Hvorfor jeg tror på Bibelen — en kjernefysiker forteller sin historie

FORTALT AV ALTON WILLIAMS

I 1978 skjedde det to viktige ting i livet mitt. I september fikk jeg min doktorgrad i kjernefysikk, og i desember ble jeg en ordinert Ordets tjener, et av Jehovas vitner.

Når folk får vite at jeg er både vitenskapsmann og et Jehovas vitne, lurer de ofte på hvordan jeg kan få det jeg vet om naturvitenskap, til å stemme overens med troen på Bibelen. Sant å si lurte også jeg i flere år på om troen på Bibelen er forenelig med vitenskapelig kunnskap. Men etter hvert ble jeg overbevist om at Bibelen er i harmoni med vitenskapelige fakta. Hvordan kom jeg fram til en slik konklusjon? La meg først fortelle hvordan det hadde seg at jeg ble vitenskapsmann.

Et 19 år langt prosjekt

Jeg ble født i 1953 i Jackson i Mississippi i USA, og jeg var den tredje av elleve barn. Familien min var fattig. Det hendte mange ganger at vi måtte flytte fra ett hus til et annet fordi foreldrene mine ikke klarte å betale husleien. Mesteparten av den maten vi spiste, fikk vi fra et offentlig program for utdeling av mat, og vi gikk i brukte klær som mor hadde fått av folk hun vasket huset og kontoret til.

Foreldrene mine sa ofte til oss barna at den eneste veien ut av fattigdommen var å få seg en høyere utdannelse. Det førte til at jeg allerede som svært ung bestemte meg for å få en akademisk grad. Jeg begynte på skolen da jeg var seks, og fortsatte utdannelsen uten opphold de neste 19 årene. Jeg likte naturvitenskap og matematikk, så da jeg kom på universitetet, begynte jeg å sikte mot en karriere som naturvitenskapsmann.

 På universitetet møtte jeg en ung kvinne som het Del. En professor hadde rådd henne til å henvende seg til meg for å få litt hjelp med et kurs hun tok. Men snart begynte samtalene våre å dreie seg om mer enn naturvitenskap, og vi ble forelsket. Vi giftet oss den 10. januar 1974 — i en pause på to timer mellom noen forelesninger! Fire år senere, i 1978, fikk jeg doktorgraden.

Jeg hadde funnet det jeg trodde var nøkkelen til suksess. Og jeg var ikke bare blitt vitenskapsmann — men kjernefysiker! Med min nye doktorgrad i teoretisk kjernefysikk kunne jeg begynne å høste fruktene av de lange studiene. Jeg var ivrig etter å gjøre meg et navn på det naturvitenskapelige område. Nå kunne jeg dessuten velge meg en jobb blant de mange lukrative tilbudene jeg fikk fra private selskaper og statsinstitusjoner.

Men få måneder senere, den 30. desember 1978, tok jeg et skritt som snart viste seg å ha enda større innvirkning på livet mitt og på framtiden min enn den doktorgraden jeg nettopp hadde fått. Den dagen ble jeg døpt i vann som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova Gud, og slik ble jeg et av Jehovas vitner. Hvordan kom jeg til å ta et slikt skritt?

En bok som vakte min interesse

I siste halvdel av 1977, mens jeg studerte ved Massachusetts universitet i Amherst, banket to Jehovas vitner på døren til leiligheten vår. Jeg var ikke hjemme, men Del var hjemme med barna, gutten vår på tre år og en nyfødt jente. Hun bad vitnene inn. Etter en hyggelig samtale sa hun ja til at vitnene kunne komme til henne én gang i uken for å lede et bibelstudium med henne.

Da hun fortalte meg om denne ordningen, protesterte jeg med én gang. Jeg hadde ingen innvendinger mot at hun ønsket å slutte seg til et trossamfunn —  men ikke Jehovas vitner! I virkeligheten visste jeg ikke noe særlig om vitnene, men jeg hadde den forutinntatte oppfatning at de var en merkelig gruppe som brukte Bibelen for å føre folk bak lyset. For å forsøke å redde min kone ut av det jeg betraktet som Jehovas vitners klør, fant jeg ut at jeg skulle bruke mine vitenskapelige kunnskaper til å sette dem til veggs.

En dag tok jeg meg derfor fri fra forskningsarbeidet ved universitetet og drog hjem for å være til stede under min kones bibelstudium. Men jeg kom hjem senere enn planlagt, og den kvinnen som ledet studiet, skulle til å gå. Hun gav meg en bok som het «Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse?» * Hun sa også til min kone at på det bibelstudiet de skulle ha uken etter, kom de til å drøfte en bibelsk profeti som viser at 1914 var et viktig år. Det var jo akkurat den anledningen jeg trengte! Jeg sa til kvinnen at jeg kom til å være hjemme under den neste drøftelsen. Jeg skulle sjekke den matematiske nøyaktigheten i det hun skulle ta opp om året 1914.

Samme kveld begynte jeg å lese i den boken hun hadde gitt meg. Jeg ble ærlig talt imponert over innholdet. Den var skrevet på en logisk måte, og den inneholdt mange henvisninger til naturvitenskapelige kilder når det gjaldt utviklingslæren. Jeg ble overrasket over å oppdage at Bibelen inneholder mye mer nøyaktig informasjon om en skapelse enn jeg var klar over fra før av. På noen få dager var jeg ferdig med å undersøke boken, og jeg innså at det Bibelen i virkeligheten sier om en skapelse, ikke motsier de kjente vitenskapelige fakta om livet på jorden.

 Bestemt på å finne uoverensstemmelser

Likevel var jeg fortsatt skeptisk til Jehovas vitners lære, og jeg så fram til å ta en matematisk sjekk på den bibelske profetien om 1914. Jeg tenkte at en slik framgangsmåte uten tvil ville skremme kvinnen og forhåpentligvis hjelpe min kone til å se feilene ved Jehovas vitners lære.

Uken etter kom kvinnen tilbake sammen med en mann som var en eldste i Jehovas vitners menighet på stedet. Han ledet bibelstudiet. Han drøftet de bibelske profetiene i Daniels bok, kapitlene 4 og 9, om Jesu komme som Messias og Konge. Jeg var fast bestemt på å finne matematiske feil i framstillingen, men jeg fant ingen. Tvert imot, nok en gang ble jeg imponert over hvor logisk informasjonen i Bibelen er.

Fram til da hadde jeg trodd at troen på Gud var basert mer på følelser enn på fornuft. Så feil jeg hadde tatt! Jeg takket vitnene for den opplysende drøftelsen og sa at jeg hadde lyst til å fortsette å ta del i det ukentlige studiet. Så fra da av studerte jeg Bibelen med Jehovas vitner sammen med min kone, samtidig som jeg fortsatte mine studier ved universitetet. Vi begynte også å gå på Jehovas vitners møter som ble holdt i Rikets sal.

På noen måneder lærte jeg mange nye bibelske sannheter og var snart kvalifisert til å bli med vitnene i forkynnelsen fra hus til hus. Dette gjorde jeg selv om jeg var inne i den avsluttende delen av arbeidet på min doktorgrad ved universitetet, noe som tok mye av tiden min. Jeg ble ferdig med doktoravhandlingen sommeren 1978, og vi flyttet til delstaten Alabama, der jeg begynte å undervise i fysikk ved Alabama A. & M. University i Huntsville. Vi tok raskt kontakt med Jehovas vitner på vårt nye hjemsted, og en eldste og hans kone fortsatte å studere Bibelen med oss. Noen få måneder senere ble vi døpt, begge to på samme dag.

Både naturvitenskapsmann og forkynner

For meg har det vist seg at det å være naturvitenskapsmann er forenelig med det å være et vitne for Jehova. I 1983 begynte jeg å arbeide som astrofysiker for NASA * ved George C. Marshall Space Flight Center, som også ligger i Huntsville. Der drev jeg både forsøksarbeid og teoretisk arbeid i forbindelse med et røntgenteleskop. (I 1999 ble romfergen «Columbia» brukt til å bringe dette teleskopet — røntgenobservatoriet Chandra — opp i bane.) Jeg likte å være med på dette prosjektet, som innbefatter analyse av røntgenstråler som sendes ut fra forskjellige stjerner og galakser. Hensikten med prosjektet er å forsøke å forstå det fysiske univers bedre.

Noe som gjorde at jeg var ekstra glad i arbeidet mitt, var at det i tillegg til å være vitenskapelig utfordrende førte til at jeg lærte å sette enda større pris på Skaperens makt og visdom. Ja, Jehovas ord gjennom fortidens profet Jesaja fikk en spesiell betydning for meg. Skaperen sier:  «Løft deres øyne mot det høye og se. Hvem har skapt disse ting? Det er Han som fører deres hær fram, ja etter antall, og han kaller dem alle ved navn. På grunn av den veldige dynamiske energi og på grunn av hans store kraft savnes ikke én av dem.» (Jesaja 40: 26) Jo mer jeg ’løftet øynene mot det høye’ og så hvor stort, komplekst og vakkert universet er, jo høyere verdsatte jeg den intelligente Konstruktørs verk, han som har skapt alt sammen og fastsatt de lovene som sørger for en slik harmoni.

I denne perioden var jeg opptatt med å publisere nye data i vitenskapelige blad basert på min forskning innen røntgenastronomi. Men jeg var også aktiv i den kristne menighet. Jeg tjente som eldste og brukte rundt 20 timer hver måned i det offentlige forkynnelsesarbeidet. Og min kone var opptatt i det bibelske undervisningsarbeidet på heltid.

Da jeg hadde arbeidet omkring fire år i NASA, hadde jeg et stadig sterkere ønske om å bruke mer av tiden min til å lære andre om de storslagne sannhetene i Bibelen. Men hvordan skulle jeg kunne gjøre det? Etter å ha snakket med min kone om dette ønsket og etter å ha bedt til Jehova om det innså jeg at jeg måtte ta noen viktige avgjørelser.

Viktige avgjørelser

Jeg henvendte meg til min nærmeste overordnede i NASA og fortalte ham at jeg ønsket å forandre arbeidsuken min fra fem til fire dager. Naturligvis ville jeg gå med på å gå ned i lønn. Jeg forklarte ham at jeg ønsket å bruke de andre tre dagene i uken i forbindelse med forkynnelsen. Han gikk med på det, selv om ingen vitenskapsmann i NASA hadde hatt en slik ordning før. Men han sa at jeg måtte snakke med hans overordnede. Det gjorde jeg og ble gledelig overrasket da denne høytstående sjefen også gikk med på ønsket mitt. I september 1987 begynte jeg så min karriere som heltidsforkynner med det mål å bruke omkring 90 timer i måneden til å forkynne fra hus til hus og til å delta i andre grener av den kristne tjeneste.

Senere ringte en personalansvarlig ved det universitetet jeg hadde undervist ved tidligere. Han tilbød meg å undervise ved universitetets institutt for fysikk. Jeg svarte at jeg bare kom til å ta imot jobben hvis den ville gjøre det mulig for meg å bruke mesteparten av tiden min i forkynnelsen. Men jeg forsikret ham om at min aktivitet som forkynner ikke kom til å gå ut over kvaliteten på undervisningen. Jeg fikk jobben. Jeg underviser fortsatt ved dette universitetet og er også heltidsforkynner. Jeg har til og med fått tid til å lære spansk. For tiden er min kone og jeg i en spansktalende menighet av Jehovas vitner i Huntsville.

Tro og vitenskap

I de årene jeg har drevet med naturvitenskapelig forskning, har jeg aldri støtt på en uoverensstemmelse mellom det som er vitenskapelig bevist, og det Bibelen lærer. Når noe  ser ut som en uoverensstemmelse, kommer det ofte av manglende kunnskap, enten om den vitenskapelige læren eller om hva Bibelen egentlig sier. Noen vitenskapsmenn og andre har for eksempel en uriktig forestilling om at Bibelen lærer at plantene, dyrene og menneskene ble til på jorden i løpet av seks bokstavelige dager på 24 timer. Det ville vært i strid med kjente vitenskapelige fakta. Men det er ikke det Bibelen lærer. Den viser snarere at skapelsesdagene omspenner tusener av år. *

Noe som også er med på å skape forvirring, er den uriktige forestillingen at troen på Gud bare er en følelsesbetont opplevelse. Troen på Gud og på Bibelen bygger tvert imot på kjensgjerninger som kan etterprøves. Bibelen definerer tro slik: «Tro er den sikre forventning om ting en håper på, det tydelige bevis [eller: «det overbevisende vitnesbyrd», NW, fotnoten] for virkelige ting, enda de ikke ses.» (Hebreerne 11: 1) Ja, tro bygger på beviser, på overbevisende vitnesbyrd. Hundrevis av profetier er blitt oppfylt i fortiden og i vår tid. Selv ved å anvende den vitenskapelige metode, som benyttes av alle vitenskapsmenn når de skal teste en vitenskapelig teori, kan vi derfor ha full tillit til at bibelske profetier som gjelder framtidige begivenheter, kommer til å bli oppfylt.

Én slik profeti innbefatter løftet om at vi i nær framtid vil kunne glede oss over paradisiske forhold på jorden. De nedbrytende virkningene av alderdom, sykdom, død, kriger og urettferdighet kommer ikke til å gjøre seg gjeldende lenger. (Åpenbaringen 21: 3, 4) Da kommer vi til å få tid til å utforske og studere detaljene i Jehova Guds fantastiske skaperverk og de mange lovene han har fastsatt for å styre det ærefryktinngytende fysiske univers.

Jeg er takknemlig mot Jehova Gud for at han hjalp meg til å finne nøkkelen til sann lykke — de enestående sannhetene i hans Ord, Bibelen. Jeg ber om at mange flere, blant andre vitenskapsmenn, også må finne disse dyrebare sannhetene.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 20]

Jeg trodde at troen på Gud var basert mer på følelser enn på fornuft

[Uthevet tekst på side 22]

Jeg har aldri støtt på en uoverensstemmelse mellom det som er vitenskapelig bevist, og det Bibelen lærer

[Bilde på side 21]

Jeg forsørger familien ved å undervise på deltid

[Bilder på side 23]

NASAs røntgenobservatorium Chandra i bane og røntgenbilde av et svart hull i et dobbeltstjernesystem

[Rettigheter]

NASA-foto

NASA/CfA/J. McClintock et al.

[Bilde på side 23]

Min kone og jeg setter pris på heltidsforkynnelsen