De spiser blant torner

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SØR-AFRIKA

BLI med meg en tur til et område i Sør-Afrika som kalles Noorsveld. I dette regnfattige området vokser det mange tornete sukkulenter — forskjellige arter vortemelk, eller Euphorbia. Som du ser på bildet, driver gårdbrukere i området husdyravl, blant annet av angorageiter, som blir verdsatt på grunn av sin hvite ull, som kalles mohair. Av denne ullen blir det laget et fint, men slitesterkt stoff som brukes til mange forskjellige produkter, både moteklær og tepper. Men hvordan overlever dyrene i dette regnfattige området?

Geitene holder til blant klynger av vortemelkstengler, og disse plantene er livsviktige for dyrene. Ved hjelp av akkurat denne vortemelkarten, Euphorbia coerulescens, får geitene dekket over 40 prosent av sitt behov for mat om vinteren. Men geitene må være forsiktige så de ikke skader seg når de spiser blant de farlige tornene. Det er lettere for dem å spise når de har lært å få vekk tornene med hornene sine.

Når det har regnet mye, spiser geitene den vegetasjonen som vokser rundt klyngene av vortemelk. Men det er også farlig. Gårdbrukeren Jurgen Currie skriver i sin bok om Noorsveld: «Skulle en angorageit med sine søte, krøllete hårlokker driste seg til å forsyne seg av de myke plantene som vokser under og inne i vortemelken, kan den rett og slett bli sittende fast i tornene.» Det kan bety døden for den. «Hvis det er om sommeren og solen er på sitt sterkeste, kan ikke geita klare seg i mer enn to timer,» forteller Currie.

Noorsveld rammes periodevis av ekstrem tørke. Da er vortemelken livreddende. Med slåmaskiner kjører gårdbrukerne gjennom områdene med vortemelk og kutter plantene i små biter. Det er lettere og tryggere for geitene å spise slike biter. Ville dyr deltar også i etegildet. Currie sier: «I tørkeperioder forsyner kuduen [en stor antilope] seg takknemlig av den livreddende maten. Man ser dem ofte like ved veien på de hvite jordflekkene der vortemelken  er blitt kuttet i biter. Dyrets frykt for mennesker forsvinner fordi det må ha mat.»

En annen vortemelkart, Euphorbia ferox, som er mindre, er dekket av så mange farlige torner at de færreste dyr klarer å få tak i de spiselige stenglene. Disse plantene tåler tørke og er derfor også med på å redde liv. Når regnet uteblir, går gårdbrukerne og arbeiderne deres fra klynge til klynge og svir bort tornene med blåselamper eller med andre midler. Dette er skikkelig hardt arbeid. Boken Veld Plants of Southern Africa sier: «Når tornene først er svidd bort, kommer buskapen og spiser stenglene begjærlig. . . . Springbukken [en annen type antilope] lærer seg fort å spise den ’svidde vortemelken’ og blir veldig tam når den beiter. . . . Ofte står den like ved den personen som jobber med sviingen.»

Når vi betrakter geitene som beiter blant disse plantene, kan vi ikke la være å undres over den store variasjonen i Jehovas skaperverk. Vortemelken ser ugjestmild og farlig ut, og likevel holder disse plantene liv i mange dyr i dette regnfattige området.

[Bilde på side 24]

Ved hjelp av denne vortemelkarten får geitene dekket over 40 prosent av sitt behov for mat om vinteren

[Bilder på side 25]

Blomstrende vortemelk og nærbilde av de farlige tornene