Livet i et sirkus

FORTALT AV JOHN SMALLEY

«Mine damer og herrer, barn i alle aldere, velkommen til verdens beste sirkusforestilling!» Når sirkusdirektøren sa disse ordene, var det for de fleste et signal om at en spennende forestilling med dyr, klovner og akrobater skulle begynne. Men for familien min betydde det begynnelsen på enda en arbeidsøkt i hovedteltet til Ringling Brothers and Barnum & Bailey Circus.

JEG ble født i 1951. Man kan vel si at jeg ble født med «sagmugg i skoene», et uttrykk som viser til sagmuggen på bakken under de store sirkusteltene. Helt fra broren min og jeg kunne gå, var vi på en eller annen måte med i sirkuslivet.

Foreldrene mine, Harry og Beatriz, begynte i Clyde Beatty Circus før jeg ble født. Mor var sangerinne og sang spanske sanger iført en meksikansk folkedrakt. Far var musiker og hadde spilt sammen med orkesterlederen og komponisten John Philip Sousa under den første verdenskrig. På 1950-tallet ble han så innleid til å spille tuba i det berømte Ringling Brothers Band, kanskje på grunn av sin musikalske fortid med Sousa.

Vi arbeidet etter hvert i forskjellige sirkuser og endte til slutt opp i Al G. Kelly & Miller Brothers Circus, som var blitt svært berømt i USA. Dette sirkuset hadde tre store telt. I det første teltet var menasjeriet med løver, tigrer, elefanter, hyener og andre eksotiske dyr.

I det andre teltet var det vanligvis en sverdsluker, en som var såkalt halvt mann og halvt kvinne, småvokste personer, en kjempe og andre mennesker med uvanlige fysiske trekk. Å bo sammen med folk som var annerledes, var god opplæring for oss barna. Noen sa nedsettende ting om dem, men for oss var de en del av familien. Vi arbeidet, spiste og bodde sammen med dem det meste av året.

Det tredje teltet var hovedteltet, som hadde tre manesjer, der forskjellige numre ble utført samtidig. Vanligvis ble de farligste eller mest spennende numrene utført i den midterste manesjen.

En dag i sirkuset

Broren min og jeg var akrobater helt fra vi var små. Vi var også med på «det ville Vesten»-forestillingen, hvor vi spilte indianergutter. En indianerfamilie som var choctawer, og som var med i forestillingen, lærte oss å danse indianerdanser.

Dagen startet vanligvis omkring klokken seks om morgenen. Da begynte vi med forberedelsene  til å flytte til neste by. Alle artistene var med på arbeidet med å ta ned, transportere og sette opp sirkuset. I tillegg til å være musiker kjørte far for eksempel et vogntog lastet med sju elefanter. Noen ganger satt vi på med far i vogntoget hans.

Vi reiste vanligvis til et nytt sted hver dag og holdt to forestillinger pr. dag. Unntaket var søndag, for da hadde vi bare en matiné og kunne slappe av sammen med familien om kvelden. Far fant alltid på noe ekstra for oss den dagen. Enten tok vi en tur til byen og drakk milkshake, eller så var vi på drive-in-kino.

Å sette opp sirkuset krevde mye arbeid. Selv elefantene var med. Hvordan? De fikk seletøy på og hjalp til med å reise de lange pålene til de tre teltene. Når alle pålene var satt opp og de elektriske generatorene til lysene var på plass, gjorde vi oss klar til ettermiddagens forestilling.

Nye kunster

Det var i tiden mellom de to forestillingene de mange barna i sirkuset lærte hvordan de skulle slå salto, gå på line, sjonglere og turne i trapesen. De eldste medlemmene av sirkuset underviste oss. De hadde opptrådt i mange år og kom vanligvis fra familier med flere generasjoner av sirkusartister. Jeg husker den italienske artisten som lærte meg å slå salto. Jeg begynte da jeg var omkring fire år. Først sikret han meg med en sikkerhetsline; så brukte han bare hendene for å støtte meg mens han løp ved siden av meg. Til slutt tok han hendene bort, og jeg gjorde det helt alene.

Den eneste ulykken jeg noen gang hadde, skjedde under en stor parade rundt manesjene i hovedteltet. Broren min og jeg gikk bak en klovn med to aper og foran en flokk elefanter. Mens jeg gikk og svingte med armene, må jeg ha skremt en av apene. Den tok tak i hånden min og bet hardt. Heldigvis ble ikke såret infisert, men jeg har fortsatt et lite arr på venstre hånd — en alvorlig påminnelse om alltid å være forsiktig når en har med ville dyr å gjøre, uansett hvor søte og tamme de virker.

Jeg lærte verdifulle ting

Sirkuslivet forstyrret ikke familielivet vårt. Foreldrene våre tok seg alltid tid til å lære oss gode prinsipper og moralnormer. Jeg kan fortsatt huske at far tok meg på fanget og sa at jeg aldri måtte se ned på mennesker som hadde en annen rase eller bakgrunn. Det var en verdifull lærdom, for vi bodde ikke bare sammen med folk som var annerledes fysisk sett, men også med folk fra forskjellige land.

Mor hadde også god innflytelse på oss. Noen ganger var hovedteltet helt fullt; andre ganger var det få til stede. Mor pleide å si til  oss: «Dere opptrer for å glede folk (hun klappet i hendene) og ikke for pengene. Om det er hundrevis til stede eller bare noen få, så gjør alltid deres beste.» Den tanken glemte jeg aldri. På denne måten fikk hun oss til å forstå at vi måtte være personlig interessert i dem som kom, uansett om det var mange eller få.

I tillegg til våre opptredener måtte broren min og jeg hjelpe til med å rydde opp etter forestillingene ved å plukke opp søppel i hovedteltet. Det var god opplæring for oss.

Sirkuset var på turné fra april til september, derfor kunne vi ikke gå på skole slik andre barn gjorde. Vi tilbrakte vinteren ved hovedkvarteret i Hugo i Oklahoma. Mens vi var der, gikk vi på skolen i omkring fem måneder. Også andre sirkuser var i Hugo om vinteren, så det var mange barn i samme situasjon. Byens skolesystem tilpasset seg dette.

Den dagen som forandret livet vårt

Den 16. september 1960 våknet far omkring klokken fem om morgenen og begynte å gjøre oss klar til å dra videre. Akkurat den morgenen bestemte mor at i stedet for å sitte på med far i vogntoget med elefantene skulle vi ta den vanlige transporten som sirkuset ordnet med.

Da vi kom fram til det neste stedet, begynte broren min og jeg å utforske de nye omgivelsene. Så hørte vi noen rope: «Det har vært en stygg ulykke! Smalley og sirkusdirektøren overlevde ikke!» Min første reaksjon var selvfølgelig: «Det kan ikke være sant! Det må være feil!» Senere forstod jeg at mor allerede hadde dratt til ulykkesstedet. Far hadde kommet kjørende ned en hovedvei fra fjellet i nærheten av Placerville i California da bremsene øyensynlig sviktet. Vekten av elefantene førte etter alt å dømme til at tilhengeren fikk en kraftig sleng, slik at vogntoget sakset. Drivstofftanken ble presset sammen og eksploderte. Far og sirkusdirektøren, som satt på med ham, døde momentant. Den dagen følte jeg meg helt knust. Jeg var veldig knyttet til far. Vi var virkelige venner.

Etter fars begravelse i hjembyen hans, Rich Hill i Missouri, reiste vi tilbake til Hugo i Oklahoma mens sirkuset fullførte turneen for sesongen. I mellomtiden gikk vi guttene på vanlig skole. Det var en ny opplevelse. Vi ventet allikevel ivrig på neste sesong, da vi skulle reise med Kelly Miller Show. Men livet vårt tok en interessant vending.

Bibelen får en plass i livet vårt

En dag da jeg kom hjem fra skolen, presenterte mor meg for en kvinne som var kommet for å studere Bibelen med oss. Hun het Jimmie Brown og var et av Jehovas vitner. Å studere Bibelen var det siste jeg kunne tenkt meg. Jeg ønsket å komme tilbake til sirkuset og lære trapeskunster, noe jeg hadde tenkt mye på og drømt om i flere år. Broren min og jeg hadde til og med satt opp en provisorisk trapes mellom to trær, slik at vi kunne øve. Men vi begynte alle tre å studere Bibelen og gå på møter sammen med en isolert gruppe i Hugo som bestod av bare åtte Jehovas vitner. Etter en stund bestemte mor seg for å slutte med sirkuslivet og fortsette med sine bibelstudier. Med tårer i øynene godtok jeg hennes avgjørelse. Det var spesielt vanskelig når noen fra sirkusfamilien vår kom på besøk og lurte på hvorfor vi ikke ville være med dem lenger.

Jeg hadde aldri kjent til noe liv utenfor sirkuset. En stund følte jeg det som om vi oppgav alt det far hadde arbeidet for. Men ironisk nok var hans død også grunnen til at jeg studerte Bibelen, for noe av det som motiverte meg mest, var håpet om oppstandelsen. Dette håpet er fortsatt svært levende for meg. Jeg ønsker å være en av de første som ønsker far velkommen tilbake når han kommer inn i det lovte jordiske paradis. — Åpenbaringen 20: 12—14.

Ekteparet Reeder, som var Jehovas vitner, hjalp oss til å forstå at Jehovas organisasjon  er som en stor familie. Og så sant det har vist seg å være! Den lille gruppen av Jehovas vitner ble etter hvert til en menighet med flere familier som tjente Jehova sammen. Jeg må også nevne Robert og Carol Engelhardt, et par som tok seg av meg og behandlet meg som sin åndelige sønn. De gav meg kjærlig, men bestemt veiledning da jeg var i tenårene.

Denne kjærligheten fra modne kristne fylte et stort tomrom i livet vårt. Og på forskjellige måter har det fortsatt å være slik gjennom hele mitt liv som kristen. I årenes løp har jeg bodd både i Oklahoma og i Texas, og i alle menigheter har jeg truffet mange kjærlige kristne brødre og søstre. Noen av de eldre brødrene gav meg faderlig veiledning og oppmuntring. Ja, de ble mine åndelige fedre.

På reisefot igjen

For bare noen få år siden sovnet mor inn. Helt til den siste dagen hun levde, forble hun en oppriktig bibelstudent og en trofast kristen. Jeg vet at hun vil fryde seg når Gud oppreiser sine lojale fra gravene. Mens jeg venter på den dagen, finner jeg trøst i det faktum at Jehovas organisasjon har gitt meg en familie på flere måter.

Jeg følte meg spesielt velsignet da jeg traff henne som ble min kone, Edna, blant Guds folk. Etter at vi giftet oss, ordnet vi det slik at vi kunne delta i det bibelske undervisningsarbeidet på heltid. For å forsørge oss arbeidet jeg som TV-reporter-lærling. Jeg hadde ingen erfaring eller opplæring i det yrket, men den opplæringen jeg hadde fått i å undervise ut fra Bibelen i Jehovas vitners menighet, gjorde meg kvalifisert til jobben. Med tiden ble jeg nyhetssjef i en radiostasjon. Det var aldri målet mitt å oppnå en fremtredende stilling i mediene. Edna og jeg stilte oss isteden til rådighet for å tjene som lærere i Bibelens sannhet der det var behov for det.

I 1987 ble jeg bedt om å tjene som kretstilsynsmann og besøke Jehovas vitners menigheter. Som en frivillig, reisende eldste besøker jeg forskjellige menigheter hver uke og gir mine åndelige brødre og søstre oppmuntring og opplæring i det bibelske undervisningsarbeidet. Nå, åndelig talt, er familien min enda større. Selv om min kone og jeg ikke har fått egne barn, har vi fått mange åndelige sønner og døtre i Jehovas organisasjon.

Det er på en måte litt ironisk at jeg etter så mange år fortsatt reiser fra by til by, slik jeg en gang gjorde med sirkuset. En gang iblant lurer jeg på om jeg hadde lyktes i trapesen. Ville jeg klart å realisere min barndomsdrøm om å beherske tredobbelt saltomortale? Men disse tankene forsvinner fort når jeg tenker på Guds løfte om et paradis her på jorden. — Åpenbaringen 21: 4.

Det stemmer at jeg ble født med «sagmugg i skoene». Men jeg minner meg selv om det Bibelen sier: «Hvor vakre er ikke føttene til dem som forkynner et godt budskap om gode ting!» (Romerne 10: 15) Det privilegium å hjelpe andre til å bli kjent med Jehova Gud er større enn noe jeg kunne ha prestert som sirkusartist. Jehovas velsignelse har gitt meg et tilfredsstillende liv!

[Bilder på side 19]

En del av vår sirkusfamilie og far med tubaen sin

[Bilde på side 21]

Sammen med min kone, Edna, i dag