En verden av musikk for hånden

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

«DET fremste av alle musikkinstrumenter» — slik har noen beskrevet pianoet. Siden det er så anvendelig og uttrykksfullt, er det like naturlig å bruke det i klassisk musikk som i jazzmusikk og populærmusikk. Det dominerer konsertpodiet som mektig soloinstrument, men kan også gi diskré akkompagnement til selv en lavmælt sanger. Det fungerer som «enmannsorkester», men passer også godt sammen med så å si ethvert annet instrument. Det er blitt beskrevet som «det musikalske motstykket til kunstmalerens palett» og har gitt inspirasjon til noe av den vakreste musikken som noen gang er blitt komponert. Hvem oppfant pianoet, og hva er grunnen til at det er så populært den dag i dag? *

Pianoets forgjengere

Harpen og lyren var blant de første strengeinstrumentene som ble knipset med fingrene. (1. Mosebok 4: 21) Senere kom hakkebrettet, der tonene ble frambrakt ved at spilleren slo an strengene med små hammere. I Europa ble det i middelalderen utviklet instrumenter der man brukte et klaviatur for å knipse eller slå an strengene; de mest populære blant dem var klavikordet og cembaloen. Klavikordet var formet som en rektangulær kasse med lokk, og strengene ble slått an nedenfra med metalltunger som ble kalt tangenter. Det var et uttrykksfullt instrument, men det hadde så beskjeden tonestyrke at det lett ble overdøvet av andre instrumenter og av sangere. Den større cembaloen, som kan minne om det moderne flygelet, hadde lange strenger som ble knipset med plektre. Den hadde en kraftig, resonansrik klang, men styrken kunne ikke varieres.

Ved inngangen til 1700-tallet ble det komponert ny musikk som var dramatisk og uttrykksfull, og komponistene ønsket seg et klaverinstrument som hadde en nyanserik tonestyrke, slik som klavikordet, men som samtidig hadde kraften til en cembalo.

Pianoet gjør sin entré

Den italienske instrumentmakeren Bartolomeo Cristofori kombinerte cembaloens grunntrekk med klavikordets anslagsmekanisme og brukte små lærkledde trehammere til å slå an strengene. Han kalte oppfinnelsen sin gravicembalo col piano e forte (cembalo med svak og sterk [lyd]), forkortet til pianoforte, eller bare piano. Her hadde man et klaverinstrument med rik og fyldig klang, som kunne gjøres svakere eller sterkere.

Cristofori levde dessverre ikke lenge nok til å oppleve hvor populært det nye instrumentet ble. Fordi det var få som viste interesse for det, gikk han tilbake til å lage cembaloer. Nesten 30 år etter at Cristofori hadde laget sitt piano, studerte den tyske orgelbyggeren Gottfried Silbermann konstruksjonen og begynte selv å lage pianoer. Håndverkere i Tyskland og Østerrike fortsatte å eksperimentere  og konsentrerte seg om å lage en mindre og lettere modell som ble kalt taffelpiano.

I Storbritannia var en annen gruppe pianobyggere i virksomhet. De hadde utvandret fra Tyskland i slutten av 1750-årene. En av dem, Johannes Zumpe, utviklet en versjon av taffelpianoet som solgte godt. Sébastien Érard i Frankrike og andre pianobyggere i Europa og Amerika bidrog med nye forbedringer. Den kløktige skotske møbelsnekkeren John Broadwood forstod at pianoet ville egne seg godt for unge kvinner i den nyrike middelklassen. Snart var bedriften hans beskjeftiget med å framstille både taffelpianoer og flygler i store antall.

Den neste utfordringen bestod i å lage et kompakt piano som hadde et flygels utsøkte klang. Det ble derfor laget pianoer med vertikale strenger i stedet for horisontale, og instrumentene ble stadig større. En av Broadwood-modellene hadde vertikale strenger som strakte seg nærmere tre meter opp fra klaviaturet. Den var imidlertid så overtung og ustø at det viste seg å være farlig å spille på den! En annen opprettstående modell, kalt sjiraffmodellen, var egentlig et flygel som var satt på høykant med «halen i været». Briten John Isaac Hawkins konstruerte det første brukbare opprettstående klaveret i år 1800 ved å plassere den nedre enden av strengene nær gulvet. Det førte til at taffelpianoet etter hvert ble utkonkurrert.

Komponistene oppdager pianoet

I mellomtiden begynte komponistene å interessere seg for pianoet. I 1777 drog den unge Wolfgang Amadeus Mozart til Johann Steins instrumentmakeri i Bayern for å prøve det nye instrumentet. Han ble imponert. Snart komponerte han musikk for pianoet, ja, han skrev hele 15 pianokonserter på bare fire år! Men det var Ludwig van Beethoven noen år senere som mer enn noen annen viste hvilke muligheter det nye instrumentet bød på. Han gjorde pianoet levende og fikk det nesten til å synge. Her var det instrumentet som musikkverdenen hadde ventet på, og det kom en bølge av romantisk, uttrykksfull musikk. Frédéric François Chopin, «pianoets poet», fant at pianoet var det perfekte medium for å uttrykke tanker og følelser. Franz Liszt komponerte spennende, original musikk som fikk pianoet til å låte som et helt orkester. Han trollbandt også tilhørerne med sin virtuositet.

Dessverre var pianoets treramme og tynne strenger dårlig egnet til å tåle den høye, uttrykksfulle musikken i en livlig konsert. Pianobyggerne begynte derfor å sette inn avstivere av metall inntil de hadde utviklet en støpt metallramme i ett stykke. Nå kunne de bruke tykkere strenger og tyngre hammere for å frambringe kraftigere lyd. Dette førte til at klangen ble nokså skarp, men botemidlet var at hammerne ble kledd med filt. Klangen ble ytterligere forbedret ved at de lange strengene ble strukket diagonalt over de korte, noe som dessuten var plassbesparende. Det moderne  pianoet hadde gjort sin entré og sammen med det en rekke store pianister som fylte konsertsalene med begeistrede tilhørere som gjerne ville høre pianomusikkens økende repertoar. Samtidig arbeidet europeiske og amerikanske bedrifter så raskt de kunne med å masseprodusere pianoer for å dekke den formidable etterspørselen.

Pianoer overalt

I begynnelsen av 1900-tallet måtte ethvert hjem i Europa og Amerika ha det nye statussymbolet, uansett om noen i familien kunne spille på det eller ikke. Det var etterspørsel etter pianister som kunne underholde kunder og reisende, spille bakgrunnsmusikk for de nye stumfilmene og undervise et økende antall ivrige amatører. Pianoet ble midtpunktet i familieselskaper. Amatører arrangerte konserter der de framførte egne komposisjoner. Det ble stadig komponert ny pianomusikk. Det utviklet seg også nye, karakteristiske spillestiler — ragtime, som var sterkt synkopert; blues, som var langsom og melankolsk; boogie-woogie, som var preget av en fast rytmisk figur.

Nedgangen kom etter den første verdenskrig. Fra en topproduksjon på 600 000 instrumenter verden over i 1910 begynte pianosalget gradvis å avta. Etter hvert overtok grammofonen, radioen og til slutt fjernsynet underholdningen i hjemmet. Men pianoet ble ikke satt ut av spill. Nye tekniske framskritt etter den annen verdenskrig gav det et oppsving. I 1980 hadde produksjonen nådd nye høyder og passert 800 000. Dagens lette pianoer er laget av plast og forskjellige legeringer, og de hvite tangentene er kledd med syntetisk materiale i stedet for elfenben. Japan er blitt et av verdens viktigste produsentland, og kineserne har tatt vel imot det de kaller «instrumentenes dronning».

Har du lyst til å lære å spille piano?

Noen instrumenter krever mye øving før man i det hele tatt klarer å få fram en tone, men på et piano behøver du bare å trykke ned noen tangenter i riktig rekkefølge, og vips, så frambringer du musikk! Det er ikke så mange som har evnen til å spille etter gehør. Men de fleste kan ved hjelp av enkle, praktiske håndbøker lære å spille en melodi med høyre hånd og samtidig akkompagnere melodien med venstre hånd. Tenk deg hvor tilfredsstillende det er å kunne spille en yndlingsmelodi ut fra et noteblad. Vil du velge en oppildnende marsj, en lett vals eller kanskje en populær ballade? Kanskje du har lyst til å prøve deg på latinamerikanske rytmer eller jazz. Så moro det er å spille en duo sammen med en venn! Tenk også på hvordan du kan glede andre ved å akkompagnere en gruppe venner som synger eller spiller andre instrumenter rundt deg. Blir du inspirert til å tre inn i denne musikkens verden?

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 21]

Pianolaet

For folk som ikke var særlig flinke til å spille piano, var pianolaet løsningen. Det var en kombinasjon av spilledåse og piano, for det hadde tangenter som beveget seg opp og ned av seg selv, aktivert av en perforert papirrull i bevegelse. De tidlige modellene i 1890-årene hadde en maskin som ble plassert foran selve instrumentet, og som trykte ned tangentene med fingrer av tre mens operatøren trådde en belg ved hjelp av to fotpedaler. I senere modeller var denne innretningen innebygd i pianolaet. Det mer avanserte «reproduksjonsklaveret» gjenskapte store pianisters framførelser, og papirrullene med disse pianistenes innspilte musikk ble reprodusert med tanke på salg, slik CD-er blir i dag. I 1925 ble det produsert flere pianolaer enn vanlige pianoer i USA. Men radioens og grammofonens framvekst førte til at pianolaet praktisk talt forsvant i løpet av 1930-årene.

[Bilde på side 21]

Culver Pictures

[Ramme på sidene 22 og 23]

Hvordan et flygel virker

Over 200 parallelle stålstrenger som er stramt spent, frambringer 88 toner. Korte, tynne strenger som vibrerer raskt, frambringer høye toner, mens lange, tykke strenger, som ofte er kledd med kobber, frambringer basstoner. Alle unntatt de laveste tonene blir frambrakt av to eller tre strenger som klinger unisont.

Når en spiller trykker ned en pianotangent (1), skyver et heveledd fram en filtkledd hammer som slår an den eller de strengene som frambringer den aktuelle tonen. Etterpå spretter hammeren øyeblikkelig tilbake. Hvis man holder en finger på tangenten, fortsetter strengen å vibrere, og klangen dør sakte hen. Når spilleren tar fingeren vekk fra tangenten (2), blir en demper presset mot strengen, slik at den slutter å klinge. Hvis den høyre pedalen på pianoet blir trykt ned, holder den alle demperne unna, slik at de tonene som følger etter hverandre, klinger sammen.

Strengene er strukket over trelister kalt sadler (3). Disse er festet til klangbunnen (4), som gir strengene vesentlig større klangstyrke og resonans. Den omkringliggende trekassen fungerer som en resonanskropp som også forsterker klangen.

Strengene er festet til en ramme av støpejern ved hjelp av anhengsskruer av stål (5). Rammen på et flygel må være sterk nok til å motstå et samlet strengetrykk på opptil 30 tonn.

 [Skjematisk framstilling]

(Se den trykte publikasjonen)

Demper

Streng

Hammer

Nedtrykt tangent

Tangent i hvilestilling

[Bilde]

Det eldste bevarte piano av Cristofori, 1720

[Rettigheter]

The Metropolitan Museum of Art, The Crosby Brown Collection of Musical Instruments, 1889. (89.4.1219) Photograph ©1983 The Metropolitan Museum of Art