Hvorfor noen vitenskapsmenn tror på Gud

NATURVITENSKAPEN løser stadig nye gåter om universet og om livet, som er så godt tilpasset vår planet. Men fortsatt stiller så vel vitenskapsmenn som folk flest slike grunnleggende spørsmål som: Hvordan ble universet til? Hva fantes før universet? Hvorfor ser universet ut til å være spesielt konstruert for å opprettholde liv? Hvordan oppstod livet her på jorden?

Vitenskapen kan fremdeles ikke gi et tilfredsstillende svar på slike spørsmål. Noen tviler på at den noen gang kommer til å kunne gjøre det. Mange har derfor sett seg nødt til å revurdere sine synspunkter og sitt livssyn. La oss se på tre av de mysteriene som har fått noen vitenskapsmenn til å fundere på om det finnes en Skaper.

Et fint avstemt univers — bare en tilfeldighet?

Et stort spørsmål har tilknytning til det at universet er så fint avstemt. Hvorfor er det uforanderlige fysiske lover og naturkonstanter i universet som er nøyaktig og perfekt avpasset for å opprettholde en planet som jorden og alt liv som finnes på den?

Hva sikter vi til med «fint avstemt»? Tenk for eksempel på fysikkens fire grunnkrefter: den elektromagnetiske kraften, tyngdekraften, den sterke kjernekraften og den svake kjernekraften. * Disse kreftene påvirker absolutt alt i universet. De er fastsatt og avstemt så nøyaktig at selv små forandringer kunne gjøre universet livløst.

Mange tenkende mennesker mener at forklaringen på dette må være mer enn rene tilfeldigheter. John Polkinghorne, som tidligere arbeidet som fysiker ved Cambridge universitet, konkluderte: «Når du blir klar over at naturlovene må være uhyre fint avstemt for å frambringe det synlige univers, er det med på å så en tanke hos deg om at universet ikke oppstod ved en ren tilfeldighet, men at det må være en hensikt med det.»

Den australske fysikeren Paul Davies nevnte et lignende poeng: «Det er ingen tvil om at mange forskere . . . forakter den tanke at det kan finnes en Gud eller selv et upersonlig, skapende prinsipp.» Han tilføyde: «Jeg deler ikke deres forakt. . . . Jeg kan ikke tro at vår eksistens i dette universet bare er et av skjebnens luner, . . . en tilfeldig uregelmessighet i det store, kosmiske drama.»

 Kompleks oppbygning — en utfordring

Et annet problem som er en utfordring for vår tids vitenskapsmenn, har tilknytning til det at verden omkring oss er enormt komplisert oppbygd. Sunn fornuft tilsier at jo mer sammensatt en hendelse er, jo mindre er sannsynligheten for at den fant sted ved en tilfeldighet. La oss se på et eksempel.

For at DNA, livets byggestein, skal kunne dannes, må utallige kjemiske reaksjoner inntreffe i helt riktig rekkefølge. For 35 år siden beregnet dr. Frank Salisbury ved Utah statsuniversitet i USA sannsynligheten for at det av seg selv kan oppstå et grunnleggende DNA-molekyl, som er en absolutt nødvendighet for at det kan dannes liv. Beregningene viste at sannsynligheten er så liten at det anses som matematisk umulig. *

Kompleksiteten er spesielt åpenbar når levende organismer har komplekse deler som ville vært unyttige uten andre komplekse deler. La oss som et eksempel se på formeringen.

Ifølge forskjellige utviklingsteorier fortsatte levende organismer å formere seg samtidig som de ble stadig mer kompliserte. Men på et eller annet tidspunkt måtte hunnene hos en rekke arter danne kjønnsceller som er avhengige av å bli befruktet av en hann med kompletterende kjønnsceller. For at det nye individet skal få riktig antall kromosomer, gjennomgår hver av foreldrenes kjønnsceller en spesiell utvikling som kalles meiose, der kromosomtallet i cellene blir redusert til det halve. Denne prosessen forhindrer at det nye individet får for mange kromosomer.

Den samme prosessen måtte naturligvis ha funnet sted hos flere arter. Hvordan ble så den «første mor» hos hver av artene i stand til å reprodusere seg med en fullt utviklet «første far»? Hvordan kunne begge to plutselig ha fått evnen til å halvere antall kromosomer i kjønnscellene på den måten som var nødvendig for at det kunne skapes et friskt nytt individ med karaktertrekk fra begge foreldrene? Og hvis trekkene ved forplantningen utviklet seg gradvis, hvordan kunne da hannene og hunnene fra hver art ha overlevd hele denne tiden mens disse viktige trekkene ennå bare var delvis utviklet?

Sannsynligheten for at det selv innen én art skulle finnes én hann og én hunn som ved en tilfeldighet utviklet kjønnsceller som kompletterte hverandre, er så liten at den ikke lar seg beregne. Og muligheten for at dette skulle skje innen den ene arten etter den andre, lar seg ikke forklare på en fornuftig måte. Er evolusjon, som ene og alene er en teori, forklaringen på denne kompleksiteten? Hvordan kunne tilfeldige, usystematiske, hensiktsløse hendelser føre til slike kompliserte, samordnede systemer? Livsformene har en mengde karakteristiske trekk som vitner om framsynthet og planlegging — noe som peker mot en intelligent Planlegger.

Det er mange forskere som har trukket en slik konklusjon. Matematikeren William A. Dembski skrev for eksempel at den «intelligente design» som er tydelig i «trekk man kan se i naturens verden . . . bare kan bli fullgodt forklart ved å tilskrives intelligente årsaker». Biokjemikeren Michael Behe sammenfatter vitnesbyrdene på denne måten: «Du kan være en god katolikk  og samtidig tro på darwinismen. Men biokjemien har gjort det stadig vanskeligere å være en dypttenkende naturvitenskapsmann og samtidig tro på den [darwinismen].»

Mangelfullt fossilmateriale

Et tredje mysterium som noen vitenskapsmenn er blitt forundret over, har å gjøre med fossilmaterialet. Hvis evolusjonen foregikk over en uendelig lang periode, skulle vi vente å finne en mengde fossiler av overgangsformer, eller mellomledd, mellom de større livsformene. Men de utallige fossilene som er blitt avdekket siden Darwins tid, har vist seg å være skuffende i så måte. De manglende mellomleddene er nettopp det — manglende!

En rekke naturvitenskapsmenn har derfor trukket den konklusjon at vitnesbyrdene om evolusjon er for dårlige og motstridende til å bevise at livet ble til ved en utvikling. Romfartsingeniøren Luther D. Sutherland skrev i sin bok Darwin’s Enigma: «Det vitenskapelige bevismaterialet viser at hver gang en ny livsform dukket opp på jorden for første gang, helt fra encellet dyr til menneske, så  var den komplett, og dens organer og indre oppbygning var fullstendig utviklet og fungerte fullt ut. Den uunngåelige slutningen som må trekkes ut fra denne kjensgjerningen, er at det eksisterte en form for intelligens før det første liv oppstod på jorden.»

Fossilmaterialet stemmer derimot godt overens med det som står i den bibelske boken 1. Mosebok om hvilken rekkefølge livsformene oppstod i. Donald E. Chittick, som har doktorgrad i fysikalsk kjemi fra Oregon statsuniversitet, sier: «En grundig undersøkelse av fossilmaterialet får en til å trekke den konklusjon at dyrene formerte seg etter sitt slag, slik 1. Mosebok sier. De forandret seg ikke fra ett slag til et annet. Bevismaterialet i dag er, akkurat som på Darwins tid, i overensstemmelse med beretningen i 1. Mosebok om direkte skapelse. Dyr og planter formerer seg fortsatt etter sitt slag. I virkeligheten er uoverensstemmelsen mellom paleontologien (studiet av fossiler) og darwinismen så stor at noen naturforskere har begynt å tro at mellomformene aldri kommer til å bli funnet.»

Å se kjensgjerningene i øynene

Det ovennevnte er bare toppen av isfjellet når det gjelder ubesvarte spørsmål som er en gåte for dem som avfeier vitnesbyrdene om en Skaper. Noen naturvitenskapsmenn erkjenner at det å forkaste Gud er en tenkemåte som ikke er basert på konkrete beviser og god logikk, men på optimistiske antagelser og gjetninger.

Av den grunn sa astronomen Allan Sandage etter at han gjennom et langt liv har hatt suksess innen vitenskapelig arbeid og forskning: «Det var mine naturvitenskapelige studier som ledet meg til den konklusjonen at verden er mye mer komplisert enn det vitenskapen kan forklare. For meg er en overnaturlig kraft den eneste forklaringen på livets mysterium.»

[Fotnoter]

[Ramme på side 6]

Spørsmål som volder hodebry

▪ Hvorfor er fysikkens fire grunnkrefter så forunderlig fint avstemt, noe som gjør det mulig at både universet og livet eksisterer?

▪ Hvordan kan levende organismers ekstreme og ofte ikke-reduserbare kompleksitet forklares?

▪ Hvorfor er fossilmaterialet mangelfullt, og hvor er bevisene for at det fantes overgangsformer, eller mellomledd, mellom de større livsformene?

[Ramme på side 8]

Bare en tilfeldighet?

Etter at bladet National Geographic nylig hadde en flott forside som viste det kjærlige båndet mellom en mor og barnet hennes, skrev en leser: «Mor-og-barn-bildet på forsiden er et mesterverk. At noen kan se på dette vakre barnet, som bare ni måneder tidligere var et egg på størrelse med et knappenålshode, og tenke at denne fantastiske utviklingen bare har vært en blind tilfeldighet, er ufattelig.» — Nummeret for august 2003 i den engelske utgaven.

Det er mange som er enig i dette. Forfatter og tidligere professor i kjernefysikk dr. Gerald Schroeder sammenligner sannsynligheten for at universet og livet ble til ved en ren tilfeldighet, med sjansen for å vinne i lotto tre ganger på rad: «Før du innkasserer den tredje gevinsten, blir du kastet i fengsel for å ha trikset med resultatene. Sjansen for å vinne tre ganger på rad, eller tre ganger i løpet av et helt liv, er så liten at den ikke engang er til å tenke på.»

[Bilder på side 7]

Hvis disse fire kreftene ikke hadde vært nøyaktig avstemt og balansert, ville ikke noe liv ha kunnet eksistere

Den svake kjernekraften gjør at solen brenner jevnt

Tyngdekraften er grunnen til at gjenstander holder seg på jorden

Den sterke kjernekraften binder atomkjernen sammen

Elektromagnetismen er kraften bak lynet

[Bilder på side 7]

Hvordan kunne tilfeldige krefter skape noe så komplekst som en enkelt celle med dens DNA, for ikke å snakke om et menneske?

[Bilder på side 8]

Fossilmaterialet har ikke bevist at livet har utviklet seg