Muligheter og spørsmål

Forestill deg den følelsesmessige smerten til et ektepar som inderlig ønsker seg barn, men ikke er i stand til å få det. Paret søker medisinsk hjelp og oppdager at det er blitt utviklet mange metoder for å behandle ufrivillig barnløshet. Spiller det noen rolle hvilken metode man velger?

UFRIVILLIG barnløse par har i dag muligheter som ikke fantes for bare noen tiår siden. I mellomtiden har det oppstått et viktig spørsmål: Hvilke etiske og moralske aspekter har de metodene som benyttes ved assistert befruktning? Før vi går nærmere inn på dette, skal vi se hvor delte meningene om disse metodene er blant religiøse grupper.

Hva sier religiøse grupper?

I 1987 sendte den katolske kirke ut et dokument som dreide seg om moralske aspekter ved fruktbarhetsfremmende tiltak. Dokumentet, som ble kalt Donum Vitae (Livets gave), framholdt at hvis en medisinsk teknikk tjener til støtte for kjønnsakten og bedrer muligheten til å oppnå svangerskap på naturlig måte, kan en slik metode anses som moralsk akseptabel. Hvis en medisinsk teknikk derimot erstatter kjønnsakten, ville en slik metode ifølge dokumentet være moralsk forkastelig. I henhold til dette synet ville det være moralsk akseptabelt å operere tette eggledere og å bruke fruktbarhetsfremmende legemidler, mens prøverørsbefruktning ville være moralsk forkastelig.

Året etter holdt en amerikansk kongresskomité en høring blant religiøse grupper om deres holdning til behandling av ufrivillig barnløshet. Den avsluttende rapporten viste at de fleste av dem godtok tradisjonelle behandlingsmetoder, kunstig inseminasjon av sæd fra ektemannen og dessuten in vitro-fertilisering forutsatt at både egg og sæd kom fra ekteparet selv. Videre mente de fleste at destruksjon av embryoer, kunstig inseminasjon av donorsæd og surrogatmoderskap var moralsk forkastelig. *

Et posisjonsdokument av 1997 fra Den europeiske økumeniske kommisjon for kirke og samfunn (EECCS) — et organ som representerte protestantiske, anglikanske og ortodokse kirker — viste at det innenfor disse kirkene hersker delte meninger om assistert befruktning. I dokumentet, som framholdt at det enkelte menneskes samvittighet og ansvarsfølelse er inne i bildet, stod det: «En kan derfor vanskelig snakke om den holdningen som EECCS’ medlemskirker har. Det finnes i virkeligheten mange forskjellige holdninger.»

Det er tydelig at meningene om assistert befruktning er delte. Verdens helseorganisasjon har uttalt at utviklingen på området assistert befruktning «gjør at lovverk, sosiale normer, moralnormer og etiske normer fortløpende blir satt på prøve». Hvilke momenter bør en ta i betraktning når man skal ta stilling til de forskjellige behandlingsmetodene som tilbys?

Momenter som bør tas i betraktning

Et av de grunnleggende spørsmålene en bør tenke over, er hvilken status et menneskeembryo har. Ja, nøkkelspørsmålet er: Når begynner livet — ved unnfangelsen eller på et senere tidspunkt i fosterutviklingen? For mange ektepar vil svaret utvilsomt ha avgjørende betydning for hvilken beslutning de treffer når det gjelder medisinsk behandling. Hvis de for eksempel mener at livet begynner ved  unnfangelsen, er det noen flere viktige spørsmål som må tas opp til vurdering:

● Bør paret samtykke i at legene følger det som mange steder er vanlig prosedyre, nemlig at man befrukter flere enn det eller de eggene som skal føres inn i livmoren, og at man lagrer de overtallige embryoene til senere bruk?

● Hva vil skje med slike lagrede embryoer hvis det viser seg at paret ikke er i stand til eller ikke ønsker å få flere barn?

● Hva vil skje med de lagrede embryoene hvis ektefellene blir skilt eller en av dem dør?

● Hvem vil påta seg ansvaret for at slike embryoer blir destruert?

Spørsmålet om hva som skal gjøres med ubenyttede eller lagrede embryoer, er ikke noe en kan ta lett på. I noen land finnes det nå juridiske retningslinjer som krever at paret underskriver en erklæring om hva som videre skal skje med de overtallige embryoene, og tar stilling til om disse kan lagres, doneres, brukes til forskningsformål eller gå til grunne. Man skal være oppmerksom på at det noen steder anses som etisk akseptabelt at en fertilitetsklinikk destruerer embryoer som har vært lagret i mer enn fem år, og at dette skjer uten at det foreligger en skriftlig avtale om det. I dag finnes det hundretusener av nedfryste embryoer ved klinikker rundt omkring i verden.

Et annet moment som må tas i betraktning, er at man kan bli oppfordret til å donere ubenyttede embryoer til stamcelleforskningen. En organisasjon som hjelper ufrivillig barnløse (The American Infertility Association), har oppfordret par som er blitt hjulpet ved assistert befruktning, til å stille sine ubenyttede og lagrede embryoer til rådighet for forskningen. Et av formålene med stamcelleforskningen er å finne nye måter å behandle sykdommer på. Men dette forskningsområdet er svært omstridt fordi utvinningen av embryonale stamceller i virkeligheten ødelegger embryoet. *

 Med de nye mulighetene som genteknologien byr på, oppstår det enda flere etiske spørsmål. De kan for eksempel dreie seg om preimplantasjonsdiagnostikk. (Se rammen «Hva med preimplantasjonsdiagnostikk?») Denne formen for diagnostikk innebærer at man foretar genetiske undersøkelser av embryoer før man velger ut det embryoet — kanskje et som er av det ønskede kjønn, eller som ikke er bærer av et bestemt sykdomsframkallende gen — som skal settes inn i livmoren. Kritikerne advarer om at preimplantasjonsdiagnostikk kan føre til kjønnsdiskriminering og til at det etter hvert vil bli vanlig å la foreldrene få velge andre genetiske trekk — eksempelvis hårfarge eller øyenfarge — som de vil at barna deres skal ha. Et viktig spørsmål er: Hva skjer med de embryoene som ikke blir valgt ut?

 Hvordan blir ekteskapsbåndene berørt?

Et ektepar som tenker på å benytte seg av assistert befruktning, må ta enda et moment i betraktning. Noen metoder kan medføre at en tredje part, ja kanskje også en fjerde og en femte part, kommer inn i bildet — det kan være en eller to donorer og en surrogatmor. Hvilken innvirkning vil bruken av donorsæd, donoregg eller en surrogatmor ha på ekteskapsbåndene?

Når det gjelder metoder som innebærer bruk av donert genetisk materiale, finnes det enda flere spørsmål som de berørte partene må tenke over:

● Hvilke langsiktige følelsesmessige virkninger kan det ha på foreldrene å få et barn som bare en av dem — eller ingen av dem — er biologisk forelder til?

● Hvordan vil barnet ta det når det får vite at det er blitt unnfanget ved hjelp av en slik metode?

● Bør barnet få informasjon om sitt opphav og få lov til å søke etter sin biologiske far eller mor?

● Hvilke moralske og juridiske rettigheter og forpliktelser har den eller de som har donert genetisk materiale?

Hva med anonymiteten?

I mange land finnes det bestemmelser om at donorene skal være anonyme. Et offentlig organ som fører tilsyn med bruken av humant reproduksjonsmateriale i Storbritannia (Human Fertilisation and Embryology Authority), sier: «Bortsett fra tilfeller hvor doneringen med hensikt foregår mellom personer som kjenner hverandre, skal nåværende og tidligere donorers identitet ikke opplyses til parene som har fått deres egg eller sæd, og heller ikke til de barna som måtte bli født som resultat av dette.»

Noen steder har slike bestemmelser imidlertid vakt heftig debatt. Og i noen land har dette ført til endringer i lovverket eller andre bestemmelser. De som ønsker å oppheve anonymiteten, framholder at barn bør ha rett til å kjenne fakta om sin identitet. I en rapport om dette emnet sies det: «Over 80 prosent av dem som er adoptert, søker etter sine biologiske slektninger. Mange gjør det for å få tilfredsstilt et vitebegjær de lenge har hatt; som de fleste andre vil de gjerne vite noe om sitt opphav. Nesten 70 prosent ønsker å få kjennskap til viktige bakgrunnsopplysninger om mulige arvelige medisinske tilstander hos sine biologiske foreldre.»

En annen rapport, basert på intervjuer med 16 voksne som i sin tid ble unnfanget ved hjelp av inseminasjon av donorsæd, viste at «mange ble sjokkert da de fant sitt biologiske opphav». I rapporten stod det videre: «Mange av barna hadde identitetsproblemer og følte seg sviktet. De følte at familien hadde ført dem bak lyset og ikke var til å stole på.»

Hvilket valg vil du treffe?

Legevitenskapen vil uten tvil utvikle enda flere metoder, og noen mener at i framtiden kommer omkring 30 prosent av alle barn som blir født, til å være et resultat av diverse former for assistert befruktning. Debatten om de etiske og moralske spørsmålene rundt dette emnet vil fortsette.

Sanne kristne lar seg lede av noe som er mye viktigere enn alle de ovennevnte momentene, nemlig det syn som Skaperen, han som har gjort forplantningsprosessen mulig, har på saken. (Salme 36: 9) Bibelen inneholder riktignok ikke konkrete uttalelser om det moderne begrepet assistert befruktning, som jo ikke eksisterte i bibelsk tid. Men den inneholder prinsipper som tydelig viser hva som er Guds syn. (Se rammen «Hva sier Bibelen?») Disse prinsippene hjelper oss til å treffe avgjørelser som er etisk og moralsk forsvarlige, og som gjør at vi kan ha en ren samvittighet overfor Gud. — 1. Timoteus 1: 5.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 8]

Hva er et preembryo?

Ordet «preembryo» blir brukt som betegnelse på det ufødte liv de første 14 dagene etter befruktningen. Deretter og fram til slutten av den åttende uken blir det kalt et embryo. Fra da av blir det kalt et foster. Hvorfor blir ordet «preembryo» brukt?

Ifølge et blad som drøfter samfunnsspørsmål, er denne betegnelsen blitt «brukt som formålstjenlig begrunnelse for å tillate forskning på menneskeembryoer» de første 14 dagene etter unnfangelsen. (International Journal of Sociology and Social Policy) I en bok om menneskekroppen sies det: «Hvis en beskriver embryoet som et byggverk som etter hvert skal bli til et menneskebarn, kan en si det slik at de første fundamentene ikke er på plass før omkring to uker etter sammensmeltingen av eggcellen og sædcellen.» (Incredible Voyage—Exploring the Human Body) Men kan preembryoet avskrives som en skarve celleklump, som bare er egnet til forskningsformål? Tenk over det som faktisk skjer i løpet av de to første ukene etter befruktningen:

Etter at sædcellen har trengt inn i eggcellen, tar det omkring 24 timer før kromosomene fra faren og moren er blitt forent. Den befruktede eggcellen begynner deretter å dele seg, og etter fire—fem dager har gruppen av celler utviklet seg til det som kalles en blastocyst. Den har en ytre vegg som består av et lag av celler, og en indre cellemasse i et hulrom som er mindre enn et knappenålshode. Mange av cellene i det ytre laget utvikler seg til vev som ikke blir en del av embryoet. Av den indre cellemassen utvikles selve embryoet, menneskebarnet.

Omkring en uke etter befruktningen skjer implantasjonen i livmoren. Blastocysten fester seg til livmorslimhinnen og begynner å danne morkaken, hvor oksygen og næring opptas fra morens blod til fosterets, og hvor slaggprodukter avgis fra fosterets blod til morens. I den tidligere siterte boken sies det at den indre cellemassen omkring den niende dagen går i gang med «oppgaven å bygge et nytt menneske». Det sies videre: «Disse om lag 20 cellene må i løpet av de neste fem—seks dagene gjennomføre en rekke omstruktureringer og differensieringer for å kunne danne grunnsteinen til embryoet.» Ved slutten av den andre uken begynner så denne «grunnsteinen» — som sentralnervesystemet etter hvert dannes fra — å komme til syne.

Fordi denne innledende prosessen i det nydannede menneskeembryoet skjer gradvis, hevder noen at ’det ikke finnes noen enkelt biologisk hendelse eller noe enkelt tidspunkt som kan sies å utgjøre begynnelsen på et nytt menneskeembryo’.

Sanne kristne er imidlertid av den oppfatning at livet begynner ved unnfangelsen. At den opprinnelige befruktede cellen inneholder programmet for blant annet dannelsen av morkaken, implantasjonen i livmoren og stoffutvekslingen mellom moren og fosteret, er noe som bare øker deres beundring for den store Konstruktør, Jehova Gud.

[Bilde]

Et tre dager gammelt menneskeembryo (forstørret omkring 400 ganger)

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av University of Utah Andrology and IVF Laboratories

 [Ramme på side 9]

Hva med preimplantasjonsdiagnostikk?

Utviklingen på området prøverørsbefruktning har gjort det teknisk mulig å utføre såkalt preimplantasjonsdiagnostikk. Dette innebærer at man foretar genetiske undersøkelser av embryoer før man velger ut det embryoet som skal settes inn i livmoren. I en bok som drøfter spørsmål rundt forskjellige former for assistert befruktning, blir dette kommentert slik:

«Snart vil [forskerne] være i stand til å fastslå hvilke fysiske, intellektuelle og kanskje også følelsesmessige og sosiale egenskaper et embryo har. I en ikke altfor fjern framtid vil det derfor være mulig for foreldrene å velge noen egenskaper de vil at barnet deres skal ha. Og selv om mange mennesker vil støtte bruken av preimplantasjonsdiagnostikk i tilfeller der minst en av foreldrene er bærer av en fryktet sykdom, er det mange som ikke vil støtte bruken av denne teknologien i tilfeller der foreldrene er ute etter å få et barn av et bestemt kjønn — eller i framtidige tilfeller hvor noen vil ha et barn med blå øyne, musikalske evner eller en viss kroppshøyde.

Når det gjelder preimplantasjonsdiagnostikk og beslektede teknologier, kan man spørre om det at noe er mulig, i seg selv er god nok grunn til å benytte seg av muligheten. . . . Det er vanskelig å avgjøre hvor man skal sette grensen — om man overhodet skal sette en grense — for hvor langt man får bevege seg ut på dette høyteknologiske skråplanet.» — Choosing Assisted Reproduction—Social, Emotional and Ethical Considerations.

 [Ramme/bilde på side 10]

Hva sier Bibelen?

Bibelen inneholder naturligvis ikke konkrete uttalelser om vår tids forskjellige former for assistert befruktning. Ikke desto mindre setter den oss i stand til å vite hva som er Guds syn på visse viktige emner. Og det å kjenne svarene på to grunnleggende spørsmål kan hjelpe oss til å treffe avgjørelser som behager Gud.

Når begynner et menneskeliv? Bibelen viser at livet begynner ved unnfangelsen. Legg merke til hva salmisten David ble inspirert av Gud til å skrive om ham: «Dine øyne så meg til og med da jeg var et embryo, og i din bok var alle dets deler skrevet opp.» (Salme 139: 16) Tenk også over det som står i 2. Mosebok 21: 22, 23, hvor grunnteksten viser at den som påførte et ufødt barn skade, ville bli krevd til ansvar. Dette lærer oss at vår Skaper betrakter det ufødte liv som dyrebart, allerede mens det befinner seg på de aller tidligste utviklingsstadiene i livmoren. I hans øyne vil det å tilintetgjøre et embryo med overlegg være ensbetydende med å ta et menneskeliv. *

Finnes det noen restriksjoner når det gjelder bruk av forplantningsorganene? Guds syn framgår av 3. Mosebok 18: 20, hvor det sies: «Du skal ikke gi din sæduttømning til din omgangsfelles hustru, så du blir uren ved det.» Prinsippet i dette bibelske påbudet er at en manns sæd ikke skal brukes til inseminasjon hos en annen enn hans hustru, og at en hustru ikke skal føde barn for andre enn sin mann. Med andre ord: Ens forplantningsorganer skal ikke brukes av andre enn ens egen ektefelle. Sanne kristne vil derfor ikke benytte seg av surrogatmoderskap eller av metoder som innebærer bruk av donorsæd, donoregg eller donerte embryoer. *

Når kristne mennesker skal treffe avgjørelser i spørsmål som dreier seg om assistert befruktning, bør de tenke nøye over det Bibelen forteller om hvordan Gud ser på saken. * Det er jo han som har innstiftet ekteskapet og familieordningen. — Efeserne 3: 14, 15.

[Fotnoter]

[Bilde på side 7]

Nedfryste og lagrede embryoer

[Rettigheter]

© Firefly Productions/CORBIS