Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvorfor kysser de Blarney-steinen?

Hvorfor kysser de Blarney-steinen?

Hvorfor kysser de Blarney-steinen?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I IRLAND

IFØLGE sagnet var det dette som skjedde: En mann stod skjelvende foran dronning Elisabeth I av England. Han hadde akkurat kommet med dårlige nyheter fra en irsk høvding og forventet at hun skulle bli sint. Helt uventet brøt dronningen ut i latter og sa: «Blarney! Blarney! Det han sier, mener han ikke!» Med én gang lettet stemningen.

Dronningen, som regjerte fra 1558 til 1603, hadde nok ikke ventet at denne bemerkningen skulle bidra til å skape en spesiell tradisjon i Irland — å kysse det som blir kalt Blarney-steinen. Hvert år kommer tusenvis av turister til den lille byen Blarney, som ligger noen få kilometer nord for byen Cork, for å utføre dette merkelige ritualet. De kysser steinen fordi det angivelig skal gi dem en gave — nemlig veltalenhet.

Hva er bakgrunnen for dette sagnet? Og hvordan begynte skikken med å kysse denne steinen? For å finne svarene må vi gå nesten tusen år tilbake i tiden.

En borg med en lang historie

Borgen Blarney Castle var på 900-tallet bare en befestning bygd av tre. Med tiden ble den erstattet med en mer solid bygning av stein. På midten av 1400-tallet hadde MacCarthy-familien utvidet borgen og gjort den til en liten befestet by. På den tiden var den den mest solid bygde borgen i den delen av Irland. Mange av steinmurene var fem og en halv meter tykke.

Familiens høvding, Cormac MacCarthy, som levde fra 1411 til 1494 ønsket å lage et varig minnesmerke over seg selv. Så han valgte ut en stor kalksteinsblokk og fikk laget en innskrift på latin på steinen, som oversatt lyder: «Cormac MacCarthy, den mektige, bygde meg [borgen] i det Herrens år 1446.» Murerne satte steinen høyt oppe i det store tårnet i borgen. Til å begynne med tjente den bare som en enkel minnetavle. Den tilknytningen steinen har fått til glatt tale og veltalenhet, fikk den ikke før over hundre år senere.

Blarney og glatt tale

Selv om sagnet som blir nevnt til å begynne med, kanskje er mer fabel enn fakta, passer det godt til datidens miljø. Dronning Elisabeth ønsket at de irske høvdingene skulle sverge lydighet og troskap mot den engelske tronen. MacCarthy-familien hadde organisert en hær på tusen soldater som skulle utkjempe i hvert fall ett slag til støtte for dronningen. Hun var derfor sikker på at den herskende høvdingen for MacCarthy-familien, Cormac McDermod MacCarthy, lett kunne overtales til å vise henne full lojalitet.

Siden dronning Elisabeth ikke kunne føre forhandlingene selv, hadde hun naturlig nok utnevnt en representant som skulle snakke på hennes vegne. Da representanten sendte embetsmenn for å prøve å få MacCarthy til å sverge lydighet og troskap mot dronningen, ble de ifølge historien, som er gjengitt i boken The Blarney Stone, møtt med «lange velformulerte og smigrende taler som lovte mye, men gav lite».

Ifølge historien gikk til slutt dronning Elisabeths representant selv for å snakke med MacCarthy. Deretter reiste han til England for å melde fra til dronningen personlig. Han visste at hun ikke ville like å høre det han hadde å fortelle — at MacCarthy igjen hadde «tryglet om mer tid», slik at han kunne søke flere råd hos sine rådgivere.

Etter dronningens første reaksjon, som ble beskrevet innledningsvis, kom hun med et forslag angående det nye uttrykket hun hadde brukt. «Vi burde gi herr Shakespeare det ordet [blarney]! Det er som skapt for ham,» sa hun. * Hvis sagnet stemmer, var det dermed dronning Elisabeth som begynte å bruke ordet «blarney» som et uttrykk for «glatt og smigrende tale eller det å fortelle usannheter».

I 1789 var det allerede blitt en vanlig skikk å kysse Blarney-steinen, for dem som våget. Plasseringen av steinen i borgmuren utgjorde en fare for enhver besøkende som prøvde å kysse steinen. Så da borgen ble renovert, ble steinen flyttet til sin nåværende, mer tilgjengelige plass. Senere byttet eierne av borgen ut MacCarthys stein med en som hadde deres egen innskrift.

Et besøk i borgen

For ikke så lenge siden besøkte vi borgen. Det store tårnet, hvor den nå så populære Blarney-steinen befinner seg, synes godt i området. Vi gikk inn i tårnet og opp de slitte steintrinnene i spiraltrappen og kom omsider ut gjennom en liten, smal døråpning. Blarney-steinen sitter i veggen på den andre siden.

Vi gikk nærmere for å se en kvinne kysse steinen. Hun måtte ligge på ryggen med hodet og skuldrene over en åpning som er omkring tre meter lang og litt over en halv meter bred. «Du er helt trygg,» sa vakten. «Du kan ikke falle gjennom åpningen, for det er sikkerhetsbjelker godt festet over den. Jeg holder uansett godt fast i deg.»

Kvinnen strakk hendene over hodet og tok tak i to jernstenger, som er blitt festet til veggen over steinen. Så virket det som om hodet hennes forsvant da hun lente seg enda mer bakover og senket hodet ned i åpningen. Hun nærmet seg forsiktig steinen og kysset den. Da vi så over skuldrene hennes, kunne vi se bakken 25 meter under.

Hun kysset steinen så fort som mulig og begynte å trekke seg opp igjen ved hjelp av jernstengene. Med litt hjelp fra vakten greide hun å trekke seg opp igjen i sittestilling, slik at hun kunne reise seg opp. Så var det klart til at neste eventyrer kunne gjennomføre den samme manøveren.

Vi så ned på steinen og la merke til hvor misfarget den var. «Steinen ser slik ut på grunn av alle som har kysset den i årenes løp,» fortalte vakten. «Men ikke vær urolig for det,» fortsatte han, «vi holder steinen ren ved å vaske den fire—fem ganger daglig.»

Det var allerede andre som hadde stilt seg i kø for å kysse steinen. Vi hadde ikke tenkt å gjøre det selv — tradisjonen virket for rotfestet i overtro, usannheter og kanskje til og med spiritisme. Interessant nok forteller et annet sagn at hele tradisjonen begynte da en gammel dame ved hjelp av magi gav en konge veltalenhet i gave fordi han hadde reddet henne fra å drukne. Så i stedet for å ta del i tradisjonen henvendte vi oss til den besøkende som akkurat hadde kysset steinen, og spurte om hun virkelig trodde at hun nå var blitt velsignet med veltalenhet.

«Ikke i det hele tatt!» sa hun. Hun hadde bare gjort det for moro skyld, tydeligvis uten å tenke så mye over hva det innebar å gjøre det. I likhet med mange andre som besøker dette historiske stedet, ønsket hun bare å kunne fortelle vennene sine at hun hadde kysset Blarney-steinen.

[Fotnote]

^ avsn. 13 Hun siktet til sin berømte samtidige den engelske dramatikeren William Shakespeare.

[Bilde på side 18]

Tårnet i Blarney Castle