Jeg var åndelig leder for kickapooindianerne

FORTALT AV BOB LEE WHITE SR.

Jeg kom til verden i McLoud i Oklahoma i USA i 1935. Fødselen fant sted i en wikiup, en liten indianerhytte som bestod av et rammeverk dekket av matter av bark og dunkjevler. Mitt indianske navn er Pay-Mee-Ton-Wah, som på kickapoo * betyr «vann som renner forbi». Som liten gutt lærte jeg å leve et åndelig liv på den måten indianerne gjorde det. Hvordan gikk det til?

I MANGE år var min mors far, i likhet med hans far før ham igjen, den åndelige lederen for en kickapoostamme som tilhørte Vannklanen i den amerikanske urbefolkningen i Oklahoma. Da han døde uten å ha fått noen sønn, bestemte de tolv klanlederne, eller klanens eldste, at den eldste sønnen til den eldste datteren til deres avdøde åndelige leder skulle fylle den plassen. Jeg var den sønnen.

Hvordan jeg ble en åndelig leder

En mann ville vanligvis ikke påta seg rollen som ny åndelig leder før han var 30 år gammel, og da først etter en periode med fasting. I denne tiden ville han få syner eller på annen måte bli opplyst, slik at han kunne utføre de åndelige oppgavene. Helt fra jeg var liten, ble jeg undervist i kickapooenes tradisjonelle religion. Jeg arvet de religiøse klesplaggene og Mee-shonen, eller det hellige knyttet. Dette knyttet, som noen ganger kalles et medisinknytte, inneholder en samling religiøse gjenstander som er pakket inn i dyreskinn. Det er omtrent 60 centimeter langt og ligner en avlang rugbyball. Jeg tilbrakte mye tid i den aller helligste delen av stammeledernes åndelige telt, der jeg lyttet til dem og deres åpenbaringer. På den måten ble jeg som unggutt kickapoostammens nye, åndelige leder.

Alle disse detaljene ble på en levende måte innprentet i mitt unge sinn. Ettersom ingen av disse hemmelighetene ble skrevet ned, var de religiøse tradisjonene til mange generasjoner nå betrodd meg alene. Hvis klanlederne den gangen hadde fått det som de ville, var jeg blitt værende der sammen med stammen, og jeg ville ha utført alle de åndelige funksjonene den dag i dag.

 Men jeg reiste bort og begynte på skole i Kansas. Det bekymret de eldre mennene, for de var redd for å miste meg til «den hvite manns verden». Etter endt skolegang drog jeg til Los Angeles i California, hvor jeg traff igjen barndomskjæresten min, Diane. Det indianske navnet hennes er Tu-No-Thak-Quah, eller Vendende bjørn, og hun tilhører Bjørneklanen. Våre mødre og besteforeldre hadde vært venner i årevis. Vi giftet oss i september 1956. Diane hadde også en religiøs bakgrunn. Bestefaren hennes innførte peyotereligionen i kickapoostammen. — Se rammen på side 22.

Peyotereligionen

Peyotereligionen finnes i mange forskjellige indianerstammer i dag. Det var Quanah Parker (cirka 1845—1911), en åndelig leder og høvdingen for Comanche Kwahadi-divisjonen, som «hadde innflytelse på utviklingen og utbredelsen av peyotereligionen i indianerterritoriet». (The Encyclopedia of Native American Religions) Han forkynte begeistret om peyotekaktusens hallusinogene virkning og angivelig medisinske betydning og fikk mange fra de nordamerikanske indianerstammene til å gå over til peyotismen. I kickapoostammen, som i andre stammer, eksisterte derfor den tradisjonelle religion side om side med peyotismen.

Tiltrukket av Hollywood

Mens jeg bodde i Los Angeles-området, ble jeg ganske aktiv i sosiale klubber og foreninger for indianere, og jeg ble formann i flere av dem. Blant disse var Drum and Feather Club, Indian Bowling Association og National Indian Athletic Association. Jeg satt også i styret for Indian Center i Los Angeles.

Jeg fikk innpass i Hollywoods indre kretser. En av mine omgangsfeller var Iron Eyes Cody, som er kjent for sine opplysningsprogrammer om økologi i fjernsynet. En annen var Jay Silverheels, som spilte indianeren Tonto i TV-serien Den ensomme rytter. Den mest kjente av de filmene jeg var med i, var Westward Ho, the Wagons! med Fess Parker i hovedrollen, og Pardners, hvor Dean Martin og Jerry Lewis spilte hovedrollene.

Både Diane og jeg arbeidet en tid i Disneyland. Jeg spilte i timinutters sketsjer hver time hele dagen. Diane sier med et smil: «Alt jeg trengte å gjøre, var å kle meg som og ’oppføre meg som’ en indianer og så rusle rundt blant folk hele dagen.»

Et nytt åndelig syn

I 1962 ble Diane kontaktet av et av Jehovas vitner, som hun fikk en liten brosjyre av. Forkynneren fortsatte å komme tilbake, men Diane kom stadig med unnskyldninger. Da forkynneren spurte Diane om hun egentlig ville slippe å få besøk, tenkte Diane med seg selv: «Ja! Ja!» Men fordi hun ikke ville være uvennlig, sa hun: «Å, nei, nei!» Så forkynneren fortsatte å komme. Diane fortalte meg alltid hva hun hadde lært. Da hun noen ganger glemte å nevne det, spurte jeg: «Har den damen fra Jehovas vitner vært innom? Hva sa hun?»

 En gang fortalte kvinnen Diane om et spesielt foredrag som skulle holdes på et av Jehovas vitners møter i Los Angeles Forum. Hun tilbød seg å passe de fire barna våre mens vi drog for å høre foredraget. Diane tenkte at jeg aldri kom til å dra, så hun nevnte det ikke for meg engang. Men etter at forkynneren iherdig hadde bedt henne om å si det til meg, gjorde hun det. Til hennes overraskelse sa jeg: «Mener du at hun skal være her og passe ungene våre og gi dem mat? Den hvite kvinnen?»

Det ble derfor til at vi var på vårt første møte i 1969. Jeg forstod ikke alt som ble sagt fra plattformen. Men det som virkelig gjorde inntrykk på meg, var organiseringen — hvordan 20 000 mennesker kunne spise lunsj på så kort tid ved hjelp av en frivillig kafeteriaordning. Jeg la også merke til at det ikke fantes rasefordommer — svarte og hvite kalte hverandre bror og søster.

I august 1969 begynte vitnene et bibelstudium med meg ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. * Jeg innrømmer at jeg hadde visse baktanker da jeg gikk med på å studere Bibelen. Jeg var med i en rekke indianske organisasjoner, og jeg så for meg en politisk karriere. Jeg tenkte at jeg skulle gjøre meg kjent med Bibelen siden det virket som om politikerne kjente den og siterte fra den. Nå forstår jeg hvor lite mange av disse menneskene egentlig visste om Guds Ord.

En stor forandring i livet mitt

Så snart jeg begynte å studere Bibelen, skjedde tingene raskt. Jeg meldte meg ut av alle de klubbene og foreningene jeg hadde vært tilsluttet, og jeg visste at jeg måtte bryte båndene med min tidligere indianske religion. Jeg kan huske at jeg satte meg ned for å skrive utmeldelsesbrevet mitt. Jeg skrev datoen øverst på siden og så «Kjære». Etter en lang pause, da jeg lurte på hvem jeg skulle stile brevet til, innså jeg til slutt at jeg burde  skrive til den tradisjonelle åndelige lederen — meg selv! Jeg løste dette dilemmaet raskt og besluttsomt ved å skrive «Kjære mor». Deretter fortsatte jeg med å informere mor om at jeg ikke lenger ville praktisere denne religionen eller tjene som dens åndelige leder.

Min kone og jeg ble begge døpt som Jehovas vitner den 3. januar 1970. I 1973 ble jeg eldste i menigheten. Hit var altså jeg — en tidligere åndelig leder for kickapooene — kommet. Nå tok jeg ledelsen i den sanne tilbedelse av Jehova, universets Overherre, i Jehovas vitners lokale menighet. I juli 1974 flyttet vi tilbake til McLoud i Oklahoma i et forsøk på å hjelpe den amerikanske urbefolkningen til å lære om det sanne håp for hele menneskeheten, det håp som det står om i Guds Ord, Bibelen.

I likhet med andre stammer brukte kickapooene tobakk i tilbedelsen. Interessant nok røykte de den ikke. Kickapooene strødde tobakken på ilden som røkelse, for de trodde at bønnene deres ville nå opp til himmelen ved hjelp av den røyken som oppstod. De eldste lederne blant kickapooene mente at det å røyke tobakk var noe avskyelig, at det å bruke pipe for å gjøre det var bespottelig, og at bruken av pipe var av europeisk opprinnelse.

Jeg er blitt spurt om jeg har noen bilder av meg selv i min tidligere religiøse klesdrakt. Det ble faktisk aldri gitt tillatelse til å ta noen bilder på grunn av frykt for hva de som driver med trolldom, kunne gjøre med dem. Hver gang håret mitt ble klipt, ble det alltid gravd ned, og ingen andre fikk lov til å røre det. På den måten kunne det ikke brukes i forbindelse med trolldom, noe indianerne ser svært alvorlig på.

Etter at jeg forlot kickapooenes religion, tok klanlederne over de åndelige funksjonene i stammen. Da de tolv som opprinnelig hadde valgt meg, døde, framstod det nye klanledere, og disse har i tidens løp forandret på religionen. For tiden er det bare én klanleder som fortsatt lever, og han er nokså gammel. Jeg har ikke til hensikt å bringe videre til andre det jeg lærte som liten gutt.

Jeg er nå travelt opptatt med å undervise mennesker av alle nasjoner og stammer i Guds Ord. Som heltidsforkynner har jeg hatt det privilegium å undervise i Bibelen i mange indianerreservater rundt om i USA. Jeg har blant andre besøkt osagene i Oklahoma og mohavene, hopiene og navahoene i Arizona. Jeg liker å fortelle andre indianere at de «evige jaktmarker», et uttrykk som vi lenge har brukt for å vise til håpet om livet etter døden, henleder oppmerksomheten på «marken», eller jorden. Resultatet av det er at de nå faktisk regner med å få leve her på jorden, og ikke i himmelen. Jeg ser fram til oppstandelsen av de mange indianerne fra tidligere generasjoner, og at jeg kanskje kan få mulighet til å lære dem om Guds nye verden. — Johannes 5: 28, 29; 2. Peter 3: 13.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 22]

Hva går peyotereligionen ut på?

Peyotereligionen er blitt kjent som Native American Church. Peyote er en liten, torneløs kaktus (se bildet til høyre) som hovedsakelig finnes i Rio Grande-dalen, både i Mexico og i Texas. Peyotereligionen har over 200 000 medlemmer i de nordamerikanske stammene. «Vår tids peyotisme, som har sin opprinnelse i det forhistoriske Mexico, omfatter elementer fra kristendommen samtidig som den fortsetter å være et pan-indiansk anliggende.» (A Native American Encyclopedia—History, Culture, and Peoples) De to viktigste seremoniene i peyotereligionen er halvmåne- og stormåneseremoniene. Begge seremoniene inneholder «sider ved indiansk kultur og sider ved kristendommen». Peyoteseremonien begynner vanligvis på en lørdag, og den varer hele natten. En gruppe menn sitter i en sirkel i en tipi. De får hallusinasjoner mens de spiser de bitre knoppene på peyotekaktusen og synger religiøse sanger til trommeslag og den rytmiske raslingen av et uthult gresskar.

[Rettigheter]

Courtesy TAMU Cactus Photo Gallery

[Bilde på side 21]

Kledd som en kickapookriger

[Bilde på side 23]

Min kone, Diane, og jeg i dag