Marco Polo følger Silkeveien til Kina

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ITALIA

Tre menn går i land fra en galei som har lagt til kai i Venezia. Ingen kommer løpende for å ta imot dem. Hjemkomsten deres, etter 24 år i utlandet, ville ikke blitt lagt merke til om det ikke hadde vært for det underlige utseendet deres. De er kledd i fillete kapper i mongolsk stil, som en gang ble laget av den fineste silke, og «både deres utseende og deres tale har et visst ubeskrivelig tatarisk anstrøk. De husker nesten ikke sitt venetianske tungemål,» sier en kilde. De reisende er Marco Polo, hans far og hans onkel. Året er 1295.

DE HISTORIENE som Poloene fortalte om sin reise til det fjerntliggende Cathay, vår tids Kina, virket helt utrolige for deres samtidige. Marcos memoarer — som opprinnelig ble kalt Divisament dou Monde (En beskrivelse av verden) — kildret ukjente sivilisasjoner med enorme rikdommer og en overflod av varer som var ettertraktet blant Vestens kjøpmenn. Boken hadde enorm innvirkning på folks fantasi. Mindre enn 25 år etter at Marco hadde vendt tilbake, fantes det håndskrevne eksemplarer av boken på franko-italiensk, fransk, latin, toskansk, venetiansk og trolig tysk — en suksess uten sidestykke i middelalderen. I to århundrer ble boken kopiert for hånd, og fra 1477 av er den stadig blitt trykt opp på mange språk. * Marco Polo er sannsynligvis den mest berømte europeer som noen gang har fulgt Silkeveien til Kina. Hvorfor foretok han denne reisen? Og kan vi tro på alt det han påstod at han hadde sett og gjort?

Venetianske handelsmenn

På 1200-tallet slo mange venetianske handelsmenn seg ned i Konstantinopel, dagens Istanbul, og tjente en formue der. Blant dem var Niccolò og Matteo Polo, Marcos far og onkel. Omkring 1260 solgte de det de eide der i området, investerte i juveler og reiste til Sarai ved elven Volga, som var hovedstaden i det mongolske verdensrikes vestre khanat. Forretningene gikk godt, og formuen deres ble fordoblet. De ble forhindret fra å reise tilbake til Konstantinopel på grunn av krig, så de fortsatte videre østover, sannsynligvis på hesteryggen, til den store handelsbyen Bukhara, som ligger i dagens Usbekistan.

På grunn av uroligheter i området ble de værende der i tre år, inntil noen utsendinger kom reisende gjennom Bukhara på vei til Khubilai-khan  — mongolenes storkhan. Han var sønnesønn av Dsjengis-khan, grunnleggeren av det mongolske verdensrike, og hans rike strakte seg fra Korea til Polen. Marco forteller at utsendingene inviterte Niccolò og Matteo til å slå følge med dem fordi storkhanen aldri hadde møtt en «latiner» — det vil sannsynligvis si en søreuropeer — og ville sette pris på å snakke med dem. Etter en reise på et år kom de fram til Khubilai-khans hoff.

Storkhanen ønsket de to Polo-brødrene velkommen og stilte dem mange spørsmål om Vesten. Han utstyrte dem med en gulltavle, som skulle sikre dem fritt leide på hjemreisen, og gav dem et brev der han bad paven sende «100 vise menn som var kyndige i kristen tro og lære; disse måtte også ha gode kunnskaper innen de syv kunster» og kunne forkynne evangeliet for Khubilais folk.

I mellomtiden var Marco blitt født. Han var 15 år da han i 1269 møtte faren sin for første gang. Da Niccolò og Matteo hadde kommet tilbake til «kristne» landområder, hadde de fått vite at pave Clemens IV var død. De ventet på at det skulle velges en ny pave, men det tok tre år — tidenes lengste interregnum. I 1271, etter å ha ventet i to år, startet de på reisen tilbake til storkhanen og tok med seg den 17-årige Marco.

Marcos reise

I Acre i Palestina gav den framstående kirkepolitikeren Tebaldo Visconti noen brev til Poloene som de skulle gi storkhanen, og som forklarte hvorfor de ikke hadde kunnet innfri hans ønske om 100 vise menn. Etter at de så kom til Lilleasia, hørte de at Visconti selv var blitt valgt til pave, og de vendte derfor tilbake til ham i Acre. I stedet for å sende med dem 100 vise menn sendte den nye paven, Gregor X, bare to munker som hadde myndighet til å ordinere prester og biskoper, og som han utstyrte med passende akkreditiver og med gaver til khanen. Følget gav seg av sted igjen, men frykt for de krigene som herjet i disse områdene, fikk snart munkene til å snu. Poloene reiste videre.

De tre reiste gjennom de landene som nå er kjent som Tyrkia og Iran, og fortsatte ned til Persiabukta for å reise videre sjøveien. Men da de anså skipene for ikke å være sjødyktige, men «helt elendige . . . surret sammen med en hyssing», bestemte de seg for å følge landeveien likevel. De snudde nordover og mot øst og krysset enorme ødemarker, majestetiske fjellkjeder, grønne høysletter, rike beiteområder i Afghanistan og  Pamirfjellene før de kom fram til Kashgi (Kashgar), som i dag ligger i den autonome regionen Xinjiang i Kina. Ved så å følge gamle karavaneveier sør for Tarimbassenget og Gobiørkenen nådde de fram til Khanbaligh, nåtidens Beijing. I tillegg til at de opplevde barske klimatiske forhold, fikk Marco en ikke nærmere angitt sykdom, og hele reisen tok dem tre og et halvt år.

Marco legger merke til mye interessant langs ruten — blant annet det fjellet i Armenia der det ble sagt at Noahs ark ble stående, «de hellige tre kongers» antatte gravplass i Persia og land med intens kulde  og evig mørke langt mot nord. Marco omtaler en oljekilde, og det er første gang råolje er nevnt i vestlig litteratur. Han avslører at «salamander» slett ikke er ull fra et dyr som tåler ild, slik det ble sagt, men at det er et mineral — asbest — som finnes i Xinjiang-regionen. Han forteller at det i Kina er så rikelig med svarte steiner som brenner — kull — at man kan ta varme bad hver dag. Hvor han enn ferdes, merker han seg utsmykninger, mat og drikke — særlig mongolenes gjærede hoppemelk — i tillegg til magiske og religiøse ritualer, håndverk og handelsvarer. Og papirpenger, som blir brukt i storkhanens rike, er helt nytt for ham.

Marco sier ikke noe om hvilke tanker han gjør seg, men forteller helt nøkternt om det han ser og hører. Vi må bare gjette oss til hvordan han følte det da han ble angrepet av røvere som drepte noen i følget hans og tok andre til fange.

I Khubilai-khans tjeneste?

Marco hevder at Poloene var i Khubilai-khans, storkhanens, tjeneste i 17 år. I denne perioden sendte ofte storkhanen Marco på oppdrag til fjerntliggende steder i riket for å hente inn informasjon, og Marco styrte til og med den byen som nå heter Yangzhou og ligger i Jiangsu-provinsen.

Om Marco forteller hele sannheten om dette, er omdiskutert. Mongolene var skeptiske til kineserne, som de hadde beseiret, og de gav utlendinger i oppdrag å styre i riket deres. Men at Marco, en ulærd mann, kunne få en slik stilling, virker usannsynlig. Kanskje han overdrev sin posisjon. Forskere er imidlertid villig til å godta at han kan ha vært «en nyttig utsending av en viss rang».

Uansett klarte Marco å gi et imponerende bilde av storbyer med umåtelige rikdommer og av hedenske og fremmedartede skikker som hørte hjemme i en verden som var helt oversett av folk i Vesten, eller som de bare kjente til gjennom rykter og fabler. Kunne slike folkerike sivilisasjoner som var rikere enn Europa, virkelig eksistere? Det virket umulig.

Om storkhanens palass sier Marco: «Dette er det største palass som noensinne er bygget. . . . Hele bygningen er så stor, så vakker og så rikt utsmykket at der ikke finnes den mann i verden som kunne gjøre det bedre.» Veggene var dekket av gull og sølv og dekorert med drager, dyr, fugler, riddere og avguder. Det høye taket i rødt, gult, grønt og blått skinte som krystall. I de vakre hagene vrimlet det av alle slags dyr.

I motsetning til de smale, krokete gatene i middelalderens Europa var Khanbalighs gater så rette og brede at man kunne se fra den ene bymuren til den andre. Til byen strømmet det «alle slags vakre og sjeldne artikler i mengder som der ikke finnes maken til i noen annen by i verden,» sier venetianeren. «Der finnes ikke den dag i løpet av hele året hvor der ikke ankommer tusen vognlass bare med silke til denne by.»

Antall skip som seilte på Chang Jiang (Yangtsekiang), en av verdens lengste elver, var overveldende. Marco anslår at en av havnebyene hadde plass til så mange som 15 000 skip.

Blant de mongolske skikkene Marco nevner, er inngåelse av ekteskap mellom døde barn.  Hvis en familie mistet en sønn som var fire år eller eldre, og en annen familie mistet en datter på samme alder, kunne fedrene bestemme at de døde barna skulle bli viet, og det ble så inngått en ekteskapskontrakt og holdt en stor fest. Man ofret mat og brente papirfigurer av slaver og papirkopier av penger og husholdningsartikler som man var overbevist om at «ektefellene» kom til å eie i den såkalte neste verden.

Marco var veldig imponert over mongolenes militære ferdigheter, styresett og religiøse toleranse. De hadde sosioøkonomiske tiltak som innbefattet støtte til fattige og syke, brann- og ordenspatruljer, reservekornlagre for å minske nøden ved oversvømmelser og et postvesen som sørget for rask kommunikasjon.

Selv om Marco kjente til mongolenes forsøk på å invadere Japan, hevdet han ikke at han hadde vært der selv. Han sier imidlertid at det var så mye gull i Japan at både taket og gulvet i keiserpalasset var helt dekket av det. Fram til 1500-tallet var det ingen andre enn Marco som omtalte Japan i vestlig litteratur.

Marcos bok er blitt både beundret og latterliggjort i flere hundre år. Men forskere som i dag har tatt stilling til alle unøyaktighetene i boken, kaller den likevel «en uovertruffen beskrivelse» av Khubilais rike da det var på høyden av sin makt.

Tilbake til Venezia

Poloene forlot Kina omkring 1292. Marco forteller at ekspedisjonen foretok en 21 måneder lang sjøreise, som startet i den byen som i dag heter Quanzhou. De gjorde små stopp i Vietnam og på Malayahalvøya, Sumatra og Sri Lanka og fulgte så kysten av India til Persia. Den siste etappen førte dem til Konstantinopel og endelig til Venezia. Ettersom de hadde vært borte i 24 år, er det ikke vanskelig å forestille seg at slektningene deres knapt kunne kjenne dem igjen. Da var Marco blitt 41 eller 42 år.

Det er vanskelig å anslå hvor langt Marco reiste. En skribent som for ikke lenge siden prøvde å følge i Marcos fotspor, tilbakela over 1000 mil bare mellom Iran og Kina. Selv med moderne transportmidler var det en bragd som bød på store utfordringer.

Det sies at Marcos bok ble til ved at Marco dikterte for en viss Rusticiano i et fengsel i Genova i 1298. Det var krig mellom Venezia og Genova, og ifølge tradisjonen var Marco blitt tatt til fange i et sjøslag mens han hadde kommandoen på en venetiansk galei. Rusticiano, som også var i fangenskap, hadde erfaring i å skrive historier på fransk eller franko-italiensk, og samværet med Marco stimulerte ham tydeligvis til å skrive mer.

Marco ble sannsynligvis satt fri i 1299, da Venezia og Genova sluttet fred. Han reiste tilbake til Venezia, giftet seg og fikk tre døtre. I 1324 døde han i hjembyen sin, 69 år gammel.

Det er fremdeles noen som tviler på om Marco gjorde alt han påstod å ha gjort, eller om han rett og slett fortalte historier han hadde hørt fra andre reisende. Men uansett hva som er opprinnelsen til Marco Polos «En beskrivelse av verden», er forskere ikke i tvil om bokens verdi. «Verken før eller siden,» sier en historiker, «har ett enkelt menneske gitt Vesten en så enorm mengde med ny geografisk kunnskap.» Marco Polos bok er og blir et vitnesbyrd om at vi mennesker er fengslet av reiser, severdigheter og fjerne himmelstrøk.

[Fotnote]

[Kart på sidene 24 og 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Marcos reiserute til Kina

Under oppholdet i Kina

Hjemreisen

ITALIA

Genova

Venezia

TYRKIA

Istanbul (Konstantinopel)

Trabzon

Acre

(Sarai)

GEORGIA

Ararat

IRAN (PERSIA)

Persiabukta

AFGHANISTAN

USBEKISTAN

Bukhara

PAMIR

Kashgi

TARIM-BASSENGET

GOBIØRKENEN

MONGOLIA

(KOREA)

KINA (CATHAY)

Beijing (Khanbaligh)

Yangzhou

Chang Jiang

Quanzhou

MYANMAR

VIETNAM

MALAYA-HALVØYA

SUMATRA

SRI LANKA

INDIA

[Rettigheter]

Kart: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 24]

Venezia

[Bilde på sidene 24 og 25]

Ararat

[Rettigheter]

Robert Azzi/Saudi Aramco World/PADIA

[Bilde på side 24]

Mongolsk kvinne

[Rettigheter]

C. Ursillo/Robertstock.com

[Bilde på sidene 24 og 25]

Båtfører, Myanmar

[Bilde på side 25]

Den kinesiske mur

[Bilde på side 25]

Beijing

[Bilde på side 25]

Vietnam

[Bilde på side 25]

Indisk krydder

[Bilder på side 26]

Kinesiske ryttere, Khubilai-khan, Chang Jiang

[Rettigheter]

Ryttere: Tor Eigeland/Saudi Aramco World/PADIA; Khubilai-khan: Collection of the National Palace Museum, Taiwan; Chang Jiang: © Chris Stowers/Panos Pictures

[Bilderettigheter på side 23]

© Michael S. Yamashita/CORBIS

[Bilderettigheter på side 27]

© 1996 Visual Language