Opplært fra barndommen til å elske Gud

FORTALT AV ANATOLIJ MELNIK

Mange kaller meg bestefar. Det gjør meg varm om hjertet, for det får meg til å tenke på min egen bestefar, som jeg var så glad i, og som jeg har så mye å takke for. La meg fortelle om ham og om hvordan han og bestemor hadde stor innvirkning både på medlemmer av sin egen familie og på mange andre.

JEG ble født i landsbyen Hlina, som ligger nord i det som i dag heter Moldova. * I 1920-årene kom det reisende tilsynsmenn, kalt pilegrimer, over grensen fra Romania til dette vakre, kuperte området. Da foreldrene til mor fikk høre det gode budskap fra Bibelen, reagerte de straks positivt. I 1927 ble de bibelstudenter, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, fantes det allerede en menighet av Jehovas vitner i den lille landsbyen vår.

I 1936, det året jeg ble født, var alle i familien Jehovas vitner, bortsett fra far, som fortsatt gikk i den ortodokse kirke. Under den annen verdenskrig begynte han å tenke alvorlig over hva som var meningen med livet. Med tiden innviet han seg til vår Skaper, Jehova Gud, og ble døpt i vann som symbol på det. Bestefar bidrog i høy grad til vår families åndelige vekst. Han hadde inderlig kjærlighet til Bibelen, og han kunne flere hundre vers utenat. Han kunne lede enhver samtale inn på Bibelen.

Jeg satt ofte på fanget til bestefar og hørte på ham når han fortalte historier fra Bibelen. Han hjalp meg til å få kjærlighet til Gud. Det er jeg så takknemlig for! Da jeg var åtte år, var jeg med bestefar ut i forkynnelsen for første gang. Vi brukte Bibelen for å vise de andre i landsbyen hvem Jehova er, og hvordan vi kan nærme oss ham.

Undertrykt av kommunistene

I 1947 begynte myndighetene å forfølge Jehovas vitner i Moldova, under påvirkning fra kommunistene og den ortodokse kirke. Agenter for det som senere ble kalt KGB, og politi kom hjem til oss og spurte hvem som tok ledelsen i forkynnelsen, hvor litteraturen kom fra, og hvor vi hadde møtene våre. De  sa at de skulle stanse vår virksomhet, og påstod at Jehovas vitner «motarbeidet kommunismens framgang i landet».

På dette tidspunktet hadde far, en velutdannet mann, også fått dyp kjærlighet til sannheten i Bibelen. Både han og bestefar visste hvordan de skulle svare dem som kom og stilte slike spørsmål, slik at de ikke røpet våre kristne brødre og søstre. De var begge modige og omtenksomme menn som brydde seg om hvordan deres trosfeller hadde det. Mor klarte også alltid å være rolig og behersket.

I 1948 ble far arrestert og ført bort. Vi fikk aldri vite hva han var anklaget for. Han ble dømt til sju år i et strengt bevoktet fengsel og til enda to år i indre eksil. Med tiden ble han sendt til Magadan-området langt nordøst i Russland, godt over 700 mil fra oss som var igjen hjemme. Vi så ikke hverandre på ni år. Det var hardt å vokse opp uten far, men bestefar var en god støtte for meg.

Forvist

Om kvelden 6. juni 1949 trengte to soldater og en offiser seg inn i huset vårt. De sa at vi hadde to timer på oss til å forlate huset og innfinne oss i kjøretøyet deres. Vi fikk ingen forklaring. De sa bare at vi ble forvist, og at vi aldri skulle komme hjem igjen. Bestefar og bestemor og mor og jeg og andre trosfeller ble sendt til Sibir. Jeg var bare 13 år. Noen uker senere befant vi oss i den myrlendte taigaen, omgitt av tett skog. Dette var noe helt annet enn de vakre omgivelsene vi kom fra. Noen ganger gråt vi. Men vi var trygge på at Jehova aldri ville svikte oss.

Det stedet vi ble ført til, var en liten landsby som bestod av bare ti tømmerhytter. Andre vitner ble forvist til forskjellige landsbyer over hele taigaen. For at lokalbefolkningen skulle bli redde og få fordommer mot oss, hadde myndighetene skremt dem ved å si at Jehovas vitner var kannibaler. Men folk skjønte fort at dette var løgn, og at det ikke var noen grunn til å frykte oss.

De to første månedene bodde vi i et gammelt skur. Men vi måtte bygge noe bedre før den kalde vinteren kom. Bestefar og bestemor hjalp mor og meg med å bygge en primitiv hytte, halvt over og halvt under bakken. Der bodde vi i over tre år. Det var forbudt for oss å forlate landsbyen uten tillatelse, og det ble aldri gitt tillatelse.

Etter hvert fikk jeg lov til å gå på skolen. Ettersom jeg hadde en annen tro enn de andre, fikk jeg ofte spørsmål fra lærere og skolekamerater. Bestefars øyne strålte når jeg kom hjem og fortalte ham hva jeg hadde sagt for å forklare hva vi tror.

Litt større frihet

Etter at diktatoren Stalin døde i 1953, ble livet litt lettere. Vi fikk lov til å forlate landsbyen av og til. Det gjorde det mulig for oss å være sammen med trosfeller og gå på møter i de andre landsbyene, der det også bodde forviste vitner. For at vi ikke skulle tiltrekke oss oppmerksomhet, møttes vi i små grupper. Vi gikk opptil tre mil for å komme fram, noen ganger i snø til knærne og i 40 minusgrader. Dagen etter gikk vi den lange veien tilbake. Alt vi hadde å spise underveis, var en sylteagurk hver og noen sukkerbiter. Likevel var vi virkelig lykkelige, slik som David i gammel tid. — Salme 122: 1.

I 1955 ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova. Kort tid før det hadde jeg truffet en beskjeden og mørkhåret pike som het Lidija, på et menighetsmøte i en av nabolandsbyene. Hun og familien hennes var også blitt forvist fra Moldova, slik som oss. Hun hadde nydelig sangstemme og kunne utenat nesten  alle de 337 sangene i den sangboken vi brukte da. Det gjorde inntrykk på meg, for jeg var også glad i musikk og i sangene våre. I 1956 bestemte vi oss for å gifte oss.

Nå hadde vi fått vite at far var blitt forvist til Magadan, så jeg skrev til ham. Vi ventet med å gifte oss til vi hadde fått hans samtykke. Kort tid etterpå ble far løslatt og kunne komme til oss der vi bodde i indre eksil. Han fortalte oss hvordan han og andre kristne med Guds hjelp hadde overlevd de fryktelige forholdene i arbeidsleirene. Slike beretninger styrket vår tro.

Ikke lenge etter at far hadde kommet hjem, skjedde det en forferdelig ulykke. Mor gjorde i stand noe olje som vi brukte i maling og lakk. På en eller annen måte veltet den store gryten med kokende olje, og mor fikk oljen over seg. Hun døde på sykehuset. Vi var helt sønderknust. Far kom seg etter hvert av sorgen, og han giftet seg senere med Tatjana, et Jehovas vitne fra en av de nærmeste landsbyene.

Vi utvider vår tjeneste

I 1958 flyttet Lidija og jeg fra Kizak til det mye større stedet Lebjaie, cirka ti mil derfra. Vi hadde lest at de kristne i andre land forkynte fra hus til hus. Så vi prøvde å gjøre dette på vårt nye hjemsted. Det var selvsagt forbud mot Vakttårnet og Våkn opp!, men vi fikk bladene likevel, smuglet inn fra andre steder. Nå fikk vi vite at vi bare skulle få bladene på russisk. Til da hadde vi også fått dem på moldovsk. Så vi anstrengte oss iherdig for å lære russisk bedre. Den dag i dag husker jeg både titler og tanker fra de artiklene vi leste.

Lidija arbeidet på en kornsilo, og jeg lesset tømmer av lastevogner. Det var hardt arbeid, og vi fikk dårlig betalt. Vitnene var verdsatt som pliktoppfyllende arbeidere, men det var ingen trygde- eller bonusordninger for oss. Myndighetspersoner sa rett ut: «Jehovas vitner hører ikke hjemme i et kommunistisk samfunn.» Men vi gledet oss over at Jesu ord om sine etterfølgere passet på oss: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» — Johannes 17: 16.

Nye utfordringer

I 1959 fikk vi en datter, Valentina. Kort tid etter kom det en ny bølge av forfølgelse. The Encyclopædia Britannica sier: «En ny bevegelse i antireligiøs retning ble satt i gang av statsminister Nikita Khrusjtsjov i 1959—1964.» KGB-medlemmer sa til oss at de sovjetiske myndighetene hadde til hensikt å utrydde all religion, og særlig Jehovas vitner.

Da Valentina var nesten et år, ble jeg innkalt til militærtjeneste. Jeg ble dømt til fem års fengsel fordi jeg ønsket å være nøytral og ikke ville dra i militæret. En gang Lidija kom for å besøke meg, sa en KGB-oberst til henne: «Vi har fått melding fra Kreml om at det om to år ikke kommer til å være et eneste Jehovas vitne igjen i Sovjetunionen.» Så sa han: «Du må fraskrive deg din tro, ellers kommer du til å bli satt i fengsel.» Obersten trodde at slike trusler ville bringe våre søstre til taushet. Han sa om disse kvinnene: «De er en svak gjeng.»

Snart var de fleste menn blant Jehovas vitner blitt sendt i fengsler og arbeidsleirer. Men modige kristne kvinner fortsatte å forkynne. De smuglet inn litteratur til dem som var i fengsler og arbeidsleirer, selv om det var stor fare for å bli tatt. Lidija møtte slike prøvelser, og hun fikk ofte uønskede tilnærmelser fra menn som prøvde å benytte seg av at jeg var  borte. Hun ble også fortalt at jeg aldri kom til å bli løslatt. Men det ble jeg!

Løslatt og flytting til Kasakhstan

Saken min ble gjenopptatt i 1963, og senere ble jeg løslatt — etter tre år i fengsel. Men vi fikk ikke oppholdstillatelse noe sted, så jeg fikk heller ikke arbeid. En lov sa: «Ingen får arbeid uten fast bopel.» Vi bønnfalt Jehova inderlig om hjelp. Så bestemte vi oss for å flytte til Petropavlovsk, en by langt nord i Kasakhstan. Men de lokale myndighetene hadde allerede fått beskjed om at vi kom, og gav oss ikke tillatelse til å bo eller arbeide der. Omtrent 50 andre vitner i denne byen ble utsatt for lignende forfølgelse.

Vi og et annet ektepar som også var Jehovas vitner, flyttet sørover til den lille byen Sjtsjutsjinsk. Det bodde ingen andre Jehovas vitner der, og myndighetene visste ingenting om vårt forkynnelsesarbeid. I en uke prøvde Ivan og jeg — de to ektemennene — å finne arbeid. Konene våre oppholdt seg på togstasjonen, der vi sov om nettene. Omsider fikk vi arbeid på en glassfabrikk. Vi leide ett lite rom til begge familiene. Det var plass til to senger der og ikke stort annet, men vi var tilfreds.

Ivan og jeg gikk inn for arbeidet, og arbeidsgiverne våre var fornøyde. Da jeg ble innkalt til militærtjeneste igjen, visste fabrikkdirektøren allerede at min samvittighet ikke ville tillate meg å delta i militær opplæring. Overraskende nok tok han kontakt med militærets øverste sjef og sa at Ivan og jeg var dyktige arbeidere, som fabrikken ikke kunne klare seg uten. Så vi fikk lov til å bli.

Vi oppdrar barn og tjener andre

Vår andre datter, Lilja, ble født i 1966. Året etter flyttet vi til Belyje Vodij, som ligger sør i Kasakhstan, nær grensen til Usbekistan. Der fantes det en liten gruppe Jehovas vitner. Det ble snart opprettet en menighet der, og jeg ble utnevnt til presiderende tilsynsmann. I 1969 fikk vi en sønn, Oleg, og to år senere ble Natasja, vår yngste datter, født. Lidija og jeg glemte aldri at barn er en arv fra Jehova. (Salme 127: 3) Vi drøftet sammen hva vi måtte gjøre for å hjelpe barna til å bli glad i Jehova.

På 1970-tallet var de fleste menn blant Jehovas vitner fremdeles i arbeidsleirer. Mange menigheter trengte tilsyn og ledelse. Så mens Lidija tok en større del av ansvaret for barneoppdragelsen, og til tider fungerte som både mor og far, tjente jeg som reisende tilsynsmann. Jeg besøkte menigheter i Kasakhstan og i de sovjetiske naborepublikkene Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Samtidig arbeidet jeg også for å være med på å forsørge familien, og Lidija og barna samarbeidet villig.

Av og til var jeg borte flere uker i strekk, men jeg prøvde likevel å ta meg av mine oppgaver som far og hjelpe barna med deres åndelige framgang. Lidija og jeg bad inderlig til Jehova om at han måtte hjelpe barna våre, og vi snakket med dem om hvordan man kan overvinne menneskefrykt og få et nært forhold til Jehova. Jeg hadde ikke kunnet utføre mine oppgaver som reisende tilsynsmann uten min kjære kones uselviske støtte. Lidija og andre søstre var slett ikke en «svak gjeng», slik den obersten hadde påstått. De var sterke — virkelig åndelige kjemper! — Filipperne 4: 13.

I 1988, da alle barna var blitt store, ble jeg utnevnt til fast reisende tilsynsmann. Kretsen jeg reiste i, omfattet de fleste landene i Sentral-Asia. Etter at Jehovas vitners forkynnelsesarbeid var blitt juridisk anerkjent i det tidligere Sovjetunionen i 1991, begynte andre dyktige, åndelig modne menn å tjene i de asiatiske republikkene som hadde vært en del av Sovjetunionen. I dag er det 14 reisende tilsynsmenn i disse landene, og i fjor var det over 50 000 til stede på høytiden til minne om Kristi død.

 En uventet innbydelse

Tidlig i 1998 fikk jeg en overraskende telefon fra Jehovas vitners avdelingskontor i Russland. Jeg fikk spørsmålet: «Anatolij, har du og Lidija vurdert å begynne i heltidstjenesten sammen?» Vi hadde selvfølgelig tenkt på heltidstjenesten som et privilegium for barna. Og sønnen vår, Oleg, hadde tjent på det russiske avdelingskontoret i cirka fem år.

Da jeg fortalte Lidija om den innbydelsen vi hadde fått, spurte hun: «Men hva med huset vårt, hagen og tingene våre?» Etter bønner og drøftelser bestemte vi oss for å stille oss til rådighet. Med tiden ble vi bedt om å tjene på Jehovas vitners religiøse senter i Issyk i Kasakhstan, nær den store byen Almaty. Her blir vår bibelske litteratur oversatt til de språkene som snakkes i området.

Familien vår i dag

Vi er virkelig takknemlige mot Gud for at han har hjulpet oss til å lære barna våre sannheten i Bibelen. Den eldste datteren vår, Valentina, er gift, og i 1993 flyttet hun og hennes mann til Ingelheim i Tyskland. De har tre barn, og de er alle døpte vitner for Jehova.

Lilja, vår datter nummer to, har også familie. Hun og hennes mann, som er eldste i menigheten i Belyje Vodij, oppdrar sine to barn til å bli glad i Jehova. Oleg giftet seg med en kristen søster fra Moskva, Natasja, og de tjener på det russiske avdelingskontoret utenfor St. Petersburg. I 1995 giftet vår yngste datter, Natasja, seg, og hun og hennes mann tjener i en russisk menighet i Tyskland.

Av og til samles vi til store familiesammenkomster. Våre barn forteller sine barn hvordan «mamma og pappa» hørte på Jehova og lærte dem å elske den sanne Gud, Jehova, og tjene ham. Jeg ser at disse samtalene hjelper barnebarna til å vokse åndelig sett. Det yngste barnebarnet vårt minner meg om meg selv da jeg var på hans alder. Noen ganger kommer han opp på fanget mitt og ber meg fortelle en historie fra Bibelen. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker tilbake på hvordan jeg ofte satt på fanget til bestefar, og hvordan han hjalp meg til å bli glad i vår Store Skaper og få et ønske om å tjene ham.

[Fotnote]

[Bilde på side 11]

Foreldrene mine og jeg utenfor huset vårt i Moldova kort tid før far ble sendt i fengsel

[Bilde på side 12]

Lidija og jeg i 1959, fremdeles i indre eksil

[Bilde på side 13]

Lidija og vår datter Valentina mens jeg var i fengsel

[Bilde på side 15]

Lidija og jeg i dag

[Bilde på side 15]

Sammen med våre barn og barnebarn. Alle tjener Jehova!