Førte virkelig alle veier til Rom?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ØSTERRIKE

VEIENE i Romerriket bandt de vidstrakte provinsene til hovedstaden. De knyttet Gallias tette skoger sammen med byene i Hellas og forbandt elven Eufrat med Den engelske kanal. Framfor alt gjorde de praktisk talt alle deler av riket tilgjengelige for legionene, som Roma utøvde sin myndighet ved hjelp av. Fra de brolagte hovedveiene forgrenet tallrike sideveier seg utover i provinsene. Dette er foranledningen til munnhellet: «Alle veier fører til Rom.»

Over 80 000 kilometer med veier gikk på kryss og tvers gjennom Romerriket. Hvordan er det mulig for forskere i dag å studere disse veiene og få forståelse av hvilken betydning de hadde for datidens verden? Én måte å gjøre det på er å studere et kart fra 1200-tallet som kalles peutingerkartet.

Historikere mener at peutingerkartet er en kopi av et kart som opprinnelig ble laget på den tiden da romerske hærstyrker fremdeles marsjerte langs de berømte veiene. I 1508 kom den lærde Konrad Peutinger i Augsburg i Sør-Tyskland i besittelse av denne håndtegnede kopien, og navnet hans ble dermed knyttet til dette kartet. I dag er kartet i Nationalbibliothek i Wien, hvor det bærer det latinske navnet Tabula Peutingeriana.

Romerriket i én rull

I dagens klasserom studerer man vanligvis nesten kvadratiske kart som henger på veggen. Peutingerkartet er til sammenligning en 34 centimeter bred rull som er nesten 7 meter lang når den er rullet ut. Den bestod opprinnelig av tolv ark av pergament som var limt sammen i endene. Av disse er elleve bevart. Dette kartet beskriver verden i Romerrikets glanstid, da dette verdensriket strakte seg helt fra Britannia til India. Men uansett hvor god kjennskap du har til det området som Romerriket omfattet, slik  det blir beskrevet på moderne kart, vil du sannsynligvis bli nokså forvirret når du studerer peutingerkartet for første gang. Hvorfor det?

Peutingerkartet er ikke tegnet for vår tids geografer, men for datidens reisende. Et kart i form av en rull var enkelt å håndtere når man var ute og reiste. Men for at de nødvendige detaljer skulle få plass på en slik rull, måtte avstanden nord-sør komprimeres, mens avstanden øst-vest ble forlenget. Resultatet ble et fortegnet kart som det var enkelt å slå opp i, rådføre seg med, rulle sammen og bære med seg. En reisende kunne enkelt finne ut hva som var den beste veien fra ett sted til et annet. For ham var dette mye viktigere enn hvilken form Italia hadde, hvor stort Svartehavet var, eller nøyaktig i hvilken retning han for øyeblikket beveget seg i. *

På peutingerkartet er det brukt forskjellige farger som en hjelp til å skjelne mellom forskjellige trekk ved landskapet. Veiene er i rødt, fjellene i brunt og elvene i grønt. Navnene på flere hundre byer er oppført, og byenes beliggenhet er angitt med symboler som forestiller hus, borggårder og tårn. Disse symbolene skal øyensynlig vise hvilke fasiliteter som finnes på hvert sted. Kartet angir også hvor langt det var mellom byene, skysstasjonene og rasteplassene.

En rekke bibelske steder og hendelser er avmerket på peutingerkartet. På den delen av kartet som beskriver det området hvor Sinai-fjellet ligger, står det to beskrivelser på latin. Den ene lyder: «Den ørkenen hvor Israels barn under Moses vandret i 40 år.» (Josva 5: 6) Den andre lyder: «Det var her de fikk loven på Sinai-fjellet.» — 3. Mosebok 27: 34.

Jerusalem er tegnet inn sammen med en tekst hvor et annet navn på byen er tatt med — Aelia Capitolina, etter Publius Aelius Hadrianus, bedre kjent som keiser Hadrian. På 100-tallet evt. oppkalte denne romerske keiseren byen etter seg selv. Det latinske navnet på Oljeberget er også tatt med. — Lukas 21: 37.

Førte virkelig alle veier til Rom?

Noen av veiene førte til Aquileia, en by i den nordøstlige delen av Italia. På kartet er Aquileia oppført med sterke murer og vakttårn. Ettersom denne byen lå sentralt plassert ved noen viktige veikryss og hadde en utmerket havn, var den en av Romerrikets viktigste byer.

Via Egnatia gikk tvers over Balkanhalvøya fra adriaterhavskysten til Konstantinopel, som i dag heter Istanbul. På peutingerkartet er det ved denne byen tegnet et symbol — en gudinne som sitter på en trone, klar til å føre krig. Flere veier førte til Antiokia i Syria, som i dag svarer til den tyrkiske byen Antakya. Antiokia var den tredje største byen i Romerriket, etter Roma og Alexandria. Her viser kartet en sittende gudinne med glorie.

Peutingerkartet viser tolv veier som fører inn til Roma. En av disse er Via Appia. Det framgår av Apostlenes gjerninger at apostelen Paulus reiste langs Via Appia den første gangen han reiste til Roma. En gruppe kristne fra Roma møtte ham på veien, på et sted som het De tre vertshus, som også er markert på kartet. — Apostlenes gjerninger 28: 15.

Hvilket symbol er brukt for Roma på peutingerkartet? Byen blir framstilt som en mektig  keiserinne som sitter på en trone, kledd i en purpurfarget kappe. I hendene har hun en globus og et septer, noe som står for verdensherredømmet, som var sentrert i Roma, verdensrikets hovedstad.

Vil det så være riktig å si at alle disse veiene fører til Rom? Når man tar i betraktning det omfattende nettverket av sideveier som forgrenet seg ut fra hovedveiene, må man vel kunne si det. Peutingerkartet viser hvordan Romerrikets hovedveier utvidet imperiets maktsfære, slik at Roma kunne beholde herredømmet over provinsene i nesten 500 år. I dag er det fortsatt mulig å reise omkring i Romerriket på disse gamle veiene — vel å merke med fantasien som ekvipasje og med peutingerkartet som veiviser.

[Fotnote]

[Kart på sidene 13—15]

(Se den trykte publikasjonen)

Peutingerkartet — et eiendommelig veikart

SPANIA

MAROKKO

STORBRITANNIA

FRANKRIKE

TYSKLAND

ØSTERRIKE

Aquileia

Roma

Området blir vist forstørret på side 15

ITALIA

AFRIKA

HELLAS

Istanbul

EGYPT

TYRKIA

Sinai-fjellet

Jerusalem

SYRIA

Antakya

Kaspihavet

IRAN

INDIA

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

Detalj fra peutingerkartet som viser Roma og området omkring

Roma

Aquileia

Istanbul

Jerusalem

Antakya