Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Fjell av marmor

Fjell av marmor

Fjell av marmor

Av en Våkn opp!-skribent i Italia

FJELLTOPPENE som rager over Carrara og Pietrasanta, ser ut som om de har større og mindre partier med snø, men det er et synsbedrag. Disse hvite partiene er i virkeligheten store områder av marmorrester fra steinbrudd. Fjellene i De apuanske alper i Toscana midt i den nordlige delen av Italia er en geologisk sjeldenhet. De består rett og slett av marmor. Ingen andre steder i verden kan man finne en slik konsentrasjon av denne ettertraktede bergarten.

Helt siden oldtiden har man utvunnet marmor i disse fjellene, og den er så blitt bearbeidet til søyler, paneler, gulv og praktfulle skulpturer. Betydelige forekomster av marmor, de lokale arbeidernes dyktighet og erfaring og de avanserte teknikkene som blir brukt her, har gjort distriktet kjent som verdens marmormarked. I tillegg til at det utvinnes marmor lokalt, blir også marmor fra alle verdenshjørner fraktet til havnebyen Marina di Carrara. Spesialiserte industrier i distriktet bearbeider marmoren og eksporterer den verden over.

En gammel marmortradisjon

De gamle romere brukte distriktets marmor som bygningsstein og til å lage kunstgjenstander av. Carraras hvite statuemarmor blir ansett for å være spesielt vakker. I 1505 kom Michelangelo hit for å velge ut blokker av finkornet marmor uten årer og striper av forskjellige farger og uten defekter. Av disse marmorblokkene laget han noen av sine mest berømte mesterverk.

De gamle metodene for utvinning av marmor holdt seg i det store og hele uendret gjennom flere hundre år. Trekiler ble på strategiske steder drevet inn i naturlige fjellsprekker eller i fordypninger som ble hogd inn i fjellet. Når man så helte vann over kilene, utvidet de seg og fikk til slutt en marmorblokk til å løsne fra fjellet. På midten av 1700-tallet begynte man å bruke sprengstoff, men det knuste så mye av den frigjorte steinmassen at man i beste fall bare kunne bruke en tredjedel av den. Store stykker av marmor som er blitt til overs — det er de som ser ut som snøflekker — vitner om svunne tiders utvinningsmetoder.

Det å frakte monolitter ned bratte skråninger med vaier og slede var en svært risikabel jobb. «Hvis den vaieren som var festet til sleden, røk, betydde det den sikre død for lederen av arbeidslaget, for han befant seg foran marmorblokken for å lede operasjonen; andre i arbeidslaget som ble truffet av vaieren når den returnerte i full fart, var heller ikke levnet særlig sjanse,» heter det i et tidsskrift.

I dag bruker man selvfølgelig helt andre metoder. Jeg tilbrakte en dag i Carrara-området og fikk litt innblikk i hvordan marmor blir utvunnet og bearbeidet i dag. La meg fortelle det jeg fikk vite.

En tur til marmorbruddet

Giovanni skal være min guide til marmorbruddet. Jeg treffer ham på en av de mange lagringsplassene for marmor i Carrara. Her er det hundrevis av marmorblokker som ligger pent i stabler oppå hverandre, klare til å bli solgt eller til å bli bearbeidet på stedet. Plater blir sagd til av marmorblokker og slipt og polert maskinelt. Før i tiden ble disse operasjonene utført for hånd.

Til turen vår til marmorbruddet tar vi Giovannis firehjulstrekker. Vi tar oss snart fram rundt stupbratte hårnålssvinger som fører oss til en smal fjelldal, hvor det ligger biter av hvit stein overalt. De lastebilene som vi ser på vei nedover bakkene lastet med gedigne steinblokker, har en lastekapasitet på inntil 30 tonn.

Idet vi kommer rundt en sving, ser vi en imponerende hvit vegg som er blitt skåret til i fjellet. Den er gigantisk og er formet som en rekke enorme trappetrinn, eller benker. Hver av disse benkene er mellom seks og ni meter høye. Giovanni kjører ut på én av dem og stanser.

Når jeg kikker meg rundt, ser jeg at vi befinner oss i et av de mange marmorbruddene i dalen. Ytterligere hvite arr, noen av dem flere hundre meter over oss, vises tydelig på fjellenes naturlige overflate. Dette er med rette blitt kalt «et spektakulært, men nedslående skue».

Mens jeg ettertenksomt betrakter det hele, legger jeg merke til en bulldoser. Ved hjelp av et spisst redskap velter den et stykke av den benken vi står på. Marmorblokken, som er helt rettvinklet og kanskje måler noe sånt som 11 × 2 × 6 meter, braser ned på et underlag av grus som er lagt der for å ta av for fallet. Men hvordan klarer man å ta ut marmoren i blokker på denne måten?

Giovannis far, Franco, svarer på det. Han har arbeidet i marmorbruddene hele sitt liv. Han viser meg en motordrevet trinse som driver en lang sagline av stål. Den lager et vertikalt kutt i ryggen på den benken vi befinner oss på. Han forklarer at først blir det boret et åtte centimeter langt hull horisontalt inn i fjellveggen. Deretter blir det boret et annet hull vertikalt inn i benken over. De to hullene må krysse hverandre. Saglinen, som er påsatt diamantsegmenter, blir så tredd gjennom hullene og lagt i en sløyfe, omtrent som et svært halskjede. Tilstrammet og drevet med stor fart av en elektrisk motor skjærer så saglinen det ønskede kuttet. Når så marmorblokken er blitt skåret løs på alle sidene — horisontale og vertikale — blir den veltet. Den samme saglinen blir så brukt til å kutte blokken opp i stykker som er lettere å transportere. Lignende metoder blir benyttet i underjordiske gruver i nærheten. Der blir marmor skåret ut i selve hjertet av fjellene.

Lokale bedrifter bearbeider dette råmaterialet til en hel rekke forskjellige produkter — fliser, søyler og fasadebekledning. Byggebransjen er og har alltid vært hovedmarkedet for Carraras marmorprodukter.

Noen bedrifter produserer gulv og innvendig og utvendig utstyr og møblement på bestilling. Andre spesialiserer seg på dekorative peishyller, bord og forseggjort baderomsinventar og lignende. Lokale produkter, i alle de marmortypene som kan fås på markedet, i alle slags vakre mønstre og farger, blir laget med tanke på å pryde torg så vel som offentlige og private bygninger, innbefattet religiøse bygninger, museer, kjøpesentre, flyplasser og skyskrapere verden over.

Marmor som byggemateriale er fascinerende, men jeg er også interessert i hvordan marmor blir brukt til ornamenter og kunst. For å få vite mer om det tilbringer jeg ettermiddagen i Pietrasanta.

Marmorverkstedene

«Stikk innom håndverkernes verksteder,» oppfordrer en turistbrosjyre for Pietrasanta, og de «vil med glede vise deg sine kunstner». Pietrasanta er et hyggelig lite sted, og det er ikke noe problem for meg ganske enkelt å spasere inn i flere av verkstedene i og rundt stedets middelalderske sentrum for å beundre de produktene som lages der.

Her treffer jeg billedhoggere fra mange land i full sving med originale og nyskapende arbeider. Jeg treffer også lokale håndverkere med hendene og ansiktet dekket av hvitt støv, konsentrert om å kopiere statuer etter gipsmodeller. Arbeids- og utstillingslokalene, som er proppfulle av klassiske og moderne skatter, ser ut som overfylte museer.

Det tar lang tid å lage en skulptur. En marmorblokk på to tonn kan for eksempel grovt sages til den ønskede form maskinelt. Deretter bruker kanskje billedhoggeren mellom tre og fem måneder på å meisle den møysommelig til før jobben er ferdig. Under prosessen blir gjerne et tonn marmor fjernet. Før i tiden utgjorde hammere, meisler og filer de viktigste redskapene til en billedhogger. Nå gjøres jobben raskere ved hjelp av vinkelsliper og trykkluftmeisel — en «lillebror» til trykkluftboret. Den siste finishen må likevel foretas ved hjelp av håndverktøy. Resultatet kan bli praktfullt.

Den gamle kunsten å lage marmorskulpturer går i glemmeboken mange steder. Men takket være de store marmorforekomstene her i Carrara og Pietrasanta og den dyktighet som håndverkere her har opparbeidet seg opp gjennom århundrene, samt alle de kunstnerne som kommer hit for å lære av de lokale ekspertene, kan dette området med rette kalles «et stort marmorakademi».

[Bilder på side 24]

Underjordisk gruve

[Bilde på side 24]

En sagline påsatt diamantsegmenter blir brukt til å dele marmorblokker

[Bilde på side 25]

Marmorbrudd i Carrara i Italia

[Bilde på side 25]

En marmorstatue av keiser Augustus fra det første århundre evt.

[Rettigheter]

Scala/Art Resource, NY

[Bilderettigheter på side 23]

Studio SEM, Pietrasanta