«Havets juvel»

Diatomeer, eller kiselalger, mikroskopiske alger som innkapsler seg selv i vakre, rikt dekorerte skall av glass, finnes i store mengder i alle hav på jorden. De har fascinert forskerne i flere århundrer — faktisk helt siden mikroskopet ble oppfunnet og man kunne lage en skisse av dem. Diatomeen kalles med rette havets juvel.

Alfred Nobel, som oppfant dynamitten i 1860-årene, brukte kiselgur fra diatomeer til å stabilisere nitroglyserin, slik at han kunne lage transportable dynamittgubber. Fossile diatoméskall brukes i dag kommersielt på mange fagområder — blant annet til å klare vin, til å filtrere vann i svømmebassenger og som tilsetningsstoff i veimaling for å gjøre den reflekterende.

Men enda viktigere er det at disse ørsmå, encellete planteorganismene står for en fjerdedel av fotosyntesen på jorden. Forskerne Allen Milligan og Francois Morel ved Princeton universitet i USA har oppdaget at silisiumoksid i diatomeens glasskall gjør at vannet inni skallet gjennomgår kjemiske forandringer, slik at forholdene blir perfekt tilrettelagt for fotosyntese. Forskerne tror at årsaken til at skallet er så snedig utformet, er at en større overflate da blir eksponert for vannet inne i skallet, slik at fotosyntesen blir mer effektiv. Det er fortsatt et mysterium hvordan disse ørsmå, vakre skallene blir formet av silisium som er løst opp i sjøvann. Men det forskerne vet, er at diatomeene spiller en viktig rolle når det gjelder å opprettholde livet på jorden ved at de tar opp karbondioksid og avgir oksygen. Kanskje spiller de en enda viktigere rolle enn de fleste planter på landjorden.

Morel mener at diatomeene hører til «de mest vellykkede organismer på jorden». Milligan legger til at uten deres appetitt på karbondioksid «ville kanskje drivhuseffekten ha vært mye sterkere».

Når diatomeene dør, synker karbonrestene til havbunnen og forsteines etter hvert som tiden går. Noen forskere mener at fossile diatomeer har bidratt til verdens oljereserver ved at de er blitt omdannet til olje under voldsomt trykk. Det er imidlertid en viss bekymring for at når temperaturen i havene stiger som følge av global oppvarming, kan de bakterier som derved oppstår, spise restene etter diatomeene før de synker. Dermed vil karbon slippes ut igjen i overflatevannet. Denne bitte lille «havets juvel», som er en del av et sinnrikt konstruert, livsopprettholdende system, kan derfor nå være truet.

[Bilderettigheter på side 31]

© Dr. Stanley Flegler/Visuals Unlimited