Bruken av Guds navn møter motstand

NAVNET hans var Hananja ben Teradion. Han var en lærd jøde som levde i det andre århundre evt., og han var kjent for å holde offentlige møter hvor han underviste fra Sefer Tora, en bokrull som inneholdt de fem første bøkene i Bibelen. Ben Teradion var også kjent for å bruke Guds personlige navn og å lære andre om det. I betraktning av at de fem første bøkene i Bibelen nevner Guds navn mer enn 1800 ganger, kunne han naturligvis ikke undervise andre i Toraen uten også å lære dem om Guds navn.

Den tiden ben Teradion levde i, var imidlertid en farlig tid for lærde jøder. Ifølge jødiske historikere hadde den romerske keiseren nedlagt forbud mot å undervise i jødedommen og å praktisere den, og han hadde fastsatt dødsstraff for å bryte dette forbudet. Til slutt arresterte romerne ben Teradion. Han holdt en avskrift av Sefer Tora i hånden da de pågrep ham. Da han forsvarte seg overfor sine anklagere, sa han rett ut at han ved å undervise ut fra Bibelen bare adlød en av Guds befalinger. Likevel ble han dømt til døden.

Den dagen ben Teradion ble henrettet, ble han svøpt i nettopp den skriftrullen som han holdt i hånden da han ble arrestert. Deretter ble han brent på bålet. Oppslagsverket Encyclopaedia Judaica sier at «for å forlenge hans smerter, la man ulldotter gjennombløtt av vann over hjertet hans, slik at han ikke skulle dø en rask død». Som en del av straffen ble også hans kone henrettet og hans datter solgt til en bordell.

Romerne var riktignok ansvarlig for denne brutale henrettelsen av ben Teradion, men Talmud * sier at «han ble straffet med å bli  brent fordi han uttalte Navnet helt ut». Ja, for jødene var det å uttale Guds personlige navn en alvorlig overtredelse.

Det tredje bud

I løpet av det første og det andre århundre evt. oppstod det etter alt å dømme en overtroisk forestilling blant jødene når det gjaldt bruken av Guds navn. Misjna (en samling rabbinske kommentarer som dannet grunnlaget for Talmud) sier at «den som uttaler Guds navn slik det staves», har ingen del i det framtidige, jordiske paradis som Gud har lovt.

Hva var det som førte til at det ble forbudt å uttale Guds navn? Noen mener at jødene anså Guds navn for å være for hellig til at det kunne bli uttalt av ufullkomne mennesker. Etter hvert fikk man også betenkeligheter med å skrive navnet. Ifølge én kilde oppstod denne frykten fordi man var redd for at det dokumentet som navnet ble skrevet på, senere kanskje ville havne i søppelet, noe som ville føre til at Guds navn ble vanhelliget.

Encyclopaedia Judaica sier: «Det at man unnlater å uttale navnet JHWH, . . . beror på en feilaktig forståelse av det tredje bud.» I det tredje av De ti bud som Gud gav israelittene, heter det: «Du skal ikke bruke Jehova din Guds navn på en uverdig måte, for Jehova kommer ikke til å la den være ustraffet som bruker hans navn på en uverdig måte.» (2. Mosebok 20: 7) Guds forbud mot å bruke hans navn på en urett måte ble feilaktig oppfattet og ble en jødisk overtro.

Det er naturligvis ingen i dag som hevder at Gud skulle ønske å brenne noen på bålet for å ha uttalt hans navn! Den jødiske overtroen i forbindelse med Guds personlige navn lever likevel videre. Mange fortsetter å omtale tetragrammet som «det uutsigelige Navnet». For å unngå å bryte med tradisjonen blir Guds navn i visse kretser uttalt feil med hensikt. Formen Jah, eller Yah, som er en forkortelse av Guds personlige navn, blir for eksempel uttalt Kah. «Halleluja» blir uttalt «halleluka». Noen unngår til og med å skrive ordet «Gud» helt ut.

Ytterligere forsøk på å skjule navnet

Jødedommen er slett ikke den eneste religion som ikke bruker Guds navn. Tenk på Hieronymus, som var katolsk prest og sekretær for pave Damasus I. I 405 fullførte Hieronymus sitt arbeid med å oversette hele Bibelen til latin. Dette verket ble kjent som den latinske Vulgata. Hieronymus tok ikke med Guds navn i sin oversettelse. Isteden fulgte han en praksis som var vanlig på hans tid; han byttet ut Guds navn med ordene «Herren» og «Gud». Den latinske Vulgata ble den første autoriserte katolske bibeloversettelsen, og den dannet grunnlaget for mange andre oversettelser til flere språk.

 Douay-oversettelsen, en katolsk engelsk oversettelse fra 1610, var for eksempel hovedsakelig basert på den latinske Vulgata. Det er derfor ingen overraskelse at denne bibelen ikke inneholdt Guds navn i det hele tatt. Men Douay-oversettelsen var ikke en hvilken som helst bibeloversettelse. Den ble den eneste autoriserte bibel for engelsktalende katolikker fram til 1940-årene. Ja, i flere hundre år ble Guds navn holdt skjult for millioner av troende katolikker.

Tenk også på bibeloversettelsen King James Version. I 1604 gav kong Jakob I av England en gruppe lærde i oppdrag å lage en engelsk oversettelse av Bibelen. Omkring sju år senere utgav de King James Version, også kjent som den engelske autoriserte oversettelsen.

Også i dette tilfellet valgte oversetterne å unngå å bruke Guds navn. De brukte det bare i noen få vers. I de fleste tilfeller ble Guds navn erstattet med ordene «HERREN» eller «GUD» der hvor tetragrammet forekom. Denne oversettelsen ble standardutgaven av Bibelen for millioner av mennesker. Oppslagsverket The World Book Encyclopedia sier at «det kom ingen betydningsfulle engelske oversettelser av Bibelen før 200 år etter utgivelsen av King James Version. I denne tiden var King James Version den mest brukte oversettelsen i den engelsktalende verden».

Dette er bare tre av de mange bibeloversettelser som er utgitt i løpet av de siste århundrene, som utelater Guds navn eller bagatelliserer betydningen av det. Det er ikke rart at de fleste av dem som i dag kaller seg kristne, nøler med å bruke Guds navn eller overhodet ikke kjenner til dette navnet. I årenes løp er det riktignok noen bibeloversettere som har tatt med Guds personlige navn i sine oversettelser. Men de fleste av disse oversettelsene er utgitt i den senere tid og har hatt liten innvirkning på folks generelle holdning til Guds navn.

En skikk som er i strid med Guds vilje

Det at så mange ikke bruker Guds navn, er utelukkende basert på menneskers tradisjoner og ikke på Bibelens lære. «Det finnes ikke noe forbud i Toraen mot å uttale Guds navn. Det framgår tydelig av Bibelen at det var vanlig praksis å uttale Guds navn,» forteller den jødiske forskeren Tracey R. Rich, som står bak nettstedet Judaism 101. Ja, Guds tilbedere i bibelsk tid brukte hans navn.

Det er tydelig at det å kjenne og bruke Guds navn bringer oss mer i harmoni med den måten Gud ønsker at vi skal tilbe ham på, den måten han ble tilbedt på i bibelsk tid. Dette kan være det første skrittet vi må ta for å få et personlig forhold til ham, noe som er mye bedre enn bare å vite hva han heter. Jehova Gud oppfordrer oss faktisk til å ha et slikt forhold til ham. Han lot denne varme oppfordringen bli nedskrevet: «Nærm dere Gud, og han skal nærme seg dere.» (Jakob 4: 8) Men du spør kanskje: «Hvordan kan dødelige mennesker ha et slikt fortrolig forhold til Den Allmektige Gud?» Den neste artikkelen viser hvordan du kan framelske et nært forhold til Jehova.

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

Halleluja

Hva tenker du på når du hører uttrykket «halleluja»? Kanskje det minner deg om Händels «Messias», et musikalsk mesterverk fra 1700-tallet med det imponerende hallelujakoret. Eller du tenker kanskje på den amerikanske patriotiske sangen «The Battle Hymn of the Republic», også kjent som «Glory, Hallelujah». Ja, et eller annet sted har du sikkert hørt ordet «halleluja». Kanskje du til og med bruker det selv fra tid til annen. Men vet du hva det betyr?

Halleluja — Norsk transkripsjon av det hebraiske uttrykket halelu-Jạh, som betyr «lovpris Jah».

Jah — En kortform av Guds navn, Jehova, brukt i poetisk stil. Denne formen forekommer over 50 ganger i Bibelen, ofte som en del av uttrykket «halleluja».

[Ramme på side 7]

Guds navn i mange personnavn

Mange bibelske navn er fremdeles populære. I noen tilfeller innbefattet den opprinnelige hebraiske betydningen av disse navnene faktisk Guds navn. Her er noen eksempler på slike navn og deres betydning.

Joel — «Jehova er Gud»

Johanna, Janne — «Jehova har vært nådig»

Johannes, Johan, Jon — «Jehova har vist gunst»

Jonatan — «Jehova har gitt»

Josef — «Måtte Jah legge til» *

Josva — «Jehova er frelse»

[Fotnote]

 [Ramme på side 8]

Bibelske uttrykk for Gud

De hellige skrifters hebraiske tekst bruker mange uttrykk for Gud, for eksempel Den Allmektige, Skaper, Far og Herre. Likevel blir han omtalt ved sitt personlige navn langt flere ganger enn ved alle de andre uttrykkene til sammen. Det er tydelig at det er Guds vilje at vi skal bruke hans navn. Se på denne oversikten over forskjellige uttrykk, slik de forekommer i De hebraiske skrifter i Ny Verden-oversettelsen av De hellige skrifter. *

Jehova — 6973 ganger

Gud — ca. 2600 ganger

Herre — ca. 330 ganger

Den Allmektige — 48 ganger

Far — 8 ganger

Skaper(en) — 7 ganger

Den Gamle av Dager — 3 ganger

Den Store Veileder — 2 ganger

[Fotnote]

 [Ramme på side 9]

En Gud som får ting til å skje

Bibelforskerne er ikke helt enige når det gjelder betydningen av Guds navn, Jehova. Men etter omfattende forskning tror mange at navnet er en form av det hebraiske verbet hawạh («å bli»), og at det betyr «han lar (eller: får til å) bli».

I Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter * blir beretningen i 2. Mosebok 3: 14, der det fortelles at Moses spurte Gud om hva som var hans navn, oversatt på denne måten: «Da sa Gud til Moses: ’Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være.’ Og han tilføyde: ’Dette er hva du skal si til Israels sønner: «Jeg skal vise meg å være har sendt meg til dere.»’»

Dette er en passende gjengivelse, for Gud kan få seg selv til å bli hva han enn trenger å bli. Ingenting kan hindre ham i å fylle en hvilken som helst rolle som er nødvendig for at hans vilje skal bli gjennomført. Hans hensikter blir alltid gjennomført, og hans løfter blir alltid oppfylt. Gud har på en enestående måte vist at han er Skaperen, den som har en ubegrenset evne til å få ting til å skje. Han sørget for at det fysiske univers ble til. Han skapte også myriader av åndeskapninger. Ja, han er virkelig en Gud som får ting til å skje!

[Fotnote]

[Bilde på side 5]

Et relieff som skildrer henrettelsen av Hananja ben Teradion

[Bilder på sidene 8 og 9]

Steder hvor Guds navn har fått en fremtredende plass:

1. Lomborg kirke, Danmark, 17. århundre

2. Vindu med glassmaleri i katedralen i Bern, Sveits

3. Dødehavsrull skrevet med gammelhebraiske bokstaver, Israel, ca. 30—50 evt.

[Rettigheter]

Bokens helligdom, Israel Museum, Jerusalem

4. Svensk mynt, 1600

[Rettigheter]

Kungl. Myntkabinettet, Sveriges Ekonomiska Museum

5. Tysk bønnebok, 1770

[Rettigheter]

Fra boken Die Lust der Heiligen an Jehova. Oder: Gebaet-Buch, 1770

6. Steininnskrift, Bayern, Tyskland

7. Mesja-steinen, Paris, Frankrike, 830 fvt.

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

8. Maleri i kuppelen på en kirke, Olten, Sveits