Fare! Planter som dreper

Av en Våkn opp!-skribent i Storbritannia

DET er en kjent sak at dyr spiser planter. Men visste du at det finnes planter som ernærer seg av dyr? Det finnes cirka 550 påviste arter av kjøttetende eller insektetende planter, og det oppdages stadig flere. Disse uvanlige plantene kan ha fotosyntese, men de som vokser i næringsfattig jord, mangler nødvendige stoffer, blant annet nitrater. Insekter utgjør et viktig kosttilskudd for disse sultne plantene.

Hver plante har sin fangstmekanisme. Noen har klappfeller, andre har sugefeller, og andre igjen lurer ofrene inn i glatte snarer eller på klebrige overflater som det er umulig å rømme fra. La oss se litt nærmere på disse kjøttetende plantene.

Klappfeller og sugefeller

Den best kjente av de kjøttetende plantene er antagelig venusfluefangeren. Den blir cirka 30 centimeter høy og vokser på torvmyrer i Nord- og Sør-Carolina i Nord-Amerika. Venusfluefangeren har blanke blad med sterk farge. På kanten av bladene sitter det kjertler som utskiller nektar — en fristelse som insekter har vanskelig for å stå imot! Og her ligger faren, for midt på hver bladhalvdel har venusfluefangeren tre pirrelige børster. Når et uforsiktig lite kryp kommer borti dem, klapper bladene sammen. Piggene på kanten av bladene griper inn i hverandre, og byttet kommer seg ikke unna.

Hvis fellen klapper sammen om noe som tilfeldigvis ble ført inn i den av vinden, for eksempel en tørr liten kvist, slipper planten den etter et par dager. Men når sensorene på bladet oppdager nitrogenholdige stoffer, blir det frigitt enzymer som løser opp insektet, slik at planten kan ta til seg næringsstoffene. Denne prosessen tar fra 10 til 35 dager, avhengig av hvor stort byttet er.

Hvis bare ett av disse følehårene blir berørt, for eksempel av en regndråpe, lukker fellen seg interessant nok ikke. Bare når to eller flere av følehårene blir berørt, reagerer planten  — og det kan gå opptil 20 sekunder mellom hver berøring. Hvor fort fellen klapper sammen, kommer an på temperaturen og sollyset. Under visse forhold lukker den seg på 1/30 sekund.

Noen planter har feller som er enda raskere. Ett eksempel er blærerot, en vannplante som har blad som vokser under vann. På bladene sitter det mange blærer, og hver blære har en klaff og flere lange hår. Når et lite dyr, for eksempel en vannloppe, kommer borti hårene, åpner klaffen seg. Det er undertrykk inne i blæren, så det lille offeret blir sugd inn, og så lukkes klaffen. Dette kan skje på så lite som 1/35 sekund!

Glatte feller

Blant de største av de kjøttetende plantene er kannebæreren. Noen av artene, for eksempel dem man finner i Sørøst-Asia, er klatreplanter som vokser helt opp i tretoppene. Fellene deres kan inneholde opptil to liter væske, og de kan fange så store dyr som frosker. Det sies at noen til og med har fanget rotter. Men hvordan fungerer fellene?

Kannebærerens blad ligner på kanner og har et lokk som beskytter mot regn. Et insekt lokkes av den sterke fargen og all nektaren i kannen, men kanten på kannen er glatt. Når insektet prøver å få tak i nektaren, mister det fotfestet og sklir ned i væsken i bunnen av kannen. På innsiden av bladet er det hår som vender nedover, og de gjør at insektet ikke klarer å komme opp igjen. Nektaren til noen av kannebærerne inneholder dessuten et bedøvende stoff som sløver byttet.

Den kannebæreren som har det mest oppsiktsvekkende utseendet, må være Darlingtonia californica, som vokser i fjellstrøk i California og Oregon i USA. Plantens kanne ligner veldig på en kobra som reiser seg for å angripe. Et insekt finner veien inn gjennom plantens åpning, men  blir forvirret av lys som ser ut til å skinne gjennom små vinduer. Insektet fortsetter å fly mot lyset i et nytteløst forsøk på å komme seg ut. Helt utmattet faller det til slutt ned i væsken i bunnen av planten og drukner.

Nyttige til både privat og kommersielt bruk

Tettegress har klebrige blad som tiltrekker seg hærmygg og mellus. Dette er skadeinsekter både på planter i kommersielt drevne veksthus og på stueplanter. Fluefangere som mennesker lager, er effektive, men klarer ikke å skille mellom nyttige og skadelige insekter. De fanger også bier og blomsterfluer. Det klebrige tettegresset er klart overlegent. Det fanger bare små udyr.

 De nordamerikanske kannebærerne Sarracenia er blitt populære blant gartnere. De pene blomstene og den flotte fasongen på bladene er fullt på høyde med andre vakre planter, og de er lette å lykkes med. De fortærer også mange, mange fluer. Ja, hver klynge av blad kan lokke til seg flere tusen fluer i løpet av en sesong. Biene er ikke i fare, for det ser ikke ut til at de tiltrekkes av disse plantene. Men hvordan kan disse blomstene bli bestøvet uten samtidig å fange de insektene som bestøver dem? Jo, blomstene kommer fram først, mens kannene fortsatt vokser. Når kannene er modne, har blomstene allerede visnet og bestøverne har dratt videre.

En plante som er lett å dyrke, og som tåler forskjellige temperaturer, er den australske solduggarten Drosera dichotoma. «Denne planten er ideell å ha hvis mygg hindrer deg i å sitte ute om kveldene,» sier Chris Heath, spesialist på kjøttetende planter ved Walworth Garden Farm Environmental Education Centre i London. «Plant den i en hengende kurv. Der kommer de blanke, små dråpene av klebrig væske til å tiltrekke seg mygg.» En mygg som streifer borti et blad, blir sittende fast på de klebrige hårene. Hårene bøyer seg så og presser insektet ned mot bladets overflate.

Bevaring av kjøttetende planter

Mange insektetende planter har sitt naturlige voksested i områder som mennesket dessverre er i ferd med å ødelegge. Kannebærerne i Sørøst-Asia er for eksempel truet på grunn av svibruk. Andre steder blir våtmarker drenert for utbygging. Noen av artene er allerede blitt utryddet. *

Kunne du tenke deg å ha en kjøttetende plante? Det er ingen grunn til å ta dem fra deres naturlige voksested, for flere av disse plantene er det lett å få tak i fra leverandører som dyrker dem fra frø eller ved hjelp av vevskultur. Instruksene for hvordan man skal lykkes, er enkle: Hold planten fuktig hele tiden, og vann med regnvann. Kjøttetende planter trives dessuten i sollys, men de artene som kommer fra tempererte områder, bør ha det kjølig om vinteren. Tålmodighet er nødvendig, for det kan ta opptil tre år før enkelte av disse plantene er ferdig utviklet. Man trenger i det minste ikke å gi dem mat. Den klarer de tross alt å få tak i selv!

[Fotnote]

[Ramme på side 27]

▪ Mat for soppen

De aller minste kjøttetende plantene er sopper som fanger mikroskopiske rundormer som lever i bakken. Noen av disse soppene har klebrige knotter på stilker, andre har tråder med tre løkker, som bare er 0,03 millimeter i diameter. Når en intetanende rundorm kravler gjennom dem, strammes grepet. Straks rundormen er fanget, angripes den av tråder fra soppen, og døden inntreffer etter kort tid. Rundormer forårsaker hvert år skader på nyttevekster for milliarder av kroner. Man forsker derfor på disse soppene på grunn av den evnen de har til å bekjempe skadedyr.

[Ramme på side 27]

▪ Insekter forsvarer seg

Ikke alle insekter lar seg lure av de insektetende plantenes list. Spyfluen har for eksempel et vedheng på hvert ben. Som en klatrer som har utstyr som hjelper ham oppover, gjør disse vedhengene det mulig for insektet å klatre opp de nedovervendte hårene i kannebæreren. Når spyfluens egg klekkes, spiser larvene de råtnende insektene. Så snart larvene er klare til å forpuppe seg, lager de hull i kannen og stikker av. Larvene til en liten nattsommerfugl dekker hårene inne i kannebæreren med et nett. Og enkelte edderkopper spinner listig nok et nett i den øverste delen av kannen, slik at de kan velge nysgjerrige insekter først. Dessuten har minst én type edderkopper en spesiell hud som gjør at de kan søke tilflukt i plantens fordøyelsesvæske hvis de blir truet.

[Bilder på side 24]

Et blad av en kannebærer

[Bilde på sidene 24 og 25]

Venusfluefanger

Til venstre er en flue blitt fanget; til høyre er følehårene synlige

[Rettigheter]

Planter: Copyright Chris Heath, Kentish Town City Farm, London

[Bilde på side 25]

Blomst og uferdig blad på kannebæreren «Darlingtonia californica»

[Rettigheter på side 25]

Copyright Chris Heath, Kentish Town City Farm, London

[Bilde på side 26]

Den nordamerikanske kannebæreren «Sarracenia flava x leucophylla»

Blomsten er på størrelse med en appelsin

[Bilde på side 26]

Tettegress

Hærmygg og mellus blir sittende fast på klebrige blad

[Bilde på side 26]

Blad på «Sarracenia flava»

Innfelt: En flue forsyner seg av nektar som sløver den

[Bilde på side 26]

«Drosera dichotoma»

Et insekt sitter fast på bladets klebrige hår

[Rettigheter]

Planter: Copyright Chris Heath, Kentish Town City Farm, London