Havets intelligente kameleon

«Blekkspruten, forferdelig! ånder dig inn. Den trekker dig inn til sig, inn i sig, og bundet, grodd fast, avmektig føler du at du langsomt tømmes ut i den sekk som er udyret.» — HAVETS ARBEIDERE AV VICTOR HUGO, 1929.

BLEKKSPRUTEN er ofte blitt dårlig omtalt. Gamle myter og fantasifulle eventyr — som det som er sitert ovenfor — har med urette gjort denne skapningen til en syndebukk.

Men i virkeligheten utgjør vanligvis ikke engang kjempeoktopusen, Enteroctopus dolfleini, som kan bli omkring 6 meter lang og veie opptil 50 kilo, noen fare for mennesker. I de senere årene er eventyrlige beretninger om dette åttearmete «udyret» blitt erstattet med fakta. Dykkere og marinbiologer har lært mye om de mange forskjellige blekksprutene som finnes.

Å fange bytte og unngå fiender

Blekkspruten sluker ikke mennesker, men lever hovedsakelig av krepsdyr og bruker de åtte armene og så mange som 1600 muskuløse sugeskåler til å fange sitt bytte. Ved hjelp av disse sugeskålene kan en liten blekksprut greie å dra en gjenstand som veier 20 ganger så mye som den selv! Noen blekkspruter sprøyter også gift inn i byttet, som lammer det nesten umiddelbart. * Blekkspruten fortærer så byttet ved å trekke det inn gjennom de nebblignende kjevene sine.

Men hva om det er blekkspruten som er byttet for en annen skapning? Blekkspruten har en overraskende svakhet. Dens svakt blåfargede blod, som inneholder hemocyanin i stedet for hemoglobin, frakter lite oksygen. Det fører til at blekkspruten fort blir sliten. Men den har spesielle teknikker for å beskytte seg mot seler, hvaler og andre rovdyr.

En av teknikkene er jetdrift. Når blekkspruten blir truet, skyter den seg bakover ved å presse ut vann fra den tykke kappen. Denne listige skapningen har også en annen måte å slippe unna på. Den kan spy ut en sky av blekk, som inneholder et fargestoff som stivner i sjøvannet. Så når blekkspruten er skjult, kan den skifte retning og flykte i sikkerhet før blekkskyen løser seg opp.

En mester i kamuflasje

Blekkspruten foretrekker selvfølgelig å ikke bli jaget i det hele tatt. Hvordan skjuler den seg for sine fiender? Den kjente havforskeren Jacques-Yves Cousteau  skrev: «I Marseille, der vårt team begynte å lage en film om blekkspruten, sa de fleste av dykkerne at det ikke fantes noen blekkspruter i området, eller hvis det hadde vært noen der, så var de forsvunnet. Men dykkerne svømte faktisk rett forbi blekksprutene, som var så godt kamuflert at de praktisk talt var usynlige.» Hvordan greide blekksprutene dette kunststykket?

En voksen blekksprut har inntil to millioner kromatoforer, eller pigmentceller, i huden — så mange som omkring 200 pigmentceller pr. kvadratmillimeter. Hver pigmentcelle inneholder et rødt eller gult eller svart fargestoff. Ved å trekke sammen eller slappe av musklene rundt cellene kan blekkspruten på noen få sekunder forandre farge. Den kan bli ensfarget eller til og med få et flerfarget mønster.

Ironisk nok virker det som om blekkspruten ikke har fargesyn. Likevel kan den skifte til mange flere farger enn bare de tre fargene som er nevnt ovenfor. Iridocyter, lysreflekterende celler, bryter lyset slik at fargen passer med fargen i blekksprutens omgivelser. Men det er ikke alt. Når blekkspruten gjemmer seg i et korallrev, kan den forandre strukturen på den ellers så glatte huden ved å legge den i folder, slik at den blir ruglete og går i ett med den knudrete overflaten på korallrevet.

Pliktoppfyllende byggmester og husholder

Ikke overraskende kan det være vanskelig å finne hjemmet til en blekksprut. De pleier å bygge hulene sine i sprekker og under store steiner og bruker de byggematerialene som er i nærheten. Taket og veggene i en blekkspruts hule kan derfor bestå av steiner, metallbiter, skjell og forskjellig slags skrot og til og med vrakrester fra skip.

Etter at hulen er laget, er blekkspruten svært nøye med å holde den ren. Den skyter stråler av vann over det sandfylte gulvet inne i hulen for å gjøre det glatt og fint. Etter et måltid blir alt matavfallet dyttet utenfor. For å teste blekksprutens vedlikeholdsferdigheter fjernet Cousteaus dykkerteam noen steiner fra veggen i en hule til en blekksprut. Hva gjorde blekkspruten? Den reparerte veggen igjen litt etter litt ved å sette på plass én småstein om gangen. Cousteau skrev: «Prosessen fortsatte til veggen var helt gjenoppbygd, og den var på alle måter fullstendig lik den som dykkerne hadde ødelagt.» Blekkspruten er kjent for å holde hjemmet sitt pent og ordentlig. Når dykkere ser en hule med sand og søppel som har hopet seg opp, vet de at hulen er ubebodd.

Blekkspruthunnens siste hjem

Vanligvis er det siste og viktigste hjemmet en blekkspruthunn kommer til å bo i, den hulen hvor ungene skal klekkes ut. Etter at hun har fått en sædpakke fra maken lagret i kroppen, kan hun bruke flere uker på å se etter et passende hjem før eggene frigjøres. Så forsterker hun hulen og limer tusenvis av egg i klaser til taket. Den blåringede blekkspruten, derimot, bygger  ikke en slik hule. Siden hennes klare farger varsler rovdyr om å holde seg unna, foretrekker hun å ta seg av yngelen i åpen sjø, hvor hun kan advare mot sitt giftige bitt.

Blekkspruthunnen er en pliktoppfyllende mor. Etter at hun har lagt eggene, vil hun trolig avstå fra å ta til seg næring. I stedet beskytter hun eggene, rengjør dem, holder vannet rundt dem i bevegelse, forsterker hulen og går i forsvarsstilling for å jage vekk fiender. Blekkspruthunnen kommer til å dø etter at avkommet er klekt ut, men hun viser dem omsorg helt til hun dør. Cousteau sa: «Ingen har noen gang fortalt om at en blekkspruthunn har forlatt eggene sine ubeskyttet.»

Blant de fleste blekksprutartene stiger de små nyklekte ungene til vannoverflaten som plankton. Mange blir fortært av andre sjødyr. Men etter noen uker vender de overlevende tilbake til havbunnen og utvikler seg til fullvoksne blekkspruter, som kan leve i opptil tre år.

Hvor intelligente er de?

Noen mener at når ordet «intelligens» blir brukt om dyr, omfatter det dyrets evne til å lære av erfaring og løse problemer. Tenk i den forbindelse over det Cousteau sier: «Blekksprutens skyhet er en fornuftsbegrunnet reaksjon, en reaksjon som først og fremst er basert på varsomhet. . . . Hvis en dykker får mulighet til å vise at han ikke utgjør noen fare, vil blekkspruten raskt bli modigere — raskere enn noe annet ’vilt’ dyr.»

Blekksprutens hjerne og øyne er mer velutviklet enn hos noen andre virvelløse dyr. Deres øyne kan i likhet med våre fokusere nøyaktig og tilpasse seg lysforandringer. Den optiske lappen i hjernen tolker informasjonen fra øynene, noe som i tillegg til blekksprutens skarpe berøringssans gjør at den kan treffe overraskende kloke avgjørelser.

Flere forskere rapporterer at de har sett en blekksprut lære å fjerne en kork fra en flaske for å få tak i et krepsdyr inni flasken. Andre har rapportert at en blekksprut kan finne ut hvordan den skal skru av lokket på et glass for å få ut maten som er inni. I Vancouver Aquarium i Canada var det en blekksprut som om nettene forsvant opp i et dreneringsrør for å komme seg inn i tanken ved siden av og ete fiskene der.

Når det gjelder blekksprutens intelligens, står det i boken Exploring the Secrets of Nature: «Vi er tilbøyelige til å tro at det er primatene som har høyest intelligens, men det finnes beviser for at også blekkspruten er blant de mest intelligente dyrene.»

Blekksprutens intelligente oppførsel minner oss kanskje om skapninger som Bibelen beskriver som «instinktivt vise». (Ordspråkene 30: 24) De er virkelig et av skaperverkets undere. Blant forskere så vel som dykkere er blekkspruten ikke lenger så «forferdelig» som Victor Hugo fantaserte om. De som studerer blekkspruten, får dyp respekt for denne havets intelligente kameleon.

[Fotnote]

[Bilde på side 15]

En blåringet blekksprut

[Rettigheter]

© Jeffrey Rosenfeld

[Bilde på side 16]

En åttearmet blekksprut perfekt kamuflert rett under munnen til en rovfisk. Kan du se blekkspruten?

[Bilder på sidene 16 og 17]

Det finnes blekkspruter i mange variasjoner og farger

[Bilde på side 17]

Blekksprutyngel på vei opp mot vannoverflaten

[Rettigheter]

© Fred Bavendam

[Bilderettigheter på side 16]

Øverst til venstre: © Roger T. Hanlon; over: © Jeffrey Rosenfeld