Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvordan noen takler sterke påkjenninger etter et terrorangrep

Hvordan noen takler sterke påkjenninger etter et terrorangrep

Hvordan noen takler sterke påkjenninger etter et terrorangrep

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SPANIA

DEN 11. mars 2004 ble Madrid rystet av smellet fra ti bomber som eksploderte på tre forskjellige jernbanestasjoner. I et angrep som fant sted nesten samtidig på fire pendlertog, ble omkring 190 mennesker drept og 1800 skadet.

Bombene eksploderte midt i morgenrushet, da alle togene var stappfulle. Ødeleggelsene var rystende. «Jeg så en hel jernbanevogn bli slengt en meter opp i luften, så kraftig var eksplosjonen,» sa Aroa, som var øyenvitne til det som skjedde. «Da jeg kom ut av den vognen jeg satt i, så hele området ut som en slagmark. Det er forferdelig å se et slikt blodbad i virkeligheten.» De samme grusomme hendelsene fant sted på fire forskjellige tog og i ti forskjellige jernbanevogner. Terrorister hadde satt fra seg ryggsekker fulle av sprengstoff på togene og hadde deretter detonert dem ved hjelp av mobiltelefoner.

Noen av passasjerene var så heldige at de ikke husket noe av det forferdelige de hadde opplevd. Men flere hundre av dem må i likhet med Aroa takle både fysiske og følelsesmessige ettervirkninger. «Hørselen min ble alvorlig skadet i eksplosjonen,» sier Aroa, «men de redselsfulle bildene som stadig dukker opp i sinnet, går mye mer inn på meg.»

«Som et av Jehovas vitner fikk jeg heldigvis mye følelsesmessig støtte,» fortsatte Aroa. «Jeg fikk telefonoppringninger og meldinger fra hele verden, noe som minnet meg om at vi virkelig er et internasjonalt brorskap. Bibelen hjelper oss dessuten til å forstå hvorfor det skjer slike grusomme ting. Jeg fortalte noen av kollegene mine at Bibelen har forutsagt at menneskene ’i de siste dager’ skulle være voldsomme og uten naturlig hengivenhet. Jeg har også erfart at det å være i heltidstjenesten har vært til uvurderlig hjelp i forbindelse med å lindre smerten.» — 2. Timoteus 3: 1—3.

Pedro var en av de mange passasjerene som fikk alvorlige skader. Han stod mindre enn fire meter fra den bomben som eksploderte i den jernbanevognen han befant seg i. Eksplosjonen slo ham over ende, slik at han fikk hodeskader og alvorlige pusteproblemer. Etter fem dager på intensivavdelingen begynte han å komme seg. Han ble oppmuntret av de mange trosfellene som kom på besøk. Sykepleierne ble også overrasket over at det kom så mange. «I løpet av de 26 årene jeg har vært her, har jeg aldri sett noen få så mye besøk og så mange gaver!» utbrøt en sykepleier. Pedro snakket begeistret om sykehuspersonalet. «De var fantastiske,» sa han. «Takket være dem ble jeg mye fortere frisk.»

Mange av ofrene var innvandrere som nettopp hadde flyttet til Spania. Manuel, en kubaner, ble skadet av den første eksplosjonen på Atocha stasjon og deretter slått bevisstløs av den andre eksplosjonen. «Under den panikken som oppstod, tråkket folk på meg mens jeg lå på perrongen,» fortalte han. «Da jeg kom til bevissthet, hadde jeg to brukne ribben og et skadet ben, og dessuten hadde jeg mistet hørselen på det ene øret.

Hjelpemannskapene — politi, ambulansefolk og brannmenn — var på plass etter bare noen minutter, og de gav oss den beste hjelp det var mulig å gi,» sa Manuel videre. «De visste nøyaktig hva de skulle gjøre, og deres effektivitet og profesjonelle holdning bidrog til å dempe panikken. De passet på at jeg fikk den nødvendige medisinske behandling, og de behandlet meg med vennlighet og medfølelse.»

Posttraumatisk stress

I likhet med Aroa har Manuel alvorlige følelsesmessige arr. «Jeg fikk et panikkanfall da jeg gikk på et tog nylig,» sa han. «Jeg måtte gå av med én gang. Og jeg blir fremdeles mistenksom hver gang jeg ser noen på offentlige transportmidler som har med seg ryggsekk eller lignende. Men jeg har fått mye mer hjelp enn andre, selv om ingen i min familie bor i Spania. Hundrevis av Jehovas vitner har ringt til meg, og en familie som er Jehovas vitner, inviterte meg til å bo hos dem i noen dager, slik at jeg ikke skulle føle meg ensom. Den uvurderlige støtten jeg har fått fra vårt verdensomfattende samfunn av brødre, hjalp meg til å roe meg ned.»

Sergio, en passasjer som slapp unna uten fysiske skader, sliter fremdeles hver dag med bilder av alt han så rundt seg. En bombe eksploderte i jernbanevognen foran ham og en annen i vognen rett bak ham. I likhet med Manuel er han takknemlig for den kjærlige støtten han har fått fra sin familie og sine trosfeller. «De fikk meg ikke bare til å føle meg elsket, men de minnet meg også på at jeg tilhører et forent brorskap som har omsorg for hvert enkelt medlem,» sa han. «Jeg ble støttet på denne måten dag etter dag, og de mange telefonoppringningene jeg fikk, hjalp meg til å uttrykke følelsene mine, noe jeg ofte synes er vanskelig.»

Noen av togpassasjerene fikk bekymringer av et annet slag. Uten å være klar over det hadde Diego sittet ved siden av en av de fire bombene som ikke gikk av. Han kunne gå uskadd av toget. «Men nå har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke tilbød meg å hjelpe dem som var skadet,» sier han. «Jeg fikk panikk, akkurat som hundrevis av andre som stormet ut av stasjonen som best de kunne.»

Da en bombe eksploderte i det toget Ramón, en ung mann fra Brasil, satt i, fikk han sjokk og kunne knapt røre seg. Men to dager etter angrepet bestemte han seg for at han ville være med på å forkynne Rikets budskap for andre. Han møtte en portugisisk mann som fortalte ham at han var på leting etter den sanne religion. Ramón fikk startet et bibelstudium med mannen, som straks begynte å gå på kristne møter. «Når man kan hjelpe andre åndelig sett, føler man seg bedre selv,» sa Ramón.

Alle ofrene vil utvilsomt trenge tid til å overvinne de fysiske og følelsesmessige skadene de har fått. Vi lever dessverre i en tid hvor meningsløs vold kan bryte ut hvor som helst. Og selv om åndelige verdier kan hjelpe dem som blir utsatt for slike ting, til å takle de følelsesmessige påkjenningene, er det bare Guds rike som til slutt vil fjerne disse tragediene. — Åpenbaringen 21: 3, 4.

[Ramme/bilder på side 13]

ÅNDELIG STYRKE TIL Å TAKLE STERKE PÅKJENNINGER

Manuel Suárez

«Mens jeg fremdeles var i sjokk og ventet på å komme på sykehus, tenkte jeg stadig på ordene i Ordspråkene 18: 10: ’Jehovas navn er et sterkt tårn. Dit inn løper den rettferdige og blir beskyttet.’ Disse ordene gav meg styrke.»

Aroa San Juan

«Når man gjennomgår slike ting som dette, forstår man mer enn noen gang at vi lever i de siste dager, og at vi må konsentrere oss om åndelige verdier. Takket være heltidstjenesten er jeg langsomt i ferd med å komme over den sterke påkjenningen.»

Fermín Jesús Mozas

«Til tross for de hodeskadene jeg fikk, var jeg i stand til å hjelpe og berolige noen av de skadede medpassasjerene mine. Jeg tror jeg klarte å bevare roen på grunn av det oppstandelseshåpet Gud har gitt oss, et håp som styrker oss i slike stunder.»

Pedro Carrasquilla

«Da jeg lå på intensivavdelingen med sterke brystsmerter, dukket ordene i 1. Timoteus 6: 19 gang på gang opp i tankene mine. De oppmuntrer oss til å legge en god grunnvoll for framtiden, slik at vi kan ’få et fast grep om det virkelige liv’. Dette skriftstedet fikk meg til å tenke på håpet om paradiset, som Gud har lovt dem som elsker ham. Det er det vi søker å oppnå.»

[Bilde på side 13]

Øverst: Hjelpemannskaper steller de sårede og døende på jernbaneskinnene utenfor Atocha stasjon

[Rettigheter]

Øverst: CORDON PRESS

[Bilde på side 13]

Til høyre: Et improvisert minnested