Nordvestpassasjen — ikke lenger bare en ønskedrøm?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I FINLAND

NÅR vi hører om global oppvarming, vekker det vanligvis negative assosiasjoner. Men det kan være at den globale oppvarming kan bidra til å oppfylle en av de sjøfarendes største drømmer — å få en enkel seilbar vei gjennom Nordvestpassasjen. Ifølge tidsskriftet Science kan denne forbindelsen mellom Atlanterhavet og Stillehavet, tvers over den øverste delen av det nordamerikanske kontinent, bli åpen for vanlig skipsfart i løpet av de neste hundre årene. «Det ville gjøre ruten Europa—Asia 11 000 kilometer kortere enn gjennom Panamakanalen og 19 000 kilometer kortere enn rundt Kapp Horn for supertankere som ikke kan presse seg gjennom kanalen,» skriver Science.

Man forestilte seg en slik passasje for over 500 år siden. Kort tid etter at Christofer Columbus hadde oppdaget Amerika, ble det gjort forsøk på å finne en passasje i nord. I 1497 fikk John Cabot i oppdrag av kong Henrik VII av England å finne en sjøvei til Østen. I likhet med Columbus seilte Cabot vestover fra Europa, men han satte kursen mer mot nord. Da Cabot nådde land, muligens Newfoundland i Nord-Amerika, var han sikker på at han hadde kommet fram til Asia. Selv om man senere forstod at det lå en helt ny verden mellom Europa og Asia, ble ikke ideen om en nordlig passasje til Østen glemt. Kunne man seile rundt dette nyoppdagede kontinentet i nord?

En isfylt barriere

Teoretisk sett kan det ha virket enkelt å finne og krysse Nordvestpassasjen. Men i praksis førte de barske forholdene i nordpolområdet til at den oppgaven ble mye vanskeligere enn noen på den tiden sannsynligvis kunne ha forestilt seg. Den største hindringen var isen. «Den forandret seg, drev omkring og delte seg, slik at skip kunne slippe igjennom, og så lukket den seg som en felle og stengte inne skip og mannskap eller knuste dem,» skriver James P. Delgado i boken Across the Top of the World.

Sir Martin Frobisher, som ledet den første ekspedisjonen som prøvde å finne Nordvestpassasjen gjennom nordpolområdet nord for det nordamerikanske fastlandet, støtte på isen. En flåte på ett flaggskip og to følgeskip reiste fra London i 1576. Frobisher møtte også inuitter, de innfødte i nordpolområdet. Først trodde han at det var seler eller fisk han så, «men da han kom nærmere, oppdaget han at det var mennesker i små båter laget av skinn,» står det i en bok om Frobishers reise. Til sammen reiste Frobisher tre ganger til det arktiske nord, men ingen av ekspedisjonene førte til at han fant Nordvestpassasjen. Frobisher var imidlertid heldig som kom hjem uskadd fra sine arktiske ekspedisjoner. Det samme kan ikke sies om alle oppdagelsesreisende som  lette etter den sagnomsuste passasjen. For mange ble nordpolområdet — isen, kulden og mangelen på fersk mat — for mye. Likevel var det flere titall skip og hundrevis av menn som i årene etter Frobisher satte kursen mot nord for å prøve å navigere seg gjennom isen.

Hvor er Franklin?

På 1800-tallet organiserte den britiske marinen mange og omfattende ekspedisjoner for å lete etter Nordvestpassasjen. En av disse førte til en av polarforskningens største tragedier. Sir John Franklin, en erfaren polarforsker, ble utvalgt til å lede ekspedisjonen. Dampmotorer ble montert på to store skip. Begge skipene ble bemannet med de best kvalifiserte mennene i marinen og utstyrt med forsyninger for tre år. Man gjorde også mye for at mannskapet skulle trives. Hvert skip hadde for eksempel et omfattende bibliotek, og det var til og med lirekasser om bord. En styrmann som skulle være med på ekspedisjonen, skrev: «Det er nesten ikke den ting vi kan få bruk for, som ikke er tatt med, og jeg tror faktisk at hvis jeg hadde fått en time eller to i London til å handle, så ville jeg ikke ha trengt å kjøpe noe.» I mai 1845 drog ekspedisjonen ut fra England, og i juli kom den fram til Baffinbukta.

Ett år gikk. Og ett til. Til slutt var de tre årene som Franklins ekspedisjon i verste fall hadde vært forberedt på å bruke, passert, men det var ikke en lyd å høre fra den. Den mystiske forsvinningen av de to skipene og mannskapet førte til at en strøm av redningsekspedisjoner drog av gårde. Flere titall ekspedisjoner kastet ikke bare lys over hva som hadde skjedd med Franklins ekspedisjon, men også over Nordvestpassasjens mysterier.

Kaptein Robert McClure hadde kommandoen på det ene av to skip som ble sendt ut på en av ekspedisjonene for å lete etter Franklin. I 1850 reiste han fra London og nærmet seg den nordlige kysten av Amerika fra Stillehavet gjennom Beringstredet. McClure lot det ene skipet bli igjen og satte målbevisst kursen mot Polhavet. Snart seilte han i farvann der ingen europeer før hadde seilt. Han tok mange sjanser og nådde til slutt fram til kysten av Banks Island, hvor han gjorde en spennende oppdagelse. Denne øya var den samme som den Edward Parry hadde sett flere år tidligere, da han lette etter Nordvestpassasjen fra øst. Hvis McClure kunne greie å seile til den andre siden av øya, ville han ha fullført Nordvestpassasjen.

Men isen sperret skipet hans inne. To år senere var han og hans menn fortsatt innestengt i isen. Da det virket som om alt håp var ute, så de noen mennesker i horisonten som kom gående mot skipet. Det var som et mirakel! Kaptein Henry Kellett, som ledet en annen ekspedisjon, hadde funnet en beskjed som McClure hadde lagt igjen på Melville Island, og hadde kunnet sende menn til unnsetning. McClures menn, som på dette tidspunktet var mer døde enn levende, ble tatt med til Kelletts skip, som de seilte med hjem langs den østlige ruten. Og Kellett hadde jo kommet til den nordlige kysten av Amerika fra Atlanterhavet. McClure «ble dermed den første som gjennomførte ferden gjennom Nordvestpassasjen, men ved hjelp av mer enn ett skip og delvis til fots,» står det i The New Encyclopædia Britannica.

Men hva hadde skjedd med Franklins ekspedisjon? Forskjellige ledetråder forteller litt om det som skjedde etter 1845. I Victoria Strait ble begge skipene i ekspedisjonen sittende fast i isen. Da skipene hadde vært innestengt i isen i 18 måneder, var mange av mennene, blant andre Franklin selv, døde. De som fortsatt var i live, bestemte seg for å forlate skipene og gå mot sør til fots, men svekket som de var fra før av, døde de på veien. Ingen av mannskapet overlevde. Så hva som egentlig skjedde med ekspedisjonen, forblir spekulasjoner. Det er for eksempel blitt sagt at det kan ha  vært blyforgiftning fra hermetikkbokser som var årsaken til at mennene døde så fort.

Det første gjennombruddet

Selv om det allerede var bevist at Nordvestpassasjen eksisterte, var det ingen som seilte gjennom den før på 1900-tallet. Den unge Roald Amundsen ledet gruppen på sju nordmenn som gjennomførte reisen. De brukte en liten fiskebåt som heter «Gjøa», og som var helt ulik de imponerende britiske krigsskipene. Men den lille, gruntgående båten viste seg å være det ideelle fartøyet i Polhavet med alle de trange stredene, skjærene og undersjøiske sandbankene som finnes der. Den 16. juni 1903 la Amundsen og hans mannskap ut på den lange reisen fra Oslo til det arktiske området i Nord-Amerika langs den østlige ruten. Over to år senere, den 27. august 1905, observerte mannskapet om bord på «Gjøa» en hvalfanger som kom til Polhavet langs den vestlige ruten, gjennom Beringstredet. Amundsen skrev om dette møtet i sin bok Nordvestpassasjen: «Nordvestpassasjen var gjort. Min drøm fra guttedagene — i dette øieblikk var den virkeliggjort. . . . Jeg kjente tårene i øinene.»

Men til nå har det ikke vært mulig å begynne med noen fast trafikk gjennom passasjen. Siden Amundsens tid er det mange fartøyer som har seilt gjennom den, selv om det fortsatt ikke er noen enkel tur. Men det blir det kanskje en forandring på om ikke så lenge.

En overraskende løsning?

Den arktiske isen smelter nå med overraskende stor hastighet. Som et resultat av dette kunne en kanadisk politibåt i år 2000 krysse Nordvestpassasjen på omkring en måned. Da The New York Times intervjuet skipperen, Ken Burton, etter reisen, var han bekymret over at de ikke hadde hatt noen problemer med isen. «Det var noen isfjell der, men det var ingen av dem som gav oss noen grunn til uro. Vi så noen belter av gammel drivis, men de var så små og oppstykket at vi kunne manøvrere rundt dem,» sa Burton. Science opplyser at «den arktiske isens utstrekning har krympet fem prosent de siste 20 årene; den er ikke lenger så tykk, og klimamodeller varsler at den kommer til å fortsette å krympe etter hvert som den globale temperaturen stiger». Artikkelen viser til en rapport utgitt av en arktisk forskningskomité i USA som spår at Nordvestpassasjen innen ti år «i hvert fall kan være åpen en måned om sommeren for fartøyer som ikke har fått skroget forsterket med tanke på isen».

Ironisk nok, skriver Science, kan menneskene nå, «bare ved å være hjemme og forbrenne milliarder av tonn med fossilt brensel», få oppfylt en drøm som en gang inspirerte dem til å gjøre seg enorme anstrengelser. Men forskerne er bekymret for hvordan den smeltende isen og sjøtrafikken vil virke på isbjørnen, hvalrossen og de innfødte i nordpolområdet. Dessuten kan det at Nordvestpassasjen blir farbar, føre til politiske konflikter. Hvilke andre følger vil en mulig åpning av Nordvestpassasjen få? Det vil tiden vise.

 [Kart på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Martin Frobishers rute 1578

John Franklins rute 1845—1848

Robert McClures rute 1850—1854

Roald Amundsens rute 1903—1905

(De stiplede linjene er reiser over isen)

Nordpolen

RUSSLAND

ALASKA

CANADA

GRØNLAND

[Bilde på side 23]

John Cabot

[Rettigheter]

Culver Pictures

[Bilde på side 23]

Sir Martin Frobisher

[Rettigheter]

Maleri av Cornelis Ketel/ Dictionary of American Portraits/ Dover Publications, Inc., in 1967

[Bilde på side 23]

Sir John Franklin

[Rettigheter]

National Archives of Canada/C-001352

[Bilde på side 23]

Robert McClure og hans skip, «Investigator» (under)

[Rettigheter]

National Archives of Canada/C-087256

National Archives of Canada/C-016105

[Bilde på side 23]

Roald Amundsen

[Rettigheter]

Brown Brothers

[Bilde på side 24]

Siden den globale temperaturen stiger, blir isfylte passasjer lettere tilgjengelige

[Rettigheter]

Kværner Masa-Yards

[Bilderettigheter på side 21]

Fra boken The Story of Liberty, 1878