. Følg instruksene veldig nøye. Hvis vi støter på en gorilla, så huk dere ned og ikke se den inn i øynene. Hvis vi treffer på en elefant, så stå helt stille.»

MENS vi sitter og slapper av på verandaen på restauranten, tenker vi over alt det vi nettopp har sett. Foran oss renner Sanghaelven, og på den andre siden av elven ser vi den tette skogen stå i all sin prakt. Vi er i Bayanga i sørspissen av Den sentralafrikanske republikk, mellom Kamerun og Kongo-Brazzaville. — Se kartet på side 19.

Så snart vi kom til Dzanga-Ndoki nasjonalparks informasjonssenter, glemte vi hvor anstrengende reisen hit hadde vært. Nasjonalparken ligger omkring 50 mil fra Bangui, hovedstaden i Den sentralafrikanske republikk, og for å komme hit kjørte vi i nesten elleve timer på en smal vei. Noen steder vokser det bambuskratt helt inntil veien. Ved byen Ngoto måtte vi ta en ferge for å komme over elven. Fergen er helt spesiell, for den har ikke motor; den førte oss over elven bare ved hjelp av strømmen i vannet. Båten er festet i en trinse som går bortover en kraftig kabel, og noen unge menn trengte bare å styre båten inn på riktig plass.

Lenger framme, ved Bambioelven, er det en flytebro, noe som er praktisk, ettersom broen kan tilpasses den varierende vannstanden i elven i tørketiden og i regntiden. Området er praktfullt, og vi får  se dyrene i deres naturlige miljø og får møte akapygmeene *, som fremdeles lever på tradisjonelt vis.

Har du lyst til å bli med oss på denne enestående turen, selv om du dessverre bare må gjøre det i fantasien? Guiden vår er pygmé og heter Benoît. Først drar vi til landsbyen hans for å hente de to urtekyndige pygmeene Germaine og Valérie, som skal være med oss. De fører oss fra det ene underverket til det andre idet de viser oss de forskjellige plantene i skogen som brukes til medisinske formål.

Planter som leger og helbreder

Etter at vi har kjørt noen minutter på en skogsvei, ber de nye følgesvennene våre oss om å gå ut av bilen og bli med dem inn i skogen. De lager en sti med machetene sine, mens vi gjør vårt beste for å holde følge med dem. Nå får vi vår første overraskelse, klatreplanten mo nzambu nzambu. Guidene kutter kvikt av lengder på rundt 50 centimeter, og vi drikker vannet som renner ut. Det er rent og friskt og slokker tørsten.

Litt lenger borte viser de oss et blad fra guavatreet. Pygmeene koker slike blad for å lage te mot hoste. Et annet tre, som de kaller ofuruma, produserer hvit melkesaft som er utmerket som øyedråper for å behandle øyekatarr. «Finnes det noe middel mot slangebitt?» spør vi. «Selvsagt gjør det det. Vi knuser bolo-blad [akanavn på en lianeart, en tropisk slyngplante] og legger dem på bittstedet,» svarer guidene. For hvert skritt vi tar, oppdager vi flere planter som guidene sier har legende egenskaper. Det er midler mot sår, innvollsparasitter, ørebetennelse, hull i tennene og til og med sterilitet.

Disse menneskene, som noen ganger betraktes som primitive, har mye å lære oss. Mens vi fortsetter innover i skogen, sanker de to urtekyndige mat — blant annet sopp, viltvoksende salat og røtter som brukes i stedet for hvitløk. Noen av bladene smaker tydeligvis spesielt godt, for de spises opp på stedet! Så interessant det kommer til å bli å lære mer om slike ting i Guds lovte nye verden! — Jesaja 65: 17; 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 1—4.

Elefantene samler seg ved saltkilden

Om ettermiddagen drar vi for å se skogelefantene ved saltkilden. Det er på veien dit at guiden gir oss de instruksene som er nevnt i begynnelsen av artikkelen. Men hva er saltkilden? Det er en stor åpen plass hvor grunnen er full av mineralsalter som noen dyr er glad i. Derfor er dette et daglig møtested for skogelefanter, bøfler, antiloper, svin og andre ville dyr.

Fordi skogen er veldig tett, er det svært vanskelig å se dyrene. Derfor har nasjonalparken fått bygd en utsiktsplattform i utkanten av saltkilden. Men for å komme oss til plattformen må vi krysse en sump der vannet rekker oss til midt på låret. Guiden lytter vaktsomt til lydene rundt oss og forsikrer seg stadig om at vi holder oss nær inntil ham. Hvorfor? Fordi det hender at elefantene bruker den samme stien!

Så snart vi kommer opp på utsiktsplattformen, begynner vi å betrakte dyrene — det er over 80 elefanter, noen bøfler og noen få antiloper. En forsker som har studert elefanter i elleve år, er også her. Hun forteller: «Alle har forskjellig personlighet. Jeg har laget et register over 3000 elefanter, og jeg kjenner 700 av dem ved navn.» Dessverre er elfenben fra skogelefanten svært ettertraktet i noen land i Østen som materiale til personlige seglstempler, som brukes for å vise hvem  som er opphavsmann til dokumenter og malerier. *

Hvordan man jakter med nett

Ved daggry neste morgen blir vi med en gruppe på ti jegere, både menn og kvinner, for å se med egne øyne hvordan man jakter med nett. De kommer med nettene sine, som er laget av lianer. Hvert nett måler cirka 20 × 1,2 meter. Nettene festes i hverandre, og etter hvert som vi trenger dypere og dypere inn i jungelen, spenner de nettene stramt ut, slik at de rekker over en avstand på omkring 200 meter. Jegerne danner så en stor ring rundt denne sperringen, og mens de går tilbake til nettene, vifter de med grener og roper høyt for å jage de dyrene som måtte være der, inn i nettene. Denne gangen var det ingen dyr. Jegerne løsner nettene, går dypere inn i skogen og setter i gang igjen. Én gang, to ganger, ja mange ganger.

Utpå formiddagen er vi utslitt. Pygmeene har sett tre blåduiker, men disse små antilopene greide å unngå nettene og slapp unna. Det vi er interessert i, er ikke å se at et dyr blir fanget i nettene. Vi ønsker snarere å lære om de sinnrike metodene disse menneskene bruker for å overleve, selv om det virker som om de har få hjelpemidler og ikke noen av de redskapene som brukes i den industrialiserte verden. Derfor er vi overhodet ikke skuffet, for det vi var vitne til, var veldig spesielt.

En tur i stokkebåt på Sanghaelven

Hvem kunne ikke ønske å gli lydløst gjennom vannet? I en båt som er laget av en uthult trestamme, er det enda mer fengslende, ettersom en praktisk talt befinner seg på samme nivå som vannoverflaten. På turen om ettermiddagen får vi se gråhegrer og mange fargerike fugler, den ene vakrere enn den andre. Noen av fuglene flyr fra gren til gren langs elvebredden, noe som skaper inntrykk av at de følger etter oss når vi glir gjennom vannet.

Noen steder ser vi sjimpansene slenge seg fra den ene slyngplanten til den andre bare for moro skyld — eller kanskje de gjerne vil underholde oss! Båtføreren, Alain Patrick, jobber hardt for å føre oss flere hundre meter videre, til et sted der han så noen flodhester dagen før. Kommer vi til å få se dem i dag? Nei, dessverre. De har flyttet seg. På denne ekstra strekningen får vi til gjengjeld sett noen flere landsbyer langs elvebredden, og vi beundrer de mange barna som er overraskende flinke til å manøvrere de små stokkebåtene sine. Vi kommer aldri til å glemme denne turen i stokkebåt på Sanghaelven.

Tanker vi gjør oss på hjemveien

Da vi kjører tilbake til Bangui, er hodet vårt fullt av alt det vi har sett og opplevd. Det er mye som har gjort dypt inntrykk på oss, og mye vi er blitt overrasket over. Vi kommer i hvert fall ikke til å glemme hvordan pygmeene lever i harmoni med skogen, og hvordan klokskapen deres gjør at de kan dra nytte av alt i omgivelsene.

Selv om vi ikke hadde nok tid til å se alt, var vi så heldige å få besøke en unik del av verden, der man kan støte på skogelefanter, gorillaer, sjimpanser, flodhester, antiloper, leoparder og fargerike fugler og sommerfugler. Vi ble fortalt at det finnes omkring 7000 plantearter og 55 pattedyrarter i de tette skogene i Dzanga-Sangha-reservatet og Dzanga-Ndoki nasjonalpark.

Dette enestående biologiske mangfoldet minner oss om dette bibelverset: «Hvor mange dine gjerninger er, Jehova! Alle har du gjort i visdom. Jorden er full av det du har frambrakt.» (Salme 104: 24) Denne uforglemmelige lærerike opplevelsen har gjort at vi nå er enda mer bestemt på å gjøre slik som det står videre i den samme salmen: «Jeg vil synge for Jehova hele mitt liv; jeg vil synge og spille for min Gud så lenge jeg er til. Måtte mine tanker om ham være til behag. Jeg for min del skal fryde meg i Jehova.» — Salme 104: 33, 34.

[Fotnoter]

[Kart på side 19]

(Se den trykte publikasjonen)

KAMERUN

DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK

KONGO-BRAZZAVILLE

Bangui

Bayanga

Dzanga-Ndoki nasjonalpark

[Bilderettigheter på side 18]

© Jerry Callow/Panos Pictures