Det finnes et håp

FØR i tiden hadde folk en tendens til å unngå dem som led av det vi i dag kaller stemningslidelser. Det førte til at mange av dem som var rammet, ble holdt utenfor på en rekke områder. Noen ble diskriminert i jobbsammenheng. Andre ble foraktet av sin egen familie. Dette forverret ofte problemet for dem som var syke, og gjorde at de ikke fikk hjelp.

I de senere tiårene har man imidlertid fått mye bedre forståelse av klinisk depresjon og bipolar lidelse. Nå vet man at det er mulig å behandle disse tilstandene. Men det er ikke alltid like enkelt å få hjelp. Hvorfor?

Å kjenne igjen symptomene

En stemningslidelse kan ikke diagnostiseres ved hjelp av en enkel blodprøve eller et røntgenbilde. Nei, en må observere en persons oppførsel, tenkemåte og dømmekraft i en viss tid. For at en skal kunne stille en diagnose, må det være en rekke symptomer til stede. Problemet er at familiemedlemmer og venner noen ganger ikke er klar over at ting de reagerer på ved en persons oppførsel, er tegn på en stemningslidelse. «Selv når folk er enig i at en persons oppførsel avviker fra det normale, kan de ha svært forskjellig oppfatning av hva som er årsakene til at personen oppfører seg slik,» skriver dr. David J. Miklowitz.

Dessuten, selv når familiemedlemmer synes at situasjonen er alvorlig, kan det være vanskelig å overbevise den som er rammet, om at han eller hun trenger medisinsk behandling. Eller hvis det er du selv som er rammet, har du kanskje ikke lyst til å søke hjelp. Dr. Mark S. Gold skriver: «Kanskje du selv tror på det du tenker når du er deprimert — at du er verdiløs, og at det ikke er noen vits i å søke hjelp når det ikke er håp for sånne som deg likevel. Kanskje du ville ha snakket med noen om det, men synes at det er en skam å være deprimert, og at alt sammen er din egen feil. . . . Kanskje du ikke vet at det  du føler, er symptomer på depresjon.» Men hvis en lider av alvorlig depresjon, er det helt nødvendig med medisinsk behandling.

Alle føler seg nedtrykt fra tid til annen, så det er ikke nødvendigvis et tegn på at man har en stemningslidelse. Men hva om disse følelsene er mer intense enn et anfall av nedtrykthet? Og hva om de varer uvanlig lenge — kanskje i to uker eller mer? Eller sett at den depressive sinnsstemningen hindrer deg i å fungere normalt, enten på jobben, på skolen eller i sosiale sammenhenger? Da kan det være klokt å ta kontakt med en som er kvalifisert til å diagnostisere og behandle depressive lidelser.

Når det er en biokjemisk ubalanse inne i bildet, kan det foreskrives legemidler. I andre tilfeller kan samtaleterapi anbefales for å hjelpe en person til å forstå hvordan han eller hun best kan mestre sin tilstand. Noen ganger har en kombinasjon av disse behandlingsformene gitt gode resultater. * Det som er viktig, er at man gjør noe for å få hjelp. Lenore, en pasient med bipolar lidelse som ble omtalt i den forrige artikkelen, sier: «Mange ganger er de som er rammet, engstelige og flaue over sin tilstand. Men det som virkelig er flaut, er at du har mistanke om at du har et problem, men unnlater å søke den hjelpen du så sårt trenger.»

Lenore snakker av erfaring. Hun sier: «Jeg hadde praktisk talt vært sengeliggende i et år. Men en dag da jeg følte meg litt sterkere, bestemte jeg meg for å ringe og bestille time hos en lege.» Lenore fikk diagnosen bipolar lidelse, og det ble foreskrevet legemidler. Dette skulle bli et vendepunkt i livet hennes. «Jeg føler meg normal når jeg tar medisinen, men jeg må minne meg selv om at de gamle symptomene vil komme tilbake hvis jeg slutter å ta den,» sier Lenore.

Det samme er tilfellet med Brandon, som lider av depresjon. Han sier: «Som tenåring tenkte jeg mye på å begå selvmord på grunn av overveldende mindreverdsfølelse. Jeg gikk ikke til lege før jeg var i 30-årene.» Brandon tar i likhet med Lenore medisin for å kunne takle sin lidelse, men det er ikke alt. «Av hensyn til mitt generelle velvære tar jeg godt vare på både sinn og kropp. Jeg sørger for at jeg får nok hvile, og jeg er nøye med hva jeg spiser. Jeg fyller også sinn og hjerte med positive tanker fra Bibelen,» sier han.

 Brandon påpeker ikke desto mindre at klinisk depresjon er et medisinsk problem — ikke et åndelig problem. Det at en innser det, er avgjørende for om en skal bli bedre. Brandon sier: «En gang sa en velmenende trosfelle til meg at det står i Galaterne 5: 22 og 23 at glede er en frukt av Guds hellige ånd, og at grunnen til at jeg var deprimert, derfor måtte være at jeg hadde gjort noe som hindret Guds ånd i å virke. Det fikk meg til å føle meg enda mer skyldbetynget og deprimert. Men så snart jeg fikk hjelp, begynte den svarte skyen over meg å lette. Jeg følte meg mye bedre! Jeg skulle ønske jeg hadde fått hjelp tidligere.»

Hva noen pasienter gjør

Selv etter at diagnosen er stilt og behandlingen er kommet i gang, vil en stemningslidelse sannsynligvis skape problemer for den som er rammet. Kelly, som kjemper med alvorlig depresjon, er takknemlig for at hun har fått profesjonell hjelp til å hanskes med de medisinske sidene ved sin tilstand. Men hun har også erfart at det er viktig med støtte og oppmuntring fra andre. Til å begynne med nølte Kelly med å søke hjelp, for hun ville ikke bli sett på som en byrde. «Jeg måtte ikke bare lære meg å søke hjelp, men også å ta imot hjelp. Det var først da jeg åpnet meg, at jeg klarte å bryte den onde sirkelen,» sier hun.

Som et av Jehovas vitner kommer Kelly sammen med sine trosfeller på møter i Rikets sal. Men noen ganger byr selv slike gledelige anledninger på utfordringer. «Ofte kan lampene, støyen og alle menneskene rundt meg virke overveldende. Så kommer skyldfølelsen, og jeg blir bare enda mer deprimert fordi jeg føler at tilstanden min må være en følge av mangel på åndelighet.» Hvordan takler Kelly denne situasjonen? Hun sier: «Jeg har lært at depresjonen er en lidelse som jeg bare må forholde meg til. Den er ikke en indikasjon på hvor sterk min kjærlighet til Gud og mine trosfeller er. Den gir ikke et sant bilde av min åndelighet.»

Lucia, som ble nevnt tidligere i denne artikkelserien, er glad for den utmerkede medisinske behandlingen  hun har fått. «Det har vært helt nødvendig for meg å oppsøke en spesialist i mental helse for å lære å takle og utholde de humørsvingningene som følger med denne sykdommen,» sier hun. Lucia understreker også verdien av hvile. «Søvn er en viktig nøkkel til å hanskes med mani. Jo mindre søvn jeg får, desto sterkere blir de maniske symptomene. Selv om jeg ikke får sove, har jeg lært meg til å ligge og hvile i stedet for å stå opp,» sier hun.

Sheila, som også ble nevnt tidligere, har funnet ut at det hjelper å skrive dagbok, hvor hun fritt kan utøse sitt hjerte. Hun merker at det hjelper henne til å se mye mer positivt på tilværelsen. Men vanskelighetene er ikke borte. Sheila sier: «Når jeg er sliten, dukker de negative tankene av en eller annen grunn opp i hodet mitt igjen. Men jeg har lært å undertrykke dem eller i det minste å dempe dem.»

Trøst fra Guds Ord

Bibelen er til styrke og hjelp for mange som blir plaget av «foruroligende tanker». (Salme 94: 17—19, 22) Cherie, for eksempel, synes at Salme 72: 12 og 13 var spesielt oppmuntrende. Salmisten sier der om Guds utnevnte Konge, Jesus Kristus: «Han skal utfri den fattige som roper om hjelp, likeså den nødstilte og den som ingen hjelper har. Han skal synes synd på den ringe og den fattige, og de fattiges sjeler skal han frelse.» Cherie ble også oppmuntret av apostelen Paulus’ ord i Romerne 8: 38 og 39: «Jeg er overbevist om at verken død eller liv eller engler eller regjeringer eller ting som nå er, eller ting som skal komme, eller makter eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet.»

Elaine, som har bipolar lidelse, føler at hennes forhold til Gud er som et anker. Hun finner stor trøst i salmistens ord: «Et sønderbrutt og knust hjerte, Gud, forakter du ikke.» (Salme 51: 17) «Det har virkelig vært trøsterikt å vite at vår kjærlige himmelske Far, Jehova, forstår,» sier hun. «Det har gitt meg styrke å kunne nærme meg ham i bønn, særlig når jeg har hatt store bekymringer og vært dypt fortvilet.»

Det er, som vi har sett, knyttet uvanlige utfordringer til det å leve med en stemningslidelse. Men Cherie og Elaine har erfart at bønn og tillit til Gud foruten hensiktsmessige behandlingsformer har hjulpet dem til å forbedre sin situasjon. Hvordan kan så familiemedlemmer og venner hjelpe dem som er rammet av bipolar lidelse eller depresjon?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 10]

«Så snart jeg fikk hjelp, begynte den svarte skyen over meg å lette. Jeg følte meg mye bedre!» — BRANDON

[Ramme på side 9]

En ektefelles betraktninger

«Før min kone, Lucia, ble syk, var det mange som ble rørt av hennes dype innsikt. Også nå, når folk besøker henne i en rolig periode, føler de seg tiltrukket av hennes varme personlighet. Det de fleste ikke vet, er at Lucia veksler mellom perioder med ekstrem depresjon og perioder med ekstrem mani. Det er slik bipolar lidelse arter seg, og den sykdommen har hun lidd av de fire siste årene.

I den maniske fasen er det ikke uvanlig at Lucia er oppe til klokken ett, to eller tre om natten med hodet fullt av kreative ideer. Hun bobler rett og slett over av energi. Hun overreagerer på hver minste ting og gjør impulskjøp. Hun kan gå rett inn i de vanskeligste situasjoner fordi hun føler at hun er uovervinnelig, og at det ikke finnes noen fare — verken moralsk, fysisk eller på andre måter. Når noen er så impulsiv, er også faren for selvmord til stede. Like etter en manisk fase følger en depressiv fase, og intensiteten på den er vanligvis proporsjonal med den maniske fasen.

Livet mitt har forandret seg drastisk. Selv om Lucia får behandling, er det vi klarer i dag, kanskje forskjellig fra det vi klarte i går, eller det vi kommer til å klare i morgen. Det forandrer seg i takt med omstendighetene. Jeg var nødt til å bli mer fleksibel enn jeg noen gang hadde trodd det var mulig for meg å bli.» — Mario.

[Ramme/bilde på side 11]

Når det er nødvendig med legemidler

Noen føler at det å ta medisiner er et svakhetstegn. Men prøv å se det slik: En diabetiker må følge et behandlingsopplegg som kanskje innebærer at han må ta insulininjeksjoner. Er det et svakhetstegn? Nei, selvsagt ikke! Det er ganske enkelt et middel til å bringe kroppens næringsstoffer i balanse, slik at diabetikeren kan bevare en god helse.

På lignende måte er det når det gjelder å ta medisiner for depresjon og bipolar lidelse. Selv om mange har hatt god nytte av samtaleterapi, som har hjulpet dem til å forstå sykdommen sin, er det på sin plass med en advarsel. En sykdom som skyldes en kjemisk ubalanse, forsvinner ikke av seg selv ved hjelp av logiske resonnementer. Steven, som lider av bipolar lidelse, sier: «Den legen som behandlet meg, illustrerte det slik: Du kan gi en person all verdens kjøreopplæring, men hvis du gir ham en bil uten ratt eller bremser, er kjøretimene bortkastet. Du oppnår kanskje heller ikke de ønskede resultater hvis du bare gir intellektuell veiledning til en som er deprimert. Det første man må gjøre, er å få gjenopprettet den kjemiske balansen i hjernen.»

[Bilde på side 10]

Bibelen er til styrke og hjelp for mange som plages av negative tanker