Burren — et fascinerende område i Irland

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I IRLAND

DET er ikke alle som har funnet dette området fascinerende. Noen har bare betraktet det som en ufruktbar, steinete ødemark. «Det er verken nok vann til å drukne en mann, et tre til å henge ham i eller jord nok til å begrave ham,» sa den engelske generalløytnant Edmund Ludlow etter at han hadde vært på besøk her i 1651.

Men de fleste som kommer hit, blir fascinert. Naturforskere, botanikere, arkeologer, historikere og tusenvis av andre som regelmessig kommer hit, har mange forskjellige grunner til å mene at det er «et fascinerende og imponerende område». Hvor ligger dette stedet? Hvorfor interesserer det så mange forskjellige mennesker?

Et «klippeland»

Det ligger i Europas utkant, på vestkysten av Irland, mellom de berømte Moherklippene i sør og Galway Bay i nord. Det heter Burren. Navnet kommer fra det irske ordet boireann, som betyr «klippeland».

Klipper dominerer landskapet. «Svære flater med grå kalkstein oversådd med kampesteiner, avdekket ved et geologiens lune, strekker seg utover så langt øyet rekker,» sier en reisehåndbok. Hele Burren-området er faktisk en enorm kalksteinsavleiring som dekker omkring 1300 kvadratkilometer. Mye av dette «gåtefulle grå månelandskapet» ser ut til å være helt blottet for jord.

Som «et enormt varmemagasin»

Vind og regn har gitt kalksteinsflatene, eller kalksteinsblokkene, usedvanlige former og fasonger — noe som gir Burren en dramatisk skjønnhet, som er helt unik. Men det var ikke Burrens unike skjønnhet som først og fremst tiltrakk det folket som bosatte seg her for tusener av år siden. De var mer interessert i Burrens bemerkelsesverdige evne til å sørge for beite til kveget deres hele året.

Det store kalksteinsplatået, som noen steder strekker seg over 900 meter ned i grunnen, virker som «et enormt varmemagasin som absorberer varmen om sommeren og gir den sakte fra seg om vinteren,» står det i en bok om Burren. Dette sammen med havtemperaturens stabiliserende virkning skapte et svært gunstig miljø for landbruk for disse nybyggerne i tidligere tider.

De første bygningsarbeiderne i Burren

Slike tidligere generasjoner som de første gårdbrukerne har satt spor etter seg overalt i Burren. Det finnes mange megalittiske graver, gravmonumenter laget av store, utilhogde steiner. En av de mest kjente er Poulnabrone Dolmen, som ble bygd lenge før Kristi tid. Det vi kan se i dag, er selvfølgelig bare restene av det opprinnelige gravmonumentet — bare de store kalksteinsblokkene som fortidens bygningsarbeidere brukte til å bygge dette minnesmerket over sine «framstående  døde». Ekspertene sier at da det ble bygd, var graven dekket med en stor haug av steiner og jord.

Lenge før kelterne kom til Irland, etterlot Burrens innbyggere seg vitnesbyrd om sin eksistens i form av gravsteder i stein som kalles kilegraver, på grunn av sin karakteristiske kileform. I 1934 fant en ung mann noe han syntes var en «merkelig ting», på et sted som heter Gleninsheen. Det viste seg å være et vakkert utformet halssmykke i gull — som nå blir betraktet som «en av de flotteste prestasjonene til gullsmedene i Irlands senere bronsealder».

Det er mange gåter knyttet til disse gamle folkegruppene. Hvem var de egentlig? Hva trodde de på? Hva var hensikten med bygningene deres, for eksempel dem på den værharde høyden Turlough Hill? Var dette gåtefulle stedet en gammel festning, eller var det et hellig sted for spesielle religiøse ritualer? Det er det ingen som vet.

Senere samfunn beskyttet bosetningene sine med sirkelformede festningsverker av stein eller jord. De ble etterfulgt av samfunn som bygde mange kirker, klostre og slott.

Det underjordiske Burren

Selv under jordoverflaten er Burren et fascinerende sted. Vann har trengt dypt ned i de porøse kalksteinsavleiringene og skapt «en av Irlands mest bemerkelsesverdige underjordiske verdener». Kalksteinen er full av huler. Mange av disse hulene har fortsatt bekker, elver og vannfall. I en hule, kalt Poll an Ionain, finnes det som sies å være Europas lengste fritthengende stalaktitt — over ni meter lang!

Siden mange av hulene er farlige, begrenser forsiktige turister seg til å utforske det relativt trygge området i Aillwee Cave, den eneste hulen som er åpen for publikum. Her kan du se spor etter et dyr som ble utryddet i Irland  for over tusen år siden — brunbjørnen. Det ser ut til at bjørnene lå i hi i denne hulen, som har en temperatur på ti grader celsius hele året. Dypt inne i kalksteinsfjellet kan du beundre de underlig utformede stalaktittene, stalagmittene og andre uvanlige steinformasjoner. Du kan også forsøke å forestille deg hvilke krefter vannet må ha hatt for å kunne lage disse utrolige hulene og grottene fra begynnelsen av.

En «botanisk metropol»

Det er det helt spesielle plantelivet som virkelig gjør Burren annerledes. Dette landskapet «er et av Europas mest varierte og forbløffende habitater,» sier en skribent. Det innbefatter kyst og fjell, eng og skog. Det finnes hundrevis av helt innestengte daler som ble dannet for tusener av år siden ved at noen av hulene falt sammen. Merkelige innsjøer, som blir kalt turloughs, blir forvandlet til blomsterenger i sommermånedene når grunnvannsspeilet synker. Steingjerder — noen av dem er flere tusen år gamle — strekker seg overalt på kryss og tvers av kalksteinsflatene og omkranser hver eneste tilgjengelige, grønne flekk.

Noe som tilfører dette habitatet enda større variasjon, er revnene og sprekkene i kalksteinsblokkene. De kan være opptil to meter dype. I enkelte revner er det etter hvert blitt isolerte områder med jord der alle slags planter har et lunt voksested.

Overalt i Burren er det «sjeldne og praktfulle planter i slike mengder som en vanligvis forbinder med tusenfryd eller tistler,» sier botanikeren Cilian Roden. Det vokser over 600 forskjellige arter her, men det er ikke bare variasjonen eller mengden av planter som gjør Burren til noe spesielt. Det som er helt unikt, er den spesielle blandingen av planter. Det at «frodige planter som er vanlige i middelhavsområdet, i arktiske strøk og i fjellet, kalkhatende og kalkelskende planter, vokser side om side i dette lille hjørnet av Vest-Irland», er noe som har forbløffet og forvirret botanikere i flere hundre år.

Den vakre blå blomsten vårsøte, som pleier å vokse i fjellområder, vokser til og med på havflatenivå her i Burren. Rett i nærheten av hverandre vokser fjellplanter, for eksempel reinrose, og subtropiske planter som venushår. Mer enn 20 orkidéarter trives i Burren. Det vokser også mengder av norsk timian, gjøksyre, blodstorkenebb, tiriltunge, strandnellik og mange flere. Burren fortjener virkelig beskrivelsen en «botanisk metropol».

Ja, Burren-området er steinete. Men det er ikke en ufruktbar ødemark. Det gjenspeiler skaperverkets skjønnhet og mangfold. Det stimulerer sinnet, pirrer sansene, setter fantasien i sving og gir godt humør. Kom til Irland og besøk Burren, det fascinerende «klippeland»!

[Kart på side 22]

(Se den trykte publikasjonen)

NORD-IRLAND

IRLAND

Burren-området

[Bilde på side 23]

Panoramautsikt over Burren

[Bilde på side 23]

Moherklippene stuper 200 meter loddrett ned i Atlanterhavet

[Bilder på side 23]

Innfelt: Selv under jordoverflaten er Burren et fascinerende sted

[Rettigheter]

Med tillatelse av Aillwee Caves

[Bilderettigheter på side 22]

Med tillatelse av www.burrenbeo.com

[Bilderettigheter på side 24]

Blomster: Med tillatelse av www.burrenbeo.com