Et nytt ansikt til Mailyn

FORTALT AV MAILYNS MOR

Hvorfor trengte Mailyn, min nydelige datter som nå er elleve år, et nytt ansikt?

Mailyn er den yngste av våre to døtre. Hun ble født i Holguín på Cuba den 5. august 1992. Hennes far, hennes søster og jeg var veldig glad da hun ble født. Men snart skjedde det noe som var et alvorlig skår i gleden. Få dager etter fødselen fikk jeg vannkopper, og en måned senere fikk også Mailyn det.

Til å begynne med så det ikke så alvorlig ut; men hun ble verre og måtte innlegges på sykehus. Mailyn fikk god legebehandling, men immunsystemet hennes var blitt så svekket at hun pådrog seg en infeksjon. Jeg la merke til en uvanlig rødhet på den ene siden av den lille nesen hennes. Legene fant ut at årsaken var en sjelden, svært aggressiv type bakterie.

Til tross for at hun straks fikk antibiotika, begynte bakterien bare i løpet av noen få dager å ødelegge ansiktet hennes. Da legene klarte å stoppe infeksjonen, hadde Mailyn nesten fullstendig mistet nesen og leppene og deler av gommen og haken. Hun hadde også små hull ved siden av det ene øyet.

Da mannen min og jeg fikk se henne, begynte vi å gråte. Hvordan kunne dette skje med den lille jenta vår? Mailyn lå på intensivavdelingen i mange dager, og legene trodde ikke at hun skulle overleve. Mannen min sa hele tiden til meg: «Forbered deg på det verste.» Men når jeg stakk hånden inn i kuvøsen for å holde Mailyn i hånden, grep hun fingrene mine så hardt at jeg visste at hun ville overleve. Jeg sa til mannen min: «Hun kommer ikke til å dø. Men hva slags liv vil hun få i denne tilstanden?» Hver morgen når vi våknet, håpet vi at det kanskje bare var en vond drøm.

Mens vi var på sykehuset, var den eldste datteren vår, Maydelis, som da var seks år, hos foreldrene mine. Hun ventet ivrig på at lillesøsteren skulle komme hjem igjen. Hun hadde sett Mailyn forlate huset som en vakker «dukke» med store blå øyne. Men neste gang Maydelis fikk se lillesøsteren sin, så hun helt forferdelig ut.

«Hvorfor må barnet mitt lide så mye?»

Etter halvannen måned på sykehuset ble Mailyn utskrevet. Vi drog ikke tilbake til huset vårt i byen, for vi ville ikke at noen skulle få se henne. Vi isolerte oss i en hytte på landet ved siden av gården til foreldrene mine.

I begynnelsen klarte jeg å gi Mailyn små mengder brystmelk gjennom den åpningen i ansiktet hennes der munnen hadde vært. Hun kunne ikke suge. Men etter hvert lukket åpningen seg nesten helt. Jeg kunne bare gi henne flytende føde fra en flaske. Da hun var ett år, drog vi tilbake til Holguín, og legene utførte fire operasjoner for å gjøre åpningen større.

Jeg spurte meg selv: «Hvorfor må barnet mitt lide så mye?» Jeg lette etter svar på spiritistiske sentre og bad til de religiøse  bildene mine. Men det var ingenting som gav meg trøst. De sårende bemerkningene fra noen slektninger og venner gjorde meg enda mer forvirret. Noen sa: «Gud vet hvorfor han tillater disse tingene.» Andre sa til meg: «Det er sikkert en straff fra Gud.» Jeg bekymret meg også mye for hva jeg skulle si til Mailyn når hun ble større. En gang da hun fortsatt var veldig liten, spurte hun faren sin: «Hvorfor har jeg ikke nese, sånn som alle andre?» Han klarte ikke å svare henne og gikk ut og gråt. Jeg forsøkte å forklare henne hva som hadde skjedd. Hun husker fortsatt at jeg pleide å si at en liten bakterie hadde spist nesen og munnen hennes.

Et grunnlag for håp

På det tidspunkt da jeg følte meg aller mest frustrert, kom jeg på at naboen min var et av Jehovas vitner. Jeg spurte henne om hun kunne vise meg ut fra Bibelen hvorfor Gud tillot at den lille datteren min led sånn. Jeg stilte henne også dette spørsmålet: «Hvis sykdommen virkelig er en straff fra Gud for noe som jeg har gjort, hvorfor må da Mailyn ta straffen for det?»

Naboen min begynte å studere Bibelen med meg ved hjelp av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. * Litt etter litt begynte jeg å forstå at Gud ikke kan klandres for det som har skjedd med Mailyn, og at han virkelig bryr seg om oss. (Jakob 1: 13; 1. Peter 5: 7) Jeg begynte å verdsette det fantastiske håpet om at all lidelse skal bli fullstendig fjernet under vår himmelske Fars rike med Jesus Kristus som Konge. (Matteus 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 3, 4) Denne kunnskapen styrket meg og fikk meg til å gå på Jehovas vitners møter. Til å begynne med likte ikke mannen min at jeg hadde fått denne åndelige interessen. Men han hindret meg ikke i å studere Bibelen, så lenge det hjalp meg til å takle den tragedien som hadde rammet oss.

Hjelp utenlands

Da Mailyn var to år, hadde en framstående plastisk kirurg i Mexico hørt om henne, og han tilbød seg å behandle henne gratis. De første operasjonene ble utført i 1994. Mailyn og jeg var i Mexico i nesten et helt år. I begynnelsen var vi ikke i stand til å kontakte Jehovas vitner, så vi kom oss ikke på kristne møter. Dette svekket meg åndelig sett. Så kontaktet et av Jehovas vitner oss, og vi begynte igjen å komme sammen med  våre trosfeller så ofte som mulig. Da vi kom tilbake til Cuba, fortsatte jeg med mitt bibelstudium og ble åndelig sterk igjen.

På den tiden var mannen min fortsatt ikke interessert i Bibelen. I et forsøk på å vekke hans interesse begynte jeg å spørre ham om han kunne lese noen avsnitt fra forskjellig bibelsk litteratur for meg, slik at jeg kunne forstå det bedre. Til slutt ble han motivert til å begynne å studere Bibelen, for han var bekymret for at mine gjentatte langvarige reiser til Mexico kunne gå ut over ekteskapet vårt. Han tenkte at hvis vi hadde den samme åndelige interessen, kunne det hjelpe oss til å holde ut disse periodene da vi var fra hverandre. Og det gjorde det. Mannen min, vår eldste datter og jeg ble døpt som Jehovas vitner i 1997.

De første gangene vi var i Mexico, pleide Mailyn å si at hvis den lille bakterien ikke hadde spist ansiktet hennes, hadde vi ikke trengt å være borte fra faren og søsteren hennes. Det var grusomt å måtte splitte familien i så lange perioder om gangen. Men jeg husker spesielt et besøk på Betel i Mexico, Jehovas vitners avdelingskontor der i landet, som virkelig oppmuntret oss. Mailyn hadde sagt at hun ikke ville opereres igjen — det var den femte operasjonen i løpet av det oppholdet — fordi det var så vondt etterpå. Men noen av brødrene på avdelingskontoret sa til henne at hvis hun var tapper og lot legene få operere henne, skulle de arrangere et selskap for henne når hun kom ut av sykehuset. Så hun gikk med på å bli operert.

Mailyn forteller hvordan hun følte det: «Jeg syntes det hørtes gøy ut å ha et selskap på Betel. Så jeg var veldig modig under operasjonen. Det var et spennende selskap med mange åndelige brødre og søstre. De hadde skrevet mange kort til meg, og dem har jeg fortsatt. Den oppmuntringen de gav meg, gjorde meg sterk, slik at jeg holdt ut de neste operasjonene.»

Framgang og hjelp til å holde ut

Mailyn, som nå er elleve år, er blitt operert 20 ganger for å få rekonstruert ansiktet. Selv om operasjonene har vært til stor hjelp for henne, er det fortsatt umulig for henne å åpne munnen helt. Men hun har alltid vært tapper og positiv. Hun har også vist stor verdsettelse av åndelige ting. Hun har vært tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen i menigheten vår helt fra hun var seks år, og hun ble døpt den 27. april 2003. En periode studerte hun Bibelen med tre forskjellige. En gang vi var i Mexico, snakket hun med en mann som sa ja til å studere Bibelen sammen med henne. Mailyn inviterte ham til høytiden til minne om Jesu død og andre møter i menigheten, som han overvar med stor interesse.

Når Mailyn forkynner fra hus til hus, er det noen som ser på ansiktet hennes og spør om hun er brannskadet. Mailyn utnytter da muligheten til å fortelle dem om sitt håp basert på Bibelen om at Jehova skal gi henne et nytt ansikt i det paradiset som skal komme. — Lukas 23: 43.

Jeg mangler ord for å beskrive hvor vondt Mailyn har hatt det på grunn av alle operasjonene og ertingen fra andre barn. Hva er det som har hjulpet henne til å holde ut? Mailyn svarer med overbevisning: «Jehova er virkelig for meg. Han gir meg styrke og mot til å holde ut. Jeg har ikke lyst til å ta flere operasjoner, for legene kan ikke gjøre så mye mer for meg nå. De vil aldri klare å få meg til å se ut slik jeg gjorde da jeg ble født. Men jeg vet at Jehova vil gi meg et nytt ansikt i den nye verden, og at jeg skal bli pen igjen.»

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 26]

«Jehova vil gi meg et nytt ansikt i den nye verden»

[Uthevet tekst på side 27]

Litt etter litt begynte jeg å forstå at Gud ikke kan klandres