Jeg tok anstøt av andres klesdrakt og frisyre

FORTALT AV EILEEN BRUMBAUGH

JEG ble oppdratt i det tradisjonsbundne trossamfunnet Old Order German Baptist Brethren (Old Brethren), som ligner mye på amish- og mennonitt-samfunnene. Brethren-bevegelsen startet i Tyskland i 1708 som en del av den pietistiske vekkelsesbevegelsen. The Encyclopedia of Religion sier at pietismen var kjennetegnet av en «visjon om en menneskehet som hadde behov for Kristi evangelium». Dette grunnsynet fikk bevegelsen til å sette i gang misjonsarbeid i forskjellige land, noe som viste seg å bli vellykket.

I 1719 kom en liten gruppe som ble ledet av Alexander Mack, til det som nå er kjent som Pennsylvania i USA. I årenes løp oppstod det forskjellige grupperinger, som skilte lag med hverandre. Hver gruppe holdt fast ved sin egen fortolkning av Alexander Macks lære. Vår lille kirke hadde omkring 50 medlemmer. Det ble lagt vekt på å lese i Bibelen og holde nøye fast ved de offisielle bestemmelsene som medlemmer av kirken hadde fattet.

Familien min hadde holdt seg til denne troen og livsstilen i minst tre generasjoner. Jeg ble også medlem av kirken og ble døpt da jeg var 13 år. Jeg var opplært til å mene at det var galt å eie eller bruke bil, traktor og telefon, ja til og med radio og alle andre oppfinnelser som drives med elektrisitet. Jentene og kvinnene var enkelt kledd, klipte aldri håret og lot alltid hodet være tildekket. Mennene hadde skjegg. Vi så det slik at det å ikke være en del av verden innbefattet det å ikke bruke moderne klær, sminke eller smykker, som vi mente var uttrykk for syndig stolthet.

Vi ble lært opp til å ha dyp respekt for Bibelen, som vi betraktet som vår åndelige føde. Hver morgen før frokost samlet vi oss i stuen og hørte på at pappa leste opp et kapittel fra Bibelen og kommenterte det han hadde lest. Så knelte vi alle sammen mens pappa bad. Etterpå bad mamma Fadervår. Jeg gledet meg alltid til morgenandakten, for hele familien var samlet og konsentrerte seg om åndelige ting.

Vi bodde på en gård i nærheten av Delphi i Indiana, der vi dyrket forskjellige grønnsaker. Vi fraktet grønnsakene inn til byen med hest og vogn, og så solgte vi dem på gaten eller fra dør til dør. Vi mente at hardt arbeid hørte med til vår tjeneste for Gud. Så det var det vi konsentrerte oss om, bortsett fra på søndagene, da vi ikke skulle gjøre noe «strevsomt arbeid». Men til tider var familien vår så opptatt med arbeidet på gården at det var en utfordring å fokusere på åndelige ting.

Ekteskap og egen familie

I 1963, da jeg var 17, giftet jeg meg med James, som også var medlem av Old Brethren. Hans røtter i trossamfunnet gikk så langt tilbake som til  oldeforeldrene hans. Vi hadde begge et sterkt ønske om å tjene Gud og trodde at vår kirke var den eneste sanne kirke.

I 1975 hadde vi seks barn, og i 1983 ble vårt sjuende og siste barn født. Rebecca, som er nest eldst, er den eneste jenta. Vi arbeidet hardt, brukte lite penger og levde et enkelt liv. Vi prøvde å innprente barna våre de samme bibelske prinsippene som vi hadde lært av foreldrene våre og av andre medlemmer av Old Brethren.

Vårt ytre hadde mye å si i Old Brethren-samfunnet. Vi mente at ettersom ingen kan lese hjertet, røper den måten en person kler seg på, hvordan han eller hun er i sitt indre. Om en kvinne friserte håret for mye, ble det derfor sett på som et tegn på stolthet. Om mønsteret på de enkle kjolene våre var for stort, var det enda et tegn på stolthet. Til tider ledet disse spørsmålene oppmerksomheten bort fra Skriftene.

Hva et fengselsopphold førte til

På slutten av 1960-tallet ble Jesse, min manns bror, som også var oppdratt i Old Brethren-samfunnet, satt i fengsel fordi han nektet militærtjeneste. Mens han var der, møtte han Jehovas vitner, som også mener at det å ta del i krigføring er i strid med Bibelens prinsipper. (Jesaja 2: 4; Matteus 26: 52) Jesse hadde mange bibelske drøftelser med vitnene, og han la med egne øyne merke til oppførselen deres. Etter å ha studert mye i Bibelen ble han døpt som et av Jehovas vitner — til vår store forferdelse.

Jesse snakket med mannen min om det han hadde lært. Han sørget også for at han fikk bladene Vakttårnet og Våkn opp! regelmessig. Det at James leste disse bladene, økte hans interesse for Bibelen. Siden han alltid hadde ønsket å tjene Gud, men ofte hadde følt at Han var så langt unna, var han veldig interessert i alt som kunne hjelpe ham til å nærme seg Gud.

De eldste i kirken oppmuntret oss til å lese religiøse blad fra amish- og mennonitt-samfunnene og fra andre Old Brethren-samfunn, selv om vi betraktet disse trossamfunnene som en del av verden. Men far hadde sterke fordommer mot Jehovas vitner. Han mente at vi aldri måtte finne på å lese Vakttårnet og Våkn opp! Så jeg ble veldig bekymret da jeg så James lese dem. Jeg var redd han skulle anta falske læresetninger.

Men James hadde lenge satt spørsmålstegn ved noe av det Old Brethren-kirken lærte, og som han mente var i strid med Bibelen — spesielt læren om at det er en synd å gjøre «strevsomt arbeid» på søndager. Kirken lærte for eksempel at på søndagene var det tillatt å gi dyrene vann, men ikke å rykke opp et ugress. De eldste var ikke i stand til å gi ham en bibelsk begrunnelse for denne regelen. Litt etter litt begynte også jeg å tvile på slike læresetninger.

Ettersom vi lenge hadde trodd at vår kirke var Guds kirke, og fordi vi var klar over hva vi kom til å oppleve hvis vi forlot den, følte vi at det var vanskelig å bryte ut av den. Men samvittigheten vår tillot oss ikke lenger å fortsette å være i et trossamfunn som vi syntes ikke holdt seg helt til Bibelen. I 1983 skrev vi derfor et brev der vi forklarte grunnene til at vi forlot Old Brethren, og bad om at det skulle bli lest opp for menigheten. Vi ble ekskludert av gruppen.

På leting etter den sanne religion

Fra da av lette vi etter den sanne religion. Vi så etter en konsekvent religion, en religion der tilhengerne virkelig bar den samme slags frukt som de sa at andre skulle framelske. Aller først utelukket vi alle trossamfunn som deltok i krig. Vi var fremdeles tiltrukket av trossamfunn med en enkel livsstil, for vi mente at et enkelt levesett og enkle klær var tegn på at en religion ikke var en  del av verden. Mellom 1983 og 1985 tok vi oss tid til å reise til forskjellige deler av landet og undersøkte det ene trossamfunnet etter det andre — mennonittene, kvekerne og andre grupper som levde et enkelt liv.

På den tiden pleide Jehovas vitner å besøke oss på gården vår i nærheten av Camden i Indiana. Vi hørte på det de hadde å si, og bad dem om å bruke bare bibeloversettelsen King James Version. Jeg hadde respekt for vitnenes standpunkt til krig. Men jeg syntes det var vanskelig å høre på dem, for jeg mente at hvis de ikke kunne forstå at det var viktig å skille seg ut fra verden ved å være enkel i klesveien, kunne de ikke ha den sanne religion. Jeg mente det var stolthet som fikk folk til å kle seg annerledes enn det vi gjorde. Jeg trodde at ting, eller eiendeler, gjorde en person stolt.

James begynte å gå på møter i Jehovas vitners Rikets sal og tok noen av guttene med seg. Det gjorde meg veldig oppbrakt. Han bad meg inntrengende om å bli med, men jeg lot være. Så en dag sa han: «Selv om du ikke er enig i alt det de lærer, så kan du jo bare gå og se hvordan de behandler hverandre.» Det hadde gjort inntrykk på ham.

Omsider bestemte jeg meg for å bli med, men jeg ville være veldig forsiktig. Jeg gikk inn i Rikets sal iført en enkel kjole og kyse. Noen av guttene våre var barbent, og de var også enkelt kledd. Likevel kom vitnene bort til oss og behandlet oss på en vennlig måte. Jeg tenkte: «Vi er annerledes, men de godtar oss allikevel.»

Den kjærlige holdningen deres gjorde inntrykk på meg, men jeg var fortsatt bestemt på bare å være tilskuer. Når det var sang, verken reiste jeg meg eller var med på å synge. Etter møtet overøste jeg dem med spørsmål om ting jeg mente de gjorde feil, eller om hva et spesielt skriftsted betydde. Jeg var ikke særlig taktfull, men alle jeg spurte, viste meg allikevel oppriktig interesse. Det gjorde også inntrykk at jeg kunne stille samme spørsmål til forskjellige personer og få svar som stemte overens. Noen av dem skrev ned svaret, og det var til stor hjelp, siden jeg da kunne studere emnet på egen hånd senere.

Sommeren 1985 reiste vi og barna til et av Jehovas vitners områdestevner i Memphis i Tennessee — bare for å se. James hadde fremdeles skjegg, og vi gikk fortsatt med enkle klær. I pausene var det knapt et minutt uten at noen snakket med oss. Vi ble glad for den kjærligheten og oppmerksomheten vitnene alltid viste oss, og fordi vi følte at vi ble akseptert. Enheten gjorde også inntrykk på oss, for uansett hvor vi var på et møte, så var læren den samme.

James var rørt av den personlige interessen vitnene viste, og tok imot et bibelstudium. Han gransket nøye alt han lærte, for å være sikker på at det var helt riktig. (Apostlenes gjerninger 17: 11; 1. Tessaloniker 5: 21) Med tiden mente James at han hadde funnet sannheten. Men jeg følte meg helt delt av den kampen som foregikk inni meg. Jeg ville gjøre det som var riktig, men jeg ønsket ikke å «bli moderne» og bli regnet for «verdslig». Da jeg til slutt sa ja til å bli med på bibelstudiet, hadde jeg King James Version på det ene kneet og den mer moderne New World Translation på det andre. Jeg sjekket hvert eneste vers i begge oversettelsene for å være sikker på at jeg ikke ble ledet på villspor.

 Hvordan jeg ble overbevist

Da vi studerte med vitnene, lærte vi at vår himmelske Far er én Gud, ikke tre i én, og at vi er sjeler og ikke har en udødelig sjel. (1. Mosebok 2: 7; 5. Mosebok 6: 4; Esekiel 18: 4; 1. Korinter 8: 5, 6; Jakob 5: 20) Vi fikk også vite at det ikke finnes noe brennende helvete, og at dødsriket er menneskehetens felles grav. (Job 14: 13; Salme 16: 10; Forkynneren 9: 5, 10; Apostlenes gjerninger 2: 31) Å lære sannheten om helvete var en milepæl, ettersom Old Brethren-medlemmene ikke kunne bli enige om hva det var.

Jeg lurte imidlertid ennå på hvordan Jehovas vitner kunne være den sanne religion, siden de, etter min mening, fremdeles var en del av verden. De hadde ikke den enkle livsstilen som jeg anså for så viktig. Men samtidig var jeg klar over at de fulgte Jesu befaling om å forkynne det gode budskap om Riket for alle mennesker. Det gjorde meg helt forvirret! — Matteus 24: 14; 28: 19, 20.

Noe som hjalp meg til å fortsette å undersøke i denne vanskelige tiden, var den kjærlighet vitnene viste. Hele menigheten viste interesse for familien vår. Etter hvert som forskjellige medlemmer av menigheten kom innom — noen ganger unnskyldte de seg med at de ville kjøpe melk eller egg av oss — begynte vi å betrakte dem som virkelig bra mennesker. Vitnene unngikk ikke hjemmet vårt fordi ett bestemt vitne studerte med oss. Det var heller slik at hver gang noen fra menigheten var i nærheten, stakk de innom. Vi hadde et enormt behov for denne muligheten til å bli kjent med vitnene, og vi begynte å sette pris på den ekte interessen og kjærligheten de viste oss.

Det var ikke bare vitnene i den nærmeste menigheten som viste oss personlig interesse. Mens jeg strevde med spørsmålet om hva som var passende klesdrakt og hårfrisyre, kom Kay Briggs, en søster fra en menighet i nærheten, for å besøke meg. Hun kledde seg på en enkel måte og brukte ikke sminke, for det var det hun foretrakk. Jeg trivdes sammen med henne og kunne snakke mer åpent. Så en dag kom Lewis Flora, som også hadde vokst opp i et tradisjonsbundet trossamfunn, og besøkte meg. Han kunne se av ansiktet mitt hvilket dilemma jeg var i, og senere sendte han meg et brev på ti sider, der han prøvde å berolige meg. Den vennligheten han viste, fikk meg til å begynne å gråte, og jeg leste brevet mange ganger.

Jeg bad bror O’Dell, en reisende tilsynsmann, forklare Jesaja 3: 18—23 og 1. Peter 3: 3, 4 for meg. «Viser ikke disse versene at en må være enkel i klesveien for å behage Gud?» spurte jeg. Han hjalp meg til å resonnere ved å spørre: «Er det noe galt i å bruke hodeplagg? Er det galt å flette håret?» I Old Brethren-samfunnet flettet vi håret til småjentene, og kvinnene brukte kyse. Jeg skjønte at vi ikke var konsekvente, og det gjorde inntrykk på meg at han var så tålmodig og vennlig.

Etter hvert ble jeg mer og mer overbevist, men det var fremdeles én ting som plaget meg veldig — det at kvinner klipte håret. Noen kristne eldste hjalp meg til å resonnere ved å nevne at noen kvinners hår bare vokser til en viss lengde, mens andres hår kan bli ganske langt. Betydde det at én kvinnes hår var bedre enn en annens? De hjalp meg også til å se den rollen samvittigheten spiller når det gjelder klesdrakt og hårfrisyre, og de gav meg lesestoff som jeg kunne ta med og lese hjemme.

Vi handler i samsvar med det vi lærer

Vi var på leting etter gode «frukter», og vi fant det. Jesus sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35) Vi ble overbevist om at Jehovas vitner er et folk som viser ekte kjærlighet. Dette var imidlertid en forvirrende tid for de to eldste barna våre, Nathan og Rebecca, for de hadde tatt imot Old Brethren-troen og var blitt døpt. Men de bibelske sannhetene vi gjorde dem kjent med, og den kjærligheten vitnene viste, gjorde etter hvert inntrykk på dem.

Rebecca hadde for eksempel alltid lengtet etter å komme i et nært forhold til Gud. Hun syntes det ble lettere å be til ham da hun lærte at han ikke forutbestemmer hvordan en skal handle, eller hvordan ens framtid kommer til å bli. Hun ble også nærere knyttet til Gud da hun ble klar over at han ikke er en del av en mystisk treenighet, men er en virkelig person, en som  hun kunne etterligne. (Efeserne 5: 1) Og hun var glad for at hun ikke trengte å etterligne det arkaiske språket i King James Version når hun bad til ham. Etter hvert som hun lærte hva som er Guds krav med hensyn til bønn, og at det er hans storslåtte hensikt at mennesker skal leve evig i et paradis på jorden, følte hun seg mye nærmere sin Skaper. — Salme 37: 29; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Privilegier vi alle gleder oss over

James og jeg og de fem eldste barna våre — Nathan, Rebecca, George, Daniel og John — ble døpt som Jehovas vitner sommeren 1987. Harley ble døpt i 1989 og Simon i 1994. Hele familien er fortsatt engasjert i det arbeidet Jesus Kristus gav sine etterfølgere i oppdrag å utføre, det vil si å forkynne det gode budskap om Guds rike.

De fem eldste guttene — Nathan, George, Daniel, John og Harley — og datteren vår, Rebecca, har alle sammen tjent ved Jehovas vitners avdelingskontor i USA. George har vært der i 14 år og er der fremdeles, og nå er Simon, som sluttet på skolen i 2001, også blitt medlem av staben ved avdelingskontoret. Alle guttene er enten eldste eller menighetstjenere i Jehovas vitners menigheter. Mannen min er eldste i Thayer menighet i Missouri, og jeg er opptatt med å forkynne.

Nå har vi fått tre barnebarn — Jessica, Latisha og Caleb — og vi er glad for å se at foreldrene deres planter kjærlighet til Jehova i de unge, mottagelige hjertene deres. Som familie gleder vi oss over at Jehova drog oss til seg, og at han hjalp oss til å forstå hvilket folk det er som bærer hans navn, ved hjelp av den gudgitte kjærlighet de viser.

Vi føler med dem som har et sterkt ønske om å behage Gud, men som har fått samvittigheten oppøvd av omgivelsene i stedet for av selve Bibelen. Vi håper at de kan få oppleve den samme glede som den vi føler når vi nå går fra dør til dør, ikke med jordbruksvarer, men med budskapet om Guds rike og om de enestående tingene det vil utrette. Jeg får tårer i øynene av takknemlighet når jeg tenker på all den tålmodighet og kjærlighet vi ble vist av det folk som bærer Jehovas navn!

[Bilder på side 19]

Da jeg var omkring sju år, og senere som voksen

[Bilde på side 20]

James, George, Harley og Simon, kledd i enkle klær

[Bilde på side 21]

Dette bildet, som ble tatt av meg en gang jeg fraktet varer til markedet, dukket opp i lokalavisen

[Rettigheter]

Journal and Courier, Lafayette, Indiana

[Bilde på side 23]

Sammen med familien i dag