Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Kameler i Andesfjellene?

Kameler i Andesfjellene?

Kameler i Andesfjellene?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I PERU

KAMELER i Sør-Amerika? Bare tanken virker fremmed siden en vanligvis forbinder disse ørkendyrene med Afrika eller Asia. Men de kamelene som lever i Afrika og Asia, er nært beslektet med de lamadyrene som lever i Sør-Amerika. * Til forskjell fra deres slektninger langt unna har ikke lamadyrene noen pukkel. Dessuten er de ikke høyere enn et gjennomsnittsmenneske og når ikke engang opp til skulderhøyden på en dromedar eller en baktriakamel.

Hvis man vil se lamadyr, er Andesfjellene det beste stedet, hovedsakelig i Bolivia og Peru. En kan også finne dem andre steder i Sør-Amerika, for eksempel i områdene Patagonia og Ildlandet i Argentina og Chile.

Noe som er spesielt fascinerende, er det elegante ganglaget og den raske farten som lamadyrene har. Minst like imponerende er det at de med letthet kan klatre opp fjellskråninger. Hvert skritt blir dempet av spesielle tråputer, som er helt overlegne sålene på moderne fjellstøvler.

I Andesfjellene er det et tynt jordlag og sparsomt med gress. Men lamadyrenes hover forårsaker mindre skader på bakken enn hesters og muldyrs hover. I tillegg har lamadyrene tenner og ganer som gjør dem i stand til å beite uten å skade gressets røtter.

De fleste dyr trives ikke i store høyder. Men fordi lamadyrene har et stort antall røde blodceller, kan de ha et behagelig liv selv høyt oppe i Andesfjellene.

Der det ikke går an å finne ved til et bål, blir de tørkede ekskrementene fra lamadyrene brukt som brensel. Til forskjell fra et tre skal gjødselen ikke felles, og den tørker fort i den tørre luften i Andesfjellene. Og siden ville lamadyr lager gjødselhauger langs grensen til territoriet sitt, er det enkelt å samle dette brenselet.

I fortiden ble lamadyrene brukt i religiøse ritualer. Chiribaya-folket sør i Peru begravde for eksempel ofrede lamaer og alpakkaer under gulvet i husene sine. Historikere hevder at det hver månemåned ble ofret 100 spesielt oppalte hvite lamaer på Huayaca Pata, det viktigste torget i Cuzco. Et mindre antall ble ofret i forbindelse med Inti Raymi, en feiring som var til ære for solguden. I dag blir lamadyrene sjelden brukt i ritualer, men kjøttet deres — som smaker som lammekjøtt — blir høyt verdsatt.

Lenge før kjøleskapet ble oppfunnet, frysetørret inkaene kjøttet ved å utnytte de lave temperaturene og det lave lufttrykket høyt oppe i Andesfjellene. De kalte dette tørkede kjøttet ch’arki.

Vi bør selvfølgelig ikke bare verdsette disse vakre skapningene på grunn av alle de tjenestene de yter, men også fordi de er en del av Guds storslåtte skaperverk som lovpriser ham! — Salme 148: 10, 13.

[Fotnote]

^ avsn. 3 Det finnes fire forskjellige lamadyr: Alpakka, guanako, lama og vikunja. Alle disse kan få krysningsavkom med hverandre.

[Ramme/bilde på side 16]

Guanakoen — en hardfør og seiglivet skjønnhet

Det kan virke som om en slik vakker skapning med så fine trekk ville trenge mye omsorg og tilsyn. Men guanakoer blir vanligvis funnet i de barskeste landskap, fra høyt oppe i Andesfjellene og til Patagonia og Ildlandet i det sørlige Argentina og Chile. I disse ugjestmilde områdene eter guanakoen stengler og røtter og drikker vannet, selv om det skulle være av dårlig kvalitet. Guanakoen svømmer godt og kan løpe med en hastighet på 65 kilometer i timen. De lange øyevippene gir god beskyttelse mot vinden, solen og støvet. Dessverre har krypskyttere drevet hensynsløs jakt på den på grunn av kjøttet, skinnet og ullen, som er finere enn ullen til alpakkaen.

[Rettigheter]

© Joe McDonald

[Ramme/bilde på side 16]

Alpakkaen — kledd i varme klær

I et land der det er vanlig med lave temperaturer, og der det kan være en temperaturforskjell på 50 grader celsius i løpet av én dag, er alpakkaen utrustet med en tykk, langhåret heldekkende pels. Alpakkaens myke ull er mer slitesterk enn saueull. Selv om dens spisse snute gjør at den kan få tak i gress som vokser i smale fjellsprekker, foretrekker disse fascinerende dyrene myrlendte områder, hvor de kan finne nye skudd. Men i likhet med andre lamadyr kan de klare seg uten vann i mange dager.

[Ramme/bilde på side 17]

Vikunjaen — luksuriøst kledd

Selv om vikunjaen lever høyt oppe i Andesfjellene, der temperaturen er nær frysepunktet, holder den seg god og varm. Den har en korthåret, lett pels av ull som regnes for å være den aller fineste fiberen fra dyr. Den har en lang hvit man på brystet som er som et skjerf. En voksen vikunja gir mindre enn én kilo ull annet hvert år, så denne luksuriøse fiberen finnes bare i begrenset mengde — og det er dyrt. Én meter fint stoff laget av vikunjaull kan koste over 20 000 kroner.

Inkarikets herskere laget lover som skulle beskytte vikunjaen. Det ble innført en fest som het chaccu i forbindelse med klippingen av disse dyrene, og det var bare de kongelige som hadde det privilegium å bruke klær som var laget av vikunjaull. Chaccu-festen er blitt gjeninnført i de senere år, og det er igjen vedtatt lover for å beskytte vikunjaen mot krypskyttere.

Som en viktig del av denne festen blir ville vikunjaer lurt inn i store traktlignende feller som er 300 meter brede i åpningen. Etterpå blir vikunjaene klipt og raskt sluppet fri.

[Rettigheter]

© Wilfredo Loayza/PromPerú

[Ramme/bilde på side 17]

Lamaen — Andesfjellenes lastedyr

Den er verken så sterk som et esel eller så rask som en hest. Allikevel overgår lamaen dem begge som et verdifullt lastedyr. Den kan bære opptil 60 kilo på ryggen. Hvis lamaen synes at byrden er for tung, setter den seg rett og slett ned og rikker seg ikke av flekken før lasten har kommet ned i den vekt den foretrekker. Hvis du prøver å tvinge lamaen, vil den gulpe opp mat fra den første av de tre magene sine og spytte den ut med imponerende presisjon og styrke.

Men lamaene er generelt sett medgjørlige, og en hensynsfull fører kan lede en lang rekke av lamaer over høytliggende, ugjestmilde platåer der andre lastedyr ikke tåler den oksygenfattige luften. Lamaenes evne til å ta seg fram i fjellterreng har ført til at de ikke bare blir brukt som lastedyr i Andesfjellene, men også i de italienske alper. Lamaens tau, sele og teppe kan være laget av dens eget ull.

[Rettigheter]

© Anibal Solimano/PromPerú

[Bilde på side 18]

En nyklipt alpakka

[Bilde på side 18]

En lamaunge merket med en dusk

[Bilderettigheter på side 15]

Kart: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.; lamaer: © Alejandro Balaguer/PromPerú