Store forandringer i landskapet

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I TYSKLAND

«DET at vi måtte forlate huset vårt, knuste nesten min kones hjerte,» sa Dieter. «Og Michaela, vår datter på elleve, ble dypt ulykkelig. Men vi hadde ikke noe valg.» Er dette en uttalelse fra en familie som flyktet fra en krigssone? Nei, denne familien bor i et av de områdene i Tyskland der det er gruvedrift.

I løpet av de siste 55 årene har cirka 33 000 mennesker i Rheinland i Tyskland delt skjebne med Dieter og hans familie. De er blitt flyttet for å gjøre plass til brunkulldagbrudd. Økende etterspørsel fra industrien etter energi fører til at det hvert år blir utvunnet cirka 180 millioner tonn brunkull fra dagbrudd bare i Tyskland. Det tilsvarer omkring 25 ganger Keopspyramidens anslåtte vekt.

Hvilken innvirkning har dette på landet og menneskene som bor der? Oppslagsverket Brockhaus Enzyklopädie sier: «Dagbruddsdrift i stor skala fører med seg omfattende flytting av folk og drastiske forandringer.» * La oss se litt nærmere på dagbruddsdriften i Rheinland og dem som er blitt berørt av den.

Brunkulldagbrudd

I området mellom Köln og Aachen finnes Europas største forekomst av brunkull. Dette området er nesten like stort som Luxembourg. Brunkullet blir funnet under overflaten og er dekket med lag av grus, sand eller leire, som først må skrapes bort. Disse overliggende lagene blir kalt overdekning.

For at man skal komme ned til brunkullet, bruker man hjulskovlgravere til å fjerne overdekningen. Én slik gravemaskin kan hver dag fjerne nok overdekning til å fylle 16 000 semitrailere. Man graver slik at det dannes terrasser, eller trinn, så sidene ikke faller sammen mens gruven blir dypere og dypere. Se på de hjulskovlgraverne som arbeider på de individuelle arbeidstrinnene i den gruven som blir gravd ut på bildet ovenfor. Dette er noen av verdens største maskiner. De er 95 meter høye, nesten to ganger så høye som Frihetsstatuen i New York.

Når overdekningen er fjernet av en gravemaskin, blir den fraktet bort på et transportbånd. Forsøk å forestille deg hvor stor masse det er som må transporteres. For hver kubikkmeter kull som tas ut i Rheinland, må over 4,6 kubikkmeter overdekning bort. Alt dette blir raskt fraktet bortover på  transportbåndene; selv på sykkel ville det være vanskelig å holde følge. Transportbåndene møtes på et oppsamlingssted. Derfra blir massen fraktet til kullbunkere, lastet på jernbanevogner og kjørt til kraftstasjoner eller lesset på en fylling. Det meste av brunkullet blir brakt til kraftstasjoner og brukt til kraftproduksjon.

Så langt det er mulig, blir overdekningen brukt til å fylle igjen de områdene der brunkullet er tatt ut. De anleggsmaskinene som brukes til det, blir kalt spredere. De heller massen ned i gruven, lag for lag, inntil hullet er fylt. Hvis det er noe overskuddsmasse, blir den lagt på egne fyllinger. Disse haugene kan bli over 200 meter høye. Å integrere disse haugene av overskuddsmasse i landskapet og gjøre det slik at de kan brukes til jord- og skogbruk, er en stor utfordring for landskapsarkitektene.

Grunnvannsspeilet senkes

Dagbruddsdrift har uunngåelig stor innvirkning på landskapet og naturens sykluser. For at man skal holde den åpne gruven tørr, blir grunnvannsspeilet senket til et nivå som er lavere enn det dypeste punktet i gruven. Den vannmengden som hvert år blir pumpet opp i forbindelse med gruvedriften, ville dekke vannbehovet til innbyggerne i Tysklands største by, Berlin, i nesten tre og et halvt år. At det blir pumpet opp så mye vann, bekymrer miljøaktivister som er spesielt opptatt av den nærliggende naturparken Maas-Schwalm-Nette, på grensen mellom Tyskland og Nederland. Denne parken er en naturlig våtmark og leveområdet til mange planter og fugler.

De som er i ledelsen for dagbruddsdriften, har kommet med forsikringer om at det ikke er noen grunn til bekymring. Det vannet som blir pumpet opp i forbindelse med gruvedriften, blir ført tilbake til grunnen et kort stykke unna gruven. Dette blir blant annet gjort ved hjelp av sivebrønner. På denne måten håper en å hindre at området tørker ut.

Et nytt landskap tar form

Jorden er i stadig forandring. Hvert år blir cirka 25 milliarder tonn avleiringer skylt ut i havene uten at vi engang legger merke til det. Men forandringene i landskapet er mer iøynefallende for en som står og ser på et dagbrudd. Her tar et nytt landskap form. Hva har dette betydd for brunkullområdet i Rheinland?

Mellom Köln og Aachen er flere steder som tidligere ble brukt til gruvedrift, gjenvunnet og gjort om til jordbruksland, skoger og parker. Vannløp er blitt ledet bort, og veier og jernbane er lagt utenom. Boken Lignite Mining in the Rhineland forklarer: «[Gjenvinning] er ikke et forsøk på å kopiere naturen. Mennesket kan bare gi hjelp innledningsvis. Størsteparten av arbeidet blir gjort av naturen selv.» Så langt kan over 65 prosent av det berørte landskapet brukes på nytt, og det største området blir brukt til landbruk. Til dette formålet ble et to meter tykt lag matjord spredt utover så jevnt som mulig oppå den gjennomtrengelige overskuddsmassen. I en overgangsperiode på omkring sju år var det  gruveselskapet som bearbeidet området, og etter det ble jordene overdratt til bønder.

En liten del av de nye skogene og kunstige innsjøene er blitt fredet. Noen truede arter har til og med kommet tilbake til sine naturlige tilholdssteder. Den skjøre ospesommerfuglen og trostesangeren er bare to eksempler på det. I tillegg vokser det planter som storblærerot og johannesnøkler der. Innbyggerne i Köln og Bonn har oppdaget at det tidligere dagbruddet nå er et sted de kan dra til for å slappe av.

Flytting og en ny start

En av de største utfordringene knyttet til dagbruddsdrift er å flytte de menneskene som bor rett oppå brunkullet. Hele samfunn må flyttes før gruvedriften kan begynne.

Flyttingen krever omfattende planlegging som starter 10—15 år før gruvedriften skal settes i gang. En forsøker å holde lokalsamfunnene sammen når de blir flyttet til et nytt sted. Erfaringer har vist at omkring halvparten av dem som blir berørt, ønsker å fortsette å bo i nærheten av naboene sine, mens andre betrakter flyttingen som en mulighet til å starte på nytt et annet sted. De som blir tvunget til å flytte, får en kompensasjon, men noen ting er det umulig å verdsette i kroner og øre. Hvordan kan en for eksempel få kompensasjon for at en mister den vakre utsikten en har fra stuevinduet, eller det nære vennskapet en har med naboene? Alt kan være annerledes på det nye stedet en flytter til.

Dette innebærer mye mer enn bare å flytte på noen hus; gruvedriften forandrer omgivelsene for alltid. Foreldre får aldri muligheten til å vise barna sine hvor de vokste opp og gikk på skole. Barndomshjemmet blir fullstendig borte. Hvordan takler folk denne situasjonen? Våkn opp! har spurt noen av dem.

Friedhelm bor i en landsby som skal flyttes. Han er ikke så helt ung lenger. Å bygge et nytt hus — det blir for andre gang — er ikke noe han ser fram til. «Da vi bygde det første huset vårt, lærte vi mange verdifulle ting,» sier Inge, hans kone, «men vi har ikke lenger krefter til å gjøre det igjen.» Å bygge et nytt hus, noe som kan bety at man må bo på en byggeplass i noen år, kan utgjøre et stort problem.

Werner og Margarethe mener at de fleste vinner materielt sett på å bli flyttet. Men bestemte grupper — som eldre, bønder og kjøpmenn — blir hardt rammet. For noen av dem som driver sin egen forretning, er det rett og slett for dyrt å starte opp igjen på et nytt sted. En bonde som ble flyttet og drev den nye gården sin på gjenvunnet jord i mer enn 20 år, sier at han synes det har gått ganske bra. Hans innstilling er: «Gjør det beste ut av situasjonen, for den kan ikke forandres uansett.»

Så sant det er! Etter hvert ble også Dieter og familien hans, som var nevnt innledningsvis, vant til sitt nye bosted. De er bare tre av mange som av erfaring kan si: Dagbruddsdrift fører til store forandringer i landskapet og for dem som bor der.

[Fotnote]

[Bilde på side 21]

En hjulskovlgraver graver etter brunkull

[Rettigheter]

Rheinbraun AG

[Bilder på side 23]

En spreder fyller igjen gruven med matjord

Et tidligere dagbrudd

[Rettigheter]

Alle bilder: Rheinbraun AG