«Et tusenstjerners hotell»

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I FRANKRIKE

I LIKHET med meg er det nok mange som gjerne ville byttet bort en natt på et firestjerners hotell med en kveld i ørkenen, hvor man kan betrakte den stjernestrødde nattehimmelen. Det var slik jeg følte det etter en utflukt til det sørlige Tunisia, et vakkert område i Nord-Afrika. Der gledet jeg meg over bekvemmelighetene i et såkalt tusenstjerners hotell — teltet til en gjeter som lever som nomade i ørkenen.

Opp gjennom menneskenes historie har millioner av mennesker på steder som ligger så langt fra hverandre som de asiatiske steppene, Sahara og Nord-Amerika, bodd i slike «tusenstjerners hoteller». Selv om mange stammer har måttet oppgi nomadelivet de siste hundre årene, har tusenvis av nomader opprettholdt sitt tradisjonelle liv i ørkenen. De er kjent for sin gjestfrihet, og en dag sammen med dem er derfor en uforglemmelig opplevelse.

«Hus av hår»

Guiden min og jeg kjører gjennom ørkenen i en gammel Land Rover for å besøke en nomadeleir, eller en douar, som den kalles i Nord-Afrika. Etter å ha spurt noen gjetere om veien ser vi omsider silhuettene av noen brunsvarte telt langt der framme. Litt etter går vi ut av bilen, og det slår oss hvor stille det er her ute i ørkenen. Beduinene sier at denne stillheten hjelper en til å tenke klarere. Vi blir tatt hjertelig imot av verten vår, som ber oss inn i teltet sitt. Det er omtrent  tolv meter langt, fem meter bredt og to meter høyt. Når man har gjester på besøk, er teltet delt i to med et forheng. Vi går inn i den delen av teltet som er forbeholdt menn og gjester, og setter oss ned på vakre matter. Familien oppholder seg i den andre delen. Det er også i den delen man lager mat. Mens vi snakker, serverer vår vertinne tradisjonell mynte-te. Døtrene i familien er fortsatt i kjøkkendelen av teltet, hvor de elter deig for å lage brød. Disse brødene stekes på en flat leirpanne over ildstedet. Det dufter herlig.

I løpet av samtalen spør jeg verten hvordan taket og veggene er laget, og han forteller mer enn gjerne. Faktisk består teltduken av ikke bare én, men flere stofflengder som er cirka 15 meter lange og en halv meter brede, og som sys sammen. Enkelte større telt har tolv—tretten slike lengder. Hvordan lages så disse?

I løpet av den klare, solrike ettermiddagen ser jeg en av vertens døtre sitte i sanden foran teltet med en tein i hånden og med stor ferdighet spinne tykt garn av dyrehår. Av dette garnet veves det lange stofflengder på en enkel vev som legges på bakken. Ved å veve stoffet løst sikrer man god ventilasjon. Når det regner, vil imidlertid trådene utvide seg, slik at stoffet blir vanntett. Det arabiske uttrykket for «telt», bait esh-shaar, som betyr «hus av hår», passer utvilsomt svært godt.

Vedlikehold

Hvor lenge varer et telt? Nomadene tar godt vare på hjemmene sine. Verten forteller at kvinnene i husstanden hans vever minst én stofflengde i året. Vanligvis blir den mest slitte lengden hvert år erstattet med en ny. Dermed vil en teltduk bestående av åtte lengder bli fullstendig skiftet ut i løpet av åtte år. Noen steder blir lengdene tatt fra hverandre og snudd, slik at innsiden, som er i bedre stand, vender ut.

Hvordan holdes teltet oppe? Midten av teltet støttes opp av fire stolper laget av aprikostre. Andre tresorter brukes også noen ganger. De to stolpene i midten er omtrent 2,5 meter lange. Den ene enden av hver stolpe bankes ned i jorden, mens den andre festes i en dekorert overligger av hardved som er omtrent en halv meter lang. Overliggeren er litt buet, slik at toppen av teltet får form som pukkelen på en kamel. Sideveggene og baksiden av teltet holdes oppe av flere mindre stolper. Vi går utenfor for å se hvordan teltet er festet, og ser at teltduken er festet til bakken ved hjelp av barduner laget av geitehår.

På baksiden av teltet gir en tykk hekk av tørkede busker beskyttelse mot ville dyr. Ikke langt fra teltet går familiens esel i tjor. Like bortenfor ser jeg en rund innhegning med en flokk sauer og geiter som døtrene til verten tar seg av.

En enkel livsstil

Nå er brødene ferdigbakt. Vi dypper dem i olivenolje, og det smaker fortreffelig. Når jeg ser meg rundt, slår det meg hvor enkelt nomadene lever. Av inventar har de bare en trekiste og noen vevde sekker, matter og tepper. Døtrene til verten er stolte når de viser meg det enkle utstyret de bruker når de karder og spinner ull. Men bortsett fra dette har de få materielle eiendeler. Deres enkle livsstil minner meg om de kloke ordene til salmisten David, som hadde vært gjeter og bodd i telt: «En hoper opp ting og vet ikke hvem som skal samle dem.» — Salme 39: 6.

Mange nomader er poeter, sannsynligvis fordi de inspireres av sine omgivelser, og de deltar gjerne i poesikonkurranser. De er også svært glad i fortellinger og ordtak. Jeg for min del siterer noen ordtak fra De hellige skrifter som gjenspeiler den fullkomne visdommen til Ham «som spenner himlene ut liksom et tynt flor, som brer dem ut som et telt til å bo i». (Jesaja 40: 22) Tiden er inne til å ta farvel med vertskapet. Jeg takker dem varmt for gjestfriheten og lurer på når jeg vil få anledning til å besøke et av disse sjarmerende «tusenstjerners hotellene» igjen.

[Bilde på side 26]

Brød som stekes på et åpent ildsted

[Bilderettigheter på side 26]

Musée du Sahara à Douz, avec l’aimable autorisation de l’Agence de mise en valeur du patrimoine et de promotion culturelle de Tunisie; kameler: ZEFA/ROBERTSTOCK.COM