En stadig kamp mot vannet

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I NEDERLAND

«Med voldsom kraft oversvømmer havet to ganger daglig et stort område i en slik grad at man kan lure på om marken tilhører landjorden eller havet. Der bor et ynkverdig folk på høye voller som de selv har bygd for å nå over det høyeste vannivå de kjenner til.»

DISSE ordene ble nedskrevet av den romerske forfatteren Plinius den eldre, som levde i det første århundre, og beskriver den kampen som folkene langs Nordsjøens lavtliggende kystlinje kjempet mot vannet. Denne kampen pågår fremdeles. Av drøyt 16 millioner innbyggere i denne regionen bor og arbeider rundt halvparten under havnivået.

Til tross for denne stadige kampen ser ikke innbyggerne i Nederland på seg selv som ynkverdige. Landet deres er kanskje lite * og lavtliggende, men det er like fullt et av verdens rikeste. Og overraskende nok er denne velstanden i stor grad basert på vannet og kampen mot det.

En viktig grunn til at nederlenderne valgte å bli i Nederland, er at jorden er så fruktbar. Forholdene ligger godt til rette for jordbruk, hagebruk og kvegdrift. Og fordi store europeiske elver renner ut i havet her, er  landets beliggenhet også strategisk fra et økonomisk synspunkt. Det er ikke rart at Nederland — inkludert havnen i Rotterdam, som er verdens største — kalles inngangsporten til Europa.

Langvarig bygging av diker

Velstanden kom imidlertid ikke av seg selv. I de siste 900 årene har nederlenderne bygd diker for å beskytte seg mot vannet, både fra elvene som strømmer gjennom landet, og fra havet. Som følge av dette er Nederland nå beskyttet mot vannet fra hav og elver ved hjelp av tusenvis av kilometer med diker — en imponerende bragd!

Det finnes diker i andre land også. Noe som imidlertid gjør at de nederlandske dikene er helt uunnværlige, er landets høyde i forhold til havnivået. Koos Groen, som har vært medforfatter av boken Dijken (Diker), sier: «Hvis hele Sveits’ befolkning hadde reist på ferie til utlandet et helt år, ville landet fortsatt være der når de kom tilbake. Hvis nederlenderne hadde gjort det samme, ville halve landet og 75 prosent av husene være borte når de kom tilbake.» *

I dag er det flere millioner nederlendere som er tørre på bena og sover trygt om natten nettopp fordi det føres en stadig krig mot vannet. Tenk over hva som kreves for å vedlikeholde strendene og sanddynene.

Vedlikehold av strender og sanddyner

I løpet av tusener av år oppstod det en naturlig barriere av strender og sanddyner som beskyttet dette området mot havet. Men denne barrieren svekkes hele tiden av erosjon. For å erstatte den sanden som går tapt, bruker man spesielle skip som tar opp sand fra havbunnen en til to mil utenfor kysten og fyller opp denne lasten på eller opp mot strendene. Siden 1970 er mer enn 85 millioner kubikkmeter sand blitt flyttet for å vedlikeholde sanddynene!

Bevaringen av sanddynene er til nytte for flere enn menneskene. Den nederlandske avisen NRC Handelsblad sier: «Selv om  sanddynene opptar bare én prosent av Nederlands areal, finner man mer enn tre fjerdedeler av alle landets fuglearter og to tredjedeler av de høyerestående plantene her.»

Innskrenkning av forsvarslinjen

I 1932 bygde nederlenderne det 32 kilometer lange Afsluitdijk. Dette diket skilte havbukta Zuiderzee fra havet, slik at den i realiteten ble en innsjø, som fikk navnet IJsselmeer. Dette førte også til at landets kystlinje ble redusert fra rundt 1900 til drøyt 1300 kilometer.

Som følge av en katastrofal flom i 1953, hvor 1835 mennesker mistet livet, begynte man å arbeide på et enda større prosjekt. Målet var nå å stenge alle innløp i den sørvestlige delen av landet med unntak av dem som førte til havnene i Rotterdam og Antwerpen. Med Deltaplanen, som dette prosjektet ble kalt, ble landets kystlinje ytterligere redusert til rundt 620 kilometer.

Beskyttelse mot elvene

Som nevnt kommer ikke flomtrusselen bare fra havet, men også fra elver som renner gjennom Nederland før de munner ut i havet. På senvinteren, etter lang tids regn og på den tiden snøen smelter i fjellet, strømmer store vannmasser fra Sveits, Tyskland, Frankrike og Belgia gjennom Nederland.

Slike enorme vannmengder kan forårsake alvorlige problemer. I februar 1995 var det så mye vann i elvene inne i landet at man fryktet at dikene ville gi etter for trykket. Om dette hadde skjedd, kunne vannet ha stått flere meter høyt innenfor dikene. Koos Groen, som er sitert tidligere, sier: «Det er få som fullt ut skjønner hva som kunne ha skjedd hvis elvedikene hadde kollapset.»

Et «badekar» i friluft

Noe som gjør Nederland unikt, er polderne, områdene med «nytt land» under havnivået  som er omgitt av diker. Vannivået i polderne ble styrt av vindmøller helt til slutten av 1800-tallet. Nå for tiden blir dette gjort av datastyrte pumpestasjoner. Peter Nowak, som driver en pumpestasjon i nærheten av Amsterdam, forklarer hvordan dette fungerer.

«Du kan sammenligne en polder med et badekar,» sier Nowak. «En polder ligger ofte flere meter under havnivået. Diket som omslutter polderen, hindrer at den blir oversvømt. Men et dike er ikke et tak. Ved kraftig regn kan området inne i ’badekaret’ bli fylt. For å unngå alvorlige problemer i så henseende må vannet pumpes ut. Men hvor skal man gjøre av det?»

En polder har et nettverk av dreneringsgrøfter som leder vannet til pumpestasjonen. For å hindre at disse grøftene blir stoppet til, må hver enkelt bonde vedlikeholde grøftene i det området han eier. Pumpestasjonen pumper overskuddsvannet fra polderen ut i et sinnrikt nettverk av innsjøer og kanaler som kalles boezem, og som fungerer som et reservoar utenfor polderen. Overskuddsvann i dette nettverket ledes ut i havet ved lavvann.

«Det er av største betydning for nederlandsk økonomi at det holdes riktig vannivå i polderen,» fortsetter Nowak. «Om sommeren når det er varmt og tørt, slippes det inn vann, for bøndene trenger vann i grøftene for å dyrke gress og nyttevekster. I noen poldere dyrkes en av landets mest kjente eksportvarer — blomster.»

Å bo der hvor havet en gang lå

På 1900-tallet ble ikke poldere lenger ansett bare som jordbruksområder, men også som steder man kunne bosette seg. Da byplanleggere for cirka 50 år siden begynte å planlegge byer i polderne, hadde de liten erfaring med å organisere nye samfunn. Men om du besøker polderne i dag, vil du se at byplanleggerne lyktes med å skape funksjonelle samfunn på det som en gang var havbunn. Hvorfor ikke ta en tur og oppleve det selv?

Er du kanskje litt bekymret for å gå deg en tur under havnivået? Det er forståelig, men mange er blitt overrasket når de får høre at de kan ha gjort det uten engang å vite om det. Hvis du noen gang har mellomlandet på Schiphol flyplass utenfor Amsterdam, landet flyet faktisk på bunnen av en tidligere innsjø. Det at du ikke tenkte over at du var rundt fire meter under havoverflaten, beviser at de nederlandske dikene fortsatt er i god stand.

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på side 18]

Stevner under havnivået

Den ene av Jehovas vitners to stevnehaller i Nederland ligger fem meter under havnivået. En mann som er et av Jehovas vitner, sier: «På vei til stevnene tenker vi ofte på Guds ord i Job 38: 8 og 11: ’Hvem sperret for havet med dører og sa: «Hit kan du komme, og ikke lenger; her settes grense for dine stolte bølger»?’ Disse ordene minner oss om at selv om menneskelige hydraulikkingeniører kan gjøre imponerende ting, kan Jehova styre vannets utrolige kraft på en måte som langt overgår det mennesker kan utrette.»

[Ramme på side 19]

Hvem vedlikeholder DIKENE?

Dikene og dreneringsgrøftene trenger ettersyn og noen ganger reparasjoner. Helt siden middelalderen har lokale og regionale styrer tatt seg av denne oppgaven. Disse styrene har vært basert på tre prinsipper: egeninteresse, økonomisk ytelse og innflytelse. En som er interessert i at dikene er i god stand og drar nytte av det, må være med på å dekke kostnader til drift og vedlikehold. Men han får også innflytelse i det styret som ivaretar disse interessene, og får være med på å bestemme hvordan pengene skal benyttes.

Slike styrer har eksistert i Nederland siden 1100-tallet, og det finnes flere enn 30 av dem i dag. Provinsrådene har myndighet til å opprette, avskaffe og regulere dem. De bestemmer også hvem og hvor mange som skal utgjøre den sivile «hæren» som beskytter dikene. De som er med i denne «hæren», bor i det området som de beskytter. De har all grunn til å være motivert, for de beskytter sine egne familier og lokalsamfunn. Når vannet står høyt, patruljerer de dikene og er parat til å gå til handling med sandsekker og annet utstyr for å forhindre revner i dikene. Denne gamle ordningen som skal ta sikte på at dikene blir vedlikeholdt, sikrer at de blir tatt godt vare på den dag i dag.

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

Uten sanddyner og diker ville det blå området være nesten konstant oversvømt

[Bilde på sidene 16 og 17]

Store diker ble bygd for å beskytte det lavereliggende landet bak dikene mot sjøen

[Bilde på side 17]

Hvert år må flere millioner kubikkmeter sand erstattes

[Bilde på side 18]

Det er ikke uvanlig at bilene kjører på veier som ligger lavere enn skipene i sjøen

[Bilde på side 18]

Katastrofen i 1953

[Bilderettigheter på side 17]

Begge bildene: Met vriendelijke toestemming van het Nederlandse Ministerie van Verkeer en Waterstaat

[Bilderettigheter på side 18]

De to bildene øverst: Met vriendelijke toestemming van het Nederlandse Ministerie van Verkeer en Waterstaat