Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvordan bør vi behandle de eldre?

Hvordan bør vi behandle de eldre?

Hva Bibelen sier

Hvordan bør vi behandle de eldre?

I LØPET av sommeren 2003 var det mange tusen som omkom over hele Europa som følge av den verste hetebølgen som har rammet denne verdensdelen på 60 år. De fleste av dem som omkom, var eldre mennesker. Noen var blitt etterlatt alene av slektninger som hadde reist på ferie. Andre igjen ble angivelig forsømt og oversett av overarbeidet personell på sykehus og sykehjem. Avisen Le Parisien skrev at det bare i Paris var 450 lik som ingen gjorde krav på. «Under hva slags forhold er det vi lever, at vi glemmer våre fedre, mødre og besteforeldre?» spurte avisen i forbindelse med situasjonen til dem som døde alene og anonymt.

I en verden hvor antall mennesker over 65 år øker med hele 795 000 hver måned, er det å sørge for at de eldre får dekket sine behov, blitt en av de største årsakene til bekymring i dag. «Antall eldre mennesker verden over øker i et tempo som aldri før, og vi må følge nøye med i hvordan landene reagerer på de utfordringene og mulighetene det innebærer å bli eldre,» sa Nancy Gordon, meddirektør for det demografiske programmet som er utarbeidet av folketellingsbyrået i USA.

Vår Skaper er også interessert i de eldre. I sitt Ord, Bibelen, gir han oss veiledning i hvordan de bør behandles.

Respekt for de eldre

Guds lov, som ble gitt til Moses, la vekt på det å ha respekt for de eldre. Loven sa: «For grått hår skal du reise deg, og du skal ta hensyn til en person som er gammel.» (3. Mosebok 19: 32) Det ble forventet av lydige tilbedere av Gud at de skulle ’reise seg’ for de eldre (1) som et tegn på respekt for en eldre person og (2) som et tegn på tilbedernes ærbødige frykt for Gud. De eldre skulle derfor vises ære og betraktes som et verdifullt aktivum. — Ordspråkene 16: 31; 23: 22.

Selv om de kristne i dag ikke er underlagt Moseloven, viser prinsippene i den hvilke tanker Jehova har, og hva han prioriterer. Det er ingen tvil om at han har stor omtanke og omsorg for de eldre. Medlemmer av den kristne menighet i det første århundre forstod disse prinsippene. Tidlige vitnesbyrd om dette er nedskrevet i den bibelske boken Apostlenes gjerninger. Blant de kristne i Jerusalem på den tiden var det noen enker som led nød. Mange av dem var utvilsomt eldre mennesker. Apostlene utnevnte sju menn som hadde «godt vitnesbyrd», og som skulle sørge for at disse kvinnene på en ordnet måte fikk mat hver dag. Denne omsorgen ble betraktet som en ’nødvendig oppgave’ i menigheten. — Apostlenes gjerninger 6: 1—7.

Apostelen Paulus viste at prinsippet om å ’reise seg for grått hår’ også gjaldt medlemmer av den kristne menighet. Han skrev til den unge kristne tilsynsmannen Timoteus: «Rett ikke skarp kritikk mot en eldre mann. Tvert imot, appellér til ham som til en far, . . . til eldre kvinner som til mødre.» (1. Timoteus 5: 1, 2) Selv om den unge Timoteus hadde et visst mål av myndighet over kristne som var eldre, fikk han vite at han ikke måtte kritisere en eldre mann. Han skulle i stedet appellere respektfullt til ham som til en far. Han skulle også vise de eldre kvinnene i menigheten en lignende ære. I virkeligheten formante Paulus Timoteus — og i videre forstand alle medlemmene av den kristne menighet — til å ’reise seg for grått hår’.

Mennesker som tjener Gud, trenger selvfølgelig ikke noen lov som forteller dem at de skal behandle eldre mennesker med verdighet og respekt. Tenk på det eksemplet som den bibelske personen Josef foregikk med. Han var villig til å betale det som det måtte koste å føre sin far, Jakob, til Egypt, og dermed redde den 130 år gamle mannen fra en omfattende hungersnød. Da Josef fikk øye på faren for første gang på flere tiår, «falt han ham straks om halsen og brast gang på gang i gråt ved hans hals». (1. Mosebok 46: 29) Lenge før israelittene fikk en lov som fortalte dem at de skulle behandle de eldre med verdighet og respekt, viste Josef at han hadde Guds syn på dette, ved å behandle de eldre på en slik måte.

I løpet av sin tjeneste viste Jesus selv omsorg for de eldre. Han fordømte sterkt de religiøse lederne som forsømte sine aldrende foreldre og rettferdiggjorde det ved å si at det var på grunn av sine religiøse tradisjoner. (Matteus 15: 3—9) Jesus viste også sin mor kjærlig omsorg. Mens han hang på en torturpæl og utholdt sterke smerter, forsikret han seg om at hans aldrende mor ville bli tatt vare på av apostelen Johannes, som han elsket så høyt. — Johannes 19: 26, 27.

Gud forlater ikke sine lojale

Salmisten bad: «Kast meg ikke bort i alderdommens tid; når min kraft svikter — forlat meg ikke.» (Salme 71: 9) Gud ’kaster ikke bort’ sine trofaste tjenere, heller ikke når de kanskje selv synes at de ikke lenger er til noen nytte. Salmisten følte seg ikke forlatt av Jehova, men han forstod at han i enda større grad måtte stole på sin Skaper når han ble eldre. Jehova reagerer positivt på en slik lojalitet ved å sørge for at man får hjelp og støtte gjennom hele livet. (Salme 18: 25) En slik hjelp kommer ofte fra kristne trosfeller.

I betraktning av det som er nevnt ovenfor, er det tydelig at alle som ønsker å ære Gud, også må ære de eldre. Eldre mennesker er virkelig verdifulle i Skaperens øyne. Siden vi er skapt i Guds bilde, er det viktig at vi alltid viser at vi har hans syn på dem som er «gråhåret». — Salme 71: 18.

[Bilde på side 23]

De kristne behandler de eldre med ære og respekt