Hva Bibelen sier

Er bekymring et tegn på at man mangler tro?

«BEKYMRINGER FORBUDT.» Under denne overskriften skrev en prest på begynnelsen av 1900-tallet at det å bekymre seg for materielle ting ikke bare er galt, men også «en svært alvorlig synd». Og en som for ikke så lenge siden skrev om det å overvinne bekymring og uro, sa: «Hvis vi bekymrer oss, viser det at vi ikke stoler på Gud.»

Begge disse personene trakk sine slutninger på grunnlag av denne uttalelsen som Jesus kom med i sin bergpreken: «Slutt med å være bekymret.» (Matteus 6: 25) Ettersom så mange i dag går rundt med bekymringer, kan vi spørre: Burde en kristen som er bekymret, ha dårlig samvittighet for det? Kan det at man er bekymret, tyde på at man mangler tro?

Gud har forståelse for våre svakheter

Bibelen lærer ikke at mangel på tro er årsaken til all bekymring. Vi lever jo i ’kritiske tider, som er vanskelige å mestre’, så det er praktisk talt umulig ikke å bli bekymret til en viss grad. (2. Timoteus 3: 1) Trofaste kristne har daglige bekymringer på grunn av dårlig helse, høy alder, økonomiske problemer, ufred i familien, kriminalitet og andre problemer. Guds tjenere i fortiden følte også uro og bekymring.

Tenk på det Bibelen forteller om Lot. Gud befalte ham å flykte til fjellene for at han skulle redde livet da Sodoma og Gomorra ble ødelagt. Lot ble imidlertid urolig. Han sa: «Å nei, Jehova, vær så snill!» Nølende fortsatte han: «Men jeg — jeg er ikke i stand til å flykte til fjellområdet, for ulykken kan holde seg nær til meg, og jeg kommer  sikkert til å dø.» Hvorfor var Lot redd for fjellene? Det sier ikke Bibelen noe om. Lot var i hvert fall ganske engstelig, uansett hva grunnen kan ha vært. Hvordan reagerte Gud? Ble Lot irettesatt for mangel på tro eller tillit til Gud? Nei, Jehova viste tvert imot omtanke og gav Lot lov til å flykte til en by som lå i nærheten. — 1. Mosebok 19: 18—22.

I Bibelen er det også andre eksempler på trofaste tjenere for Gud som til tider var veldig bekymret. Profeten Elia ble redd og flyktet etter at han var blitt truet på livet. (1. Kongebok 19: 1—4) Moses, Hanna, David, Habakkuk, Paulus og andre menn og kvinner som hadde en sterk tro, gav også uttrykk for at de var bekymret. (2. Mosebok 4: 10; 1. Samuelsbok 1: 6; Salme 55: 5; Habakkuk 1: 2, 3; 2. Korinter 11: 28) Men Jehova viste medfølelse og fortsatte å bruke dem som sine tjenere, og på den måten åpenbarte han at han virkelig har forståelse for ufullkomne mennesker.

«Den synd som lett vikler seg om oss»

Vedvarende bekymring kan imidlertid slite oss ut og føre til at vi mister tilliten til Gud. Apostelen Paulus omtalte mangel på tro som «den synd som lett vikler seg om oss». (Hebreerne 12: 1) Ved at Paulus her sier «oss», innrømmet han trolig at han selv var tilbøyelig til ’lett å vikle seg’ inn i situasjoner der han var midlertidig svak i troen.

Kanskje dette var tilfellet med Sakarja da han ikke trodde den engelen som meddelte ham at hans kone skulle bli gravid. En gang var Jesu apostler ute av stand til å utføre en helbredelse fordi de hadde «lite tro». Disse personene fortsatte likevel å ha Guds godkjennelse. — Matteus 17: 18⁠—20; Lukas 1: 18, 20, 67; Johannes 17: 26.

På den annen side forteller Bibelen også om mennesker som mistet sin tro på Gud, noe som fikk alvorlige følger for dem. Mange av de israelittene som drog ut av Egypt, fikk ikke lov til å komme inn i det lovte land fordi de manglet tro. Ved en anledning talte de direkte mot Gud og sa: «Hvorfor har [du] ført oss opp fra Egypt for at vi skal dø i ødemarken? For det finnes ikke brød og ikke vann.» Gud sendte giftslanger for å straffe dem, noe som viste hans mishag. — 4. Mosebok 21: 5, 6.

Innbyggerne i Jesu hjemby, Nasaret, gikk glipp av det privilegium det ville ha vært å få se flere mirakler bli utført i distriktet deres, fordi de manglet tro. Dessuten kom Jesus med en skarp fordømmelse av datidens onde generasjon fordi de manglet tro. (Matteus 13: 58; 17: 17; Hebreerne 3: 19) Det var derfor på sin plass at apostelen Paulus kom med denne advarselen: «Vokt dere, brødre, så det aldri hos noen av dere utvikles et ondt hjerte som mangler tro, ved at han trekker seg bort fra den levende Gud.» — Hebreerne 3: 12.

I ekstreme tilfeller kunne altså mangel på tro skyldes et ondt hjerte. Men det var ikke tilfellet med Sakarja og Jesu apostler i de eksemplene som er nevnt tidligere i artikkelen. Deres mangel på tro skyldtes forbigående svakhet. De viste ellers ved sin levemåte at de var «rene av hjertet». — Matteus 5: 8.

Gud kjenner våre behov

Bibelen hjelper oss til å skille mellom dagligdagse bekymringer og den synd som mangel på tro er. Dagligdagse bekymringer eller selv en forbigående mangel på tro på grunn av menneskelig svakhet må ikke forveksles med en fullstendig mangel på tillit til Gud som utspringer fra et ondt, uimottagelig hjerte. Kristne trenger derfor ikke å bli plaget av skyldfølelse når de fra tid til annen er bekymret.

Likevel må vi passe på at bekymringene ikke tar helt overhånd, slik at de ender opp med å styre livet vårt. Legg merke til visdommen i Jesu ord: «Vær derfor aldri bekymret og si: ’Hva skal vi spise?’, eller: ’Hva skal vi drikke?’, eller: ’Hva skal vi kle oss med?’» Så fortsatte han med disse trøsterike ordene: «Deres himmelske Far vet jo at dere trenger alt dette. Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» — Matteus 6: 25⁠—33.

[Bilde på side 16]

Apostelen Paulus hadde sine bekymringer