Nødlanding!

FORTALT AV CÉSAR MUÑOZ

Etter å ha hatt en koselig ferie hos familien min i byen Monterrey i Mexico var jeg klar til å dra tilbake til Mexico by, der jeg har den glede å arbeide ved Jehovas vitners avdelingskontor. Det var søndag den 1. desember 2002. Jeg gikk om bord i flyet, rute 190, og det tok av kl. 19.00.

 ETTER en rolig flytur på litt under halvannen time begynte flyet nedstigningen. Plutselig steg det bratt oppover, og til vår forskrekkelse hørte vi et forferdelig bråk under oss. Kapteinen opplyste at dørene til landingshjulene ikke hadde åpnet seg. De satt fast! Alle vi som var passasjerer, ble veldig redde, og noen begynte å gråte, mens andre bad høyt. Jeg lurte på hva som kom til å skje.

Kapteinen informerte oss om at han måtte prøve å få ristet løs dørene til landingshjulene. Mens vi så fløy over Mexico by, fikk han flyet til å gå raskt opp og ned og slenge fra side til side i omkring en time. Det var verre enn noe av det jeg har opplevd i en fornøyelsespark, og dette var slett ingen fornøyelse! Deretter opplyste kapteinen: «Vi beklager å måtte meddele at hjuldørene ikke har åpnet seg. Det eneste vi kan gjøre, er å foreta en nødlanding uten landingshjul.» Vi passasjerer så engstelig på hverandre og forestilte oss det verste.

Det ble gitt instrukser for nødlandingen. Vi tok av oss skoene, fjernet alt som kunne gjøre skade, og inntok den stillingen de bad oss om. Jeg trodde vi kom til å styrte på rullebanen! Da bad jeg til Jehova Gud, og en dyp ro senket seg over meg. — Filipperne 4: 6, 7.

Jeg hadde ofte hørt at når en person er nær ved å dø, ser han hendelser i sitt liv passere revy og tenker «hvis jeg bare hadde gjort det eller det». Jeg angret på at jeg ikke hadde snakket om Guds rike med den jenta som satt ved siden av meg, og bestemte meg for at hvis jeg kom fra dette med livet i behold, skulle jeg alltid benytte alle anledninger til å forkynne. Raskt vurderte jeg også min tjeneste for Jehova.

Da flyet begynte nedstigningen, kunne jeg se brannbiler, ambulanser og mange mennesker. Så kjente vi et kraftig støt idet undersiden av flyet traff rullebanen. Flyet skled bortover i full fart, og gnistene sprutet på grunn av friksjonen mellom metallet og banen. Brannbiler på begge sider av rullebanen sprøytet straks vann på flyet for å kjøle det ned.

Endelig, etter noen uhyre nervepirrende sekunder, stanset flyet. Vi begynte å klappe, glade og lettet over at piloten hadde klart å håndtere denne nødssituasjonen så bra. Så ble vi bedt om straks å forlate flyet. Vi gikk raskt til utgangene og akte nedover de bratte skliene til sikkerheten på de gresskledde midtrabattene.

Skjelvende etter opplevelsen stod jeg på trygg avstand og betraktet det ødelagte flyet, som lå på skrå over rullebanen. Til alt hell var bare noen få av passasjerene blitt lettere skadet. Andre fikk medisinsk behandling for psykisk sjokk i ambulansene i nærheten.

Jeg hadde regnet med å være hjemme rundt klokken ni på kvelden, men jeg kom hjem fire timer senere. Med tanke på det som hadde skjedd, var jeg glad for at jeg var i live! Denne hendelsen fikk meg til å tenke. Jeg måtte se i øynene at livet er uforutsigbart. Det gjør en ydmyk å innse at man kan miste alt i løpet av noen sekunder. Når man er i en situasjon der man er usikker på om man kommer til å overleve, er det kanskje for sent å gjøre noe med livet sitt og føye gode gjerninger til det minnet Gud har om en. Nå tar jeg mye bedre vare på den muligheten jeg har til å bruke livet på en fornuftig måte og gjøre hver dag til en meningsfull dag i tjenesten for min Gud, Jehova. — Salme 90: 12.