De imponerende sanddynene i Polen

Av en Våkn opp!-skribent i Polen

BILDER av den polske landsbygda skildrer gjerne et grønt og frodig landskap med gårder, jorder og skoger. Men visste du at det i Polen også finnes et imponerende landskap med bølgeformede hvite sanddyner som til og med kan ses fra verdensrommet? Langs en strekning på 18 kilometer ved kysten mot Østersjøen ligger et landområde som kan minne om en ørken. Dette er en av de mest populære attraksjonene i Słowiński nasjonalpark.

En bok om nasjonalparken sier at der er det «hav, innsjøer, elver, sanddyner, skoger, torvmyrer og enger som grenser opp til hverandre og danner mange ulike miljøer. . . . Det er bare her at sanddyner grenser direkte til innsjøer og skoger». Ja, dette området med vandrende sanddyner (kalt de hvite sanddynene eller de hvite høydene) og grunne innsjøer er enestående i sitt slag i Europa.

Disse omfangsrike haugene med hvit og gul sand utgjør med sine fem kvadratkilometer  det største sanddyneområdet i Europa som ikke er stabilisert av vegetasjon. Det passer derfor godt at det offisielle emblemet for Słowiński nasjonalpark er en hvit måke som svever over en gul sanddyne og blått vann.

De såkalte grå sanddynene er kanskje ikke like imponerende, men dekker et større område av parken. De er eldre enn sine hvite motstykker og er overgrodd med gress og trær som i tillegg til å danne jord også stabiliserer sanden ved å holde den på plass og ved å skjerme den mot vær og vind. Én slik grå sanddyne skiller seg også ut ved å være den høyeste av alle sanddynene i parken. Den har fått navnet Czołpino-dynen og er omkring 55 meter høy.

Det er ikke overraskende at mange av de besøkende som ser sanddynene — og da kanskje spesielt de store, vandrende hvite sanddynene — lurer på hvor all sanden kommer fra. Og hvorfor har så mye av den hopet seg opp her på denne forholdsvis korte kyststrekningen?

Sanddynene blir til

Selv om forskerne ikke har noen klare svar på de ovennevnte spørsmålene, er det ting som tyder på at menneskelig aktivitet var inne i bildet da sanddynene ble dannet. Forskerne har trukket denne slutningen etter å ha studert pollen som er funnet bevart i de ulike jordlagene i parken. Forskningen deres viser at det i det området som nå er dekket av sanddyner, tidligere vokste en tett skog, som hovedsakelig bestod av eiketrær. Hva var så årsaken til at landskapet forandret seg så radikalt?

Man tror at det før vår tidsregning var store skogsområder langs kysten som ble ødelagt i katastrofale branner som skyldtes virksomheten til de etniske gruppene som bodde i området. «Sanden, som før var blitt stabilisert av skogen, flyttet seg for første gang,» sier boken Słowiński National Park. Det er imidlertid funnet pollen som vitner om at det på nytt vokste opp skog, først bøketrær og senere furuer.

Men i middelalderen ble sanddynene av ukjente årsaker vekket opp av dvalen og begynte på nytt å vandre. På 1500-tallet truet  de til og med med å begrave den gamle byen Łeba. Folk bygde da en annen by unna faresonen, men det gjorde bare saken verre. Boken Słowiński National Park sier: «Byggingen av byen og havnen førte til at veldig mange trær ble hogd ned, men ingen lot til å være oppmerksom på konsekvensene av dette.» Denne tømmerhogsten «resulterte i at sanddynene flyttet seg i en grad man aldri før hadde vært vitne til,» fortsetter den samme boken. Den vandrende sanden flyttet seg fra tre til ti meter i året og kom til å begrave landsbyer, åkrer og enger og til og med skogsområder.

Hvor kom sanden fra?

Mennesker kan ha bidratt til at landskapet her ble endret, men det var ikke de som brakte sanden hit. Så hvor kom den fra? Og pågår denne prosessen fremdeles? Svarene kan gi en pekepinn om hva som vil skje med parken i framtiden.

Forskere tror at noe av sanden kan ha kommet fra avsetninger inne i landet, og at den er blitt ført ut til havet av elver. Sanden kan også ha kommet direkte fra kystlinjen, hvor bølgenes bevegelse uavbrutt sliter ned overflaten på klipper — en prosess som kalles abrasjon. Langs en del av østersjøkysten er det for eksempel slik at bølgene bryter inn mot land i en vinkel på 45 grader og sakte sliter ned berggrunnen og tar med seg sanden. Dette fører til at det avsettes sand på havbunnen.

Havstrømmene og bølgene virker sammen på måter man ennå ikke fullt ut forstår, men resultatet blir i hvert fall at noe av denne sanden føres fra havbunnen til like utenfor kysten av nasjonalparken, hvor den danner store sandbanker og grunner som går parallelt med kystlinjen. Bølger og strømmer inn mot land skyver gradvis sand inn på stranden, hvor solen og vinden overtar med å tørke sanden og blåse den inn i landet. Der legger den seg i en rekke parallelle rygger som vokser seg stadig større etter hvert som sanden blåser fra den ene ryggen til den neste. Slik dannes de hvite sanddynene.

Innsjøer ved «ørkenen»

Selv om Słowiński nasjonalpark har mange sanddyner, er den langt fra en livløs ørken. Her er det tvert imot et yrende plante- og dyreliv som utfolder seg i vannrike omgivelser. Sanddynene og strendene utgjør i virkeligheten bare omkring fem prosent av parkens samlede areal, mens elver, innsjøer og bekker dekker omkring femtifem prosent av den.

 Den største av innsjøene er Łebsko-sjøen. Den er på 71 kvadratkilometer og er cirka seks meter på det dypeste. Den største av elvene, Łeba, munner ut i denne sjøen. Den nest største innsjøen er Gardno-sjøen, som får tilført vann fra Łupawa-elven. På grunn av de sandete, ustabile omgivelsene er strandlinjene til disse to innsjøene i stadig forandring.

Gunstige forhold for plante- og dyreliv

De tre viktigste habitatene i parken — sanddynene, myrene og furuskogen — danner livsgrunnlag for nesten 900 karplantearter, deriblant orkideer. En av de mest robuste og økologisk sett mest verdifulle plantene er marehalmen. Denne pionerplanten er vanligvis den første som etablerer seg på sanddynene. Stenglene under bakken har en skjellet overflate, og de kan bre seg ut så mye som 13 meter og skyte mengder av skudd opp til overflaten, slik at det blir dannet tuer. På denne måten holder marehalmen på sanden, og det at den stabiliserer sanddynene, gjør det mulig for andre planter å slå rot og vokse.

Słowiński nasjonalpark ligger på ruten til mange trekkfugler, så her er det et yrende fugleliv. Til sammen er det omkring 260 fuglearter, som enten er standfugler i parken, eller som gjør et opphold i den underveis i trekket. Dette antallet svarer til cirka 70 prosent av alle de fugleartene som finnes i Polen. Vannfuglene her omfatter hettemåker, makrellterner, toppdykkere, svaner, stokkender og silender — de sistnevnte er lett gjenkjennelige på grunn av «piggsveisen» sin. Noen andre arter som finnes her, er hubro, kongeørn, liten skrikeørn, havørn og ravn. Hvis du er observant og går stille, kan du også få se noen av de pattedyrene som holder til i parken, for eksempel hjort og rådyr, villsvin og hare og mårhund, som er i familie med reven.

Et paradis for fotturister

Den eneste formen for turisme som er tillatt her, er turgåing. I parken er det derfor laget hele 140 kilometer med gangstier, og ved å følge dem kan du komme til hvert av de ulike miljøene — barskoger, enger, myrer og sumper, innsjøer (hvor det er utsiktsplattformer og vakttårn), grå sanddyner, hvite sanddyner, og sist, men ikke minst, lange, hvite sandstrender.

Besøkende om høsten eller vinteren får kanskje til og med oppleve at sanddynene gir en ekstraforestilling når kraftige vinder pisker opp skyer av sand fra bakkekammene, slik at det ligner sjøsprøyt. Da sier man at det ryker av dynene. Denne forestillingen blir også lydsatt, ved at millioner av sandpartikler gnis kraftig mot hverandre og får dynene til å summe eller «synge».

Hvert år er det så mange som 800 000 som besøker parken på grunn av de mange forskjellige naturperlene som finnes her. Det er utvilsomt mange som liker å komme bort fra byens mas og kjas og søker den sjelefred naturen kan gi gjennom skogens ro, brenningenes buldring og måkenes skrik.

[Ramme/kart på side 19]

Słowiński nasjonalpark

Denne nasjonalparken ligger midt på den polske kystlinjen, mellom byene Łeba og Rowy. Den har fått navnet sitt etter den kasjubiske folkegruppen słowińcy, et slavisk folk som bodde i området til like før den annen verdenskrig sluttet. Parken ble åpnet i 1967 og ble utpekt til et av verdens biosfærereservater i 1977. Den har et samlet areal på over 186 kvadratkilometer, og mer enn halvparten av den er dekket av vann. Resten av parken består av skoger (25 prosent), strender og sanddyner (5 prosent), sumper og myrer (8 prosent) og enger og gressmarker (8 prosent).

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

ØSTERSJØEN

RUSSLAND

POLEN

SŁOWIŃSKI NASJONALPARK

TYSKLAND

TSJEKKIA

SLOVAKIA

[Bilde på side 16]

Man sier at det ryker av dynene, når kraftige vinder i vinterhalvåret pisker opp skyer av sand

[Bilde på sidene 16 og 17]

Makrellterne

[Rettigheter]

Foto av Chukchi Imuruk, National Park Service

[Bilde på sidene 16 og 17]

Sanddyner om sommeren

[Bilde på side 17]

Sanddyner om vinteren

[Bilde på side 18]

Łebsko-sjøen

[Bilde på side 18]

Marehalm

[Bilde på side 18]

Rådyr

[Bilde på side 18]

Enestående sandformasjoner

[Bilde på side 18]

Silender