Fascinert av fyrverkeri?

ENTEN det gjelder markeringen av store jubileer eller åpningen av olympiske leker, går fyrverkeri og festligheter gjerne hånd i hånd. Fargesprakende lysshow hører med til feiringen av flere lands nasjonaldager og lyser opp himmelen over nær sagt alle verdens storbyer hver nyttårsaften.

Men når begynte egentlig menneskene å la seg fascinere av fyrverkeri? Og hva ligger bak slike imponerende oppvisninger?

Røtter i Orienten

De fleste historikere er enige om at det var kineserne som oppfant fyrverkeriet omtrent på 900-tallet evt., da orientalske kjemikere oppdaget at man kunne lage en eksplosiv forbindelse ved å blande salpeter (kaliumnitrat) med svovel og trekull. Oppdagere fra Vesten, som Marco Polo, eller muligens arabiske kjøpmenn var ansvarlige for at denne ustabile substansen kom til Europa, og innen det 14. århundre lot europeiske tilskuere seg underholde av spektakulære fyrverkerier.

Men det pulveret som gjorde slike atspredelser mulige, fikk også følger for Europas historie. Dette stoffet, som skulle bli kjent som krutt, ble brukt til militære formål — til å fyre av blykuler, sprenge festningsmurer og knuse politiske makter. Encyclopædia Britannica sier: «I middelalderen spredte fyrverkeriet seg vestover sammen med bruken av militære eksplosiver, og i Europa fikk den militære eksplosiveksperten ansvaret for å sørge for den pyrotekniske markeringen av seieren og freden.»

I mellomtiden virket det som om kineserne stort sett ignorerte kruttets destruktive potensial. På 1500-tallet skrev den italienske jesuittmisjonæren Matteo Ricci, som virket i Kina: «Kineserne er ikke eksperter på bruk av håndvåpen og artilleri som fyres av med krutt, og gjør bare i liten grad bruk av slikt i krigføring. Men salpeter brukes i store mengder for å lage fyrverkeri ved offentlige festligheter og på høytidsdager. Kineserne er svært glad i slike forestillinger . . . De er usedvanlig dyktige til å framstille fyrverkeri.»

Tekniske finesser

De som laget fyrverkeri i tidlige tider, måtte utvilsomt både være dyktige og ha en god porsjon mot når de framstilte fyrverkeri. De oppdaget at store kruttkorn brenner relativt sakte, mens finkornet krutt brenner eksplosjonsartet. De laget raketter ved å tette igjen den ene enden av et rør av bambus eller papir og fylle den nederste delen av røret med grovkornet krutt. Når kruttet ble påtent, ble hurtig ekspanderende gasser drevet ut av den åpne enden av røret slik at prosjektilet ble sendt opp i luften. (Det samme grunnleggende prinsippet benyttes i dag når man sender astronauter ut i verdensrommet.) Toppen av raketten var fylt med finkornet krutt, slik at den ville eksplodere når den nådde toppen av sin bane — dersom alt gikk som det skulle.

Teknisk sett har fyrverkeri endret seg lite i løpet av århundrene, men enkelte forbedringer har funnet sted. Opprinnelig visste orientalerne bare hvordan de skulle lage hvitt eller gullfarget fyrverkeri. Italienerne oppdaget hvordan man kunne få fram farge. På begynnelsen av 1800-tallet oppdaget de at hvis man tilsatte kaliumklorat til krutt, brant  blandingen med nok varme til at metaller gikk over i gassform, slik at lyset fra flammen fikk farge. I dag tilsetter man strontiumkarbonat for å lage en rød flamme. En klar, hvit farge lages ved hjelp av titan, aluminium og magnesium. Blåfarge lages av kobberforbindelser, grønnfarge av bariumnitrater og gulfarge av en blanding som blant annet inneholder natriumoksalat.

Ved å ta i bruk datamaskiner ved fyrverkerioppvisninger har man fått nye muligheter. I stedet for å tenne på rakettene for hånd kan teknikere finjustere tiden for avfyring ved å programmere datamaskiner til å tenne rakettene elektrisk, slik at de eksploderer til rytmen fra et musikkstykke.

En religiøs tilknytning

Som jesuittmisjonæren Ricci bemerket, var bruken av fyrverkeri en vesentlig del av kinesiske religiøse feiringer. Tidsskriftet Popular Mechanics forklarer at fyrverkeri ble «oppfunnet av kineserne for å jage bort demoner fra nyttårsfeiringen og andre seremonielle anledninger». I sin bok Days and Customs of All Faiths skriver Howard V. Harper: «Fra de tidligste hedenske tider har mennesker båret fakler og laget bål ved sine store religiøse høytider. Hva kunne være mer naturlig enn å ta i bruk fargerikt fyrverkeri, lys som beveget seg av seg selv, ved festlighetene?»

Kort tid etter at fyrverkeri ble tatt i bruk i kristenheten, fikk fyrverkerimakerne en skytshelgen. The Columbia Encyclopedia sier: «Det sies at [Sankta Barbaras] far låste henne inne i et tårn og så fikk henne drept fordi hun var en kristen. Han ble truffet av lynet, og på grunn av den måten han døde på, ble Sankta Barbara skytshelgen for dem som lager og bruker skytevåpen og fyrverkeri.»

Prisen for festlighetene

Enten fyrverkeri brukes til religiøse høytider eller til verdslige markeringer, virker det som om folk ønsker seg stadig større og mer spektakulære forestillinger. Ricci skrev om en kinesisk fyrverkerioppvisning på 1500-tallet: «Da jeg var i Nankin, var jeg vitne til en pyroteknisk oppvisning ved feiringen av årets første måned, deres største høytid, og jeg regnet ut at de ved denne anledningen brukte nok krutt til å kunne føre en ganske stor krig i flere år.» Han sa videre om utgiftene ved en slik oppvisning: «Det virker som om kostnader ikke er noe tema når det gjelder fyrverkeri.»

I de etterfølgende århundrene er det lite som har forandret seg. I år 2000 ble 20 tonn fyrverkeri sendt opp ved en enkelt oppvisning ved broen over havnen i Sydney for å underholde mer enn en million tilskuere som var samlet langs stranden. I USA ble det samme år brukt 625 millioner dollar (4—5 milliarder kroner) på nærmere 70 000 tonn fyrverkeri. Mange kulturer fortsetter virkelig å være fascinert av fyrverkeri, og det kan fortsatt sies at «det virker som om kostnader ikke er noe tema når det gjelder fyrverkeri».

 [Helsides bilde på side 23]