Bør du betale skattene?
Bør du betale skattene?
«Gi alle det som tilkommer dem — skatt til den som gjør krav på skatt, avgift til den som gjør krav på avgift, frykt til den som gjør krav på frykt, ære til den som gjør krav på ære.» — Romerne 13: 7.
I BETRAKTNING av det stadig økende skattetrykket kan det ovenstående rådet virke vanskelig å godta. Men det ble gitt av apostelen Paulus, og det står nedskrevet i Bibelen. Du har uten tvil respekt for Bibelen. Likevel spør du kanskje deg selv: «Må de kristne virkelig betale alle skatter — også dem som noen kan betrakte som urimelige eller urettferdige?»
Tenk på den formaningen Jesus gav disiplene sine. Han visste at hans jødiske landsmenn var sterkt misfornøyd med de skattene som Romerriket hadde ilagt dem. Trass i det sa Jesus: «Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Markus 12: 17) Det er interessant å merke seg at Jesus forsvarte det å betale skatt til nettopp det regimet som kort tid senere skulle komme til å henrette ham.
Noen få år senere gav Paulus det rådet som ble sitert i innledningen. Han oppfordret til å betale skatt, trass i at store deler av skattepengene ble brukt til å finansiere den romerske hæren og bekoste de romerske keisernes umoralske og overdådige livsstil. Hvorfor inntok Paulus et slikt upopulært standpunkt?
Høyere myndigheter
Tenk over den sammenhengen Paulus’ uttalelse står i. Han skrev i Romerne 13: 1: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud.» Da Israels nasjon hadde gudfryktige herskere, var det lett å betrakte det å støtte nasjonen økonomisk som en borgerlig og religiøs plikt. Men hadde de kristne en lignende forpliktelse nå da herskerne var ikke-troende avgudsdyrkere? Ja, det hadde de! Paulus’ ord viste at Gud hadde gitt herskerne «myndighet» til å herske.
Myndighetene gjør mye for å opprettholde den offentlige ro og orden. Det gjør det mulig for de kristne å utføre sin åndelige virksomhet. (Matteus 24: 14; Hebreerne 10: 24, 25) Paulus sa derfor om den regjerende myndighet: «Den er Guds tjener til gagn for deg.» (Romerne 13: 4) Paulus drog selv nytte av den beskyttelse det romerske styret kunne gi. Da han for eksempel stod overfor en pøbelflokk, ble han reddet av romerske soldater. Senere anket han til det romerske rettssystemet, så han kunne fortsette å tjene som misjonær. — Apostlenes gjerninger 22: 22—29; 25: 11, 12.
Paulus oppgav tre grunner til å betale skatt. For det første nevnte han den «vrede» myndighetene viste ved å straffe lovbrytere. For det andre forklarte han at en gudfryktig persons samvittighet ville bli negativt berørt hvis han unndrog skatt. Og for det tredje antydet han at skattene rett og slett er et vederlag for de tjenestene myndighetene yter som «offentlige tjenere». — Romerne 13: 1—6.
Fulgte Paulus’ trosfeller hans oppfordring? Det gjorde de tydeligvis, for den navnkristne skribenten Justinus martyr (cirka 110 til 165 evt.) sa at de kristne betalte sine skatter «mer villig enn alle andre». Når våre dagers myndigheter framsetter sine krav, enten i form av tid eller penger, er de kristne like villige til å rette seg etter dem. — Matteus 5: 41. *
De kristne har selvfølgelig anledning til å benytte seg av alle lovlige skattefradrag. I noen tilfeller kan de kanskje dra nytte av de skattefordelene som blir tilbudt dem som gir bidrag til religiøse organisasjoner. Men i lydighet mot Guds Ord vil de sanne kristne aldri snyte på skatten. De betaler sine skatter og lar myndighetene ta det hele og fulle ansvaret for hvordan pengene blir brukt.
Urimelig høy beskatning er bare ett av mange eksempler på at «menneske har hersket over menneske til skade for ham». (Forkynneren 8: 9) Jehovas vitner finner trøst i Bibelens løfte om at det snart skal bli rettferdighet for alle under Guds regjering — en regjering som aldri vil bebyrde noen med urettferdige skatter. — Salme 72: 12, 13; Jesaja 9: 7.
[Fotnote]
^ avsn. 10 Jesu formaning om å betale «tilbake til keiseren de ting som keiserens er», gjaldt ikke nødvendigvis bare det å betale skatt. (Matteus 22: 21) I en håndbok til Matteusevangeliet forklarer Heinrich Meyer: «Med [de ting som keiserens er] . . . siktes det ikke bare til skatt, men til alt det som keiseren hadde krav på i kraft av sitt rettmessige styre.» — Critical and Exegetical Hand-Book to the Gospel of Matthew.
[Uthevet tekst på side 11]
De første kristne betalte sine skatter «mer villig enn alle andre». — JUSTINUS MARTYR
[Bilde på side 10]
De sanne kristne adlyder skattelovene
[Bilde på side 11]
Jesus sa: «Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er»
[Bilderettigheter på side 10]
© European Monetary Institute