Amate — Mexicos papyrus

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I MEXICO

DET meksikanske folk har en rik og fascinerende historie. Blant de verdifulle kulturskattene som er blitt bevart fra fortiden, er testimonios — håndskrifter, eller kodekser, med piktografi, det vil si billedskrift. Ved hjelp av disse kodeksene er det mulig å undersøke mange kunnskapsfelt — historie, vitenskap, religion og tidsregning — og lære om dagliglivet i Meso-Amerikas utviklede sivilisasjoner, for eksempel aztekerne og mayaene. Overraskende dyktige tlacuilos, eller skribenter, nedtegnet deres historie på forskjellige materialer.

Selv om noen av kodeksene ble skrevet på tøystykker, hjorteskinn eller maguey-papir, brukte skribentene hovedsakelig amate. Navnet amate kommer fra språket nahuatl, fra ordet amatl, og betyr «papir». Amate ble laget av barken fra et fikentre i morbærfamilien. Ifølge oppslagsverket Enciclopedia de México «er det vanskelig å skille de mange Ficus-artene fra hverandre hvis man ikke nøye undersøker stammen, løvet, blomstene og fruktene».  Det kan være at de brukte bark fra Ficus involuta, Ficus crassiuscula eller Ficus cotinifolia.

Hvordan det blir laget

De spanske erobrerne på 1500-tallet forsøkte å stoppe produksjonen av amate. Hvorfor? De mente at det var knyttet til religiøse ritualer fra tiden før den spanske erobring, ritualer som ble fordømt av den katolske kirke. Den spanske dominikanermunken Diego Durán sier i et historisk verk at de innfødte «samlet svært omfattende nedtegnelser om sine forfedre. Disse kunne ha gitt oss mer enn bare litt innsikt hvis ikke folk i uvitenhet og av nidkjærhet hadde ødelagt dem for oss. For det var noen uvitende personer som mente at disse nedtegnelsene var avgudsbilder, og derfor brente dem, når de faktisk var historie som det var verdt å ta vare på». — Historia de las Indias de Nueva España e Islas de la Tierra Firme.

Men forsøkene på å utslette tradisjonen med å lage amate lyktes heldigvis ikke, og denne tradisjonen har fortsatt helt til i dag. I delstaten Puebla blir det fortsatt laget slikt papir, for eksempel i San Pablito i Pahuatlán. Bladet Arqueología Mexicana siterer noe som kong Filip IIs livlege, Francisco Hernández, skrev: «Papirmakerne kuttet bare de tykke grenene av trærne og lot skuddene være igjen. Så ble grenene lagt i bløt over natten i en elv eller bekk i nærheten. Neste dag ble barken dratt av grenene, den ytre barken ble skilt fra den indre, og bare den indre barken ble tatt vare på.» Etterpå ble barken renset, deretter ble fibrene spredt utover en flate og slått med en steinhammer.

For å gjøre fibrene myke og samtidig fjerne bestemte stoffer blir fibrene i dag kokt i store kjeler i vann som er tilsatt aske og kalk. Kokingen kan vare opptil seks timer. Så blir fibrene skylt og lagt i vann. Håndverkerne legger fiberstrimler én etter én i sjakkbrettmønster på en plan overflate av tre. Etterpå bruker de en steinhammer og slår på fibrene med jevne slag til fibrene er sammenvevd og utgjør et papirark. Til slutt blir kantene på arket brettet inn, for å gjøre dem sterkere, og så blir arkene lagt til tørk i solen.

Amate finnes i mange farger. Brunt er tradisjonelt, men det blir også laget i hvitt eller elfenbensfarget, i marmorert brunt og hvitt og i slike farger som gult, blått, rosa og grønt.

Moderne bruk

Vakre meksikanske kunstgjenstander blir laget av amate. Selv om noen av de maleriene som blir malt på amate, har religiøs betydning, er det andre som forestiller forskjellige stiliserte dyr, og festligheter og scener som gjenspeiler meksikanernes glade liv. I tillegg til vakre, flerfargede bilder blir det laget kort, bokmerker og andre ting av amate. Dette kunsthåndverket fascinerer både innfødte og utlendinger som kjøper det for å ha det til pynt. Denne kunsten har spredt seg utover Mexicos grenser og blir eksportert til flere deler av verden. Det er blitt laget kopier av gamle kodekser. Så interessant det må ha vært for spanierne å se denne kunsten for første gang! Diego Durán, den dominikanermunken som er nevnt tidligere, kommenterte faktisk at de innfødte «hadde alt skrevet ned og malt i bøker og på lange papirark, med utregninger av de årene, månedene og dagene som det hadde skjedd på. Deres lover og forordninger, deres folketellinger og så videre var skrevet ned i disse bildene, med stor orden og harmoni».

Er det ikke fint at tradisjonen med å lage amate er blitt bevart helt fram til vår tid som en del av Mexicos vakre kulturarv? Akkurat som skribentene i fortiden gleder kunsthåndverkere seg i dag over amate, som godt kan kalles Mexicos papyrus.

[Bilde på side 26]

Fibrene blir slått