De hjelper bøndene til å overleve i Sertão

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I BRASIL

OMTRENT ti millioner geiter streifer omkring i Sertão *, et regnfattig område på 1 100 000 kvadratkilometer i det nordøstlige Brasil. Sommeren her betyr ni måneder med skyfri himmel, kvelende hete og avsvidd, steinhard jord. Elvene forsvinner, trærne feller bladene, det blåser en tørr, varm vind, og husdyrene streifer fritt omkring og leter etter alt de kan finne av sparsom vegetasjon.

Men de brasilianske geitene ser ikke ut til å ense de tørre forholdene. I de verste tørkeperiodene minsker antall kveg og sauer, mens antall geiter øker. Hvordan klarer de å overleve?

Geitas munn — spesielt utformet

Mange av dem som bor i Sertão, påstår at geiter spiser alt — innbefattet støvler, saler og klær. Professor João Ambrósio, forsker ved det nasjonale senter for forskning på geiter i Sobral i det nordøstlige Brasil, bekrefter at geiter kan overleve på en tilsynelatende ufordøyelig diett som innbefatter røtter, tørre blad og bark fra mer enn 60 forskjellige planter. Andre husdyr, for eksempel kveg, er nesten utelukkende avhengig av gress.

Det hjelper jo at geita ikke er så kresen, men geitas spesielt utformede munn gir den en stor fordel. Ambrósio forteller at kveg griper tak i maten med tungen og derfor ikke er i stand til å velge ut ett enkelt blad eller barken på en plante. Men geita bruker den lille munnen sin med fleksible lepper og skarpe tenner til å velge ut og så nappe til seg plantens mest næringsrike deler. Denne evnen til å lete etter og velge ut den sparsomme maten har ført til at geita har fått det rykte på seg at den ødelegger vegetasjonen. «Skyld på mennesket som tvinger geita til å leve under slike forhold. Geita forsøker bare å overleve,» sier Ambrósio.

Fornuftig å ale opp geiter

Det er ikke overraskende at hardføre, brasilianske geiter har fått en nøkkelrolle i selvforsyningsjordbruket i Sertão. For mange familier er geita en viktig kilde til proteiner. Siden storfekjøtt kan være dyrt, er stekt eller kokt geit og buchada (geitemage fylt med hakket innmat og ris) en vanlig rett. Geiteskinn blir solgt til fabrikker, og det gir ekstrainntekter. Og i  nødstilfeller er det lett å omsette geiter i kontanter, slik at en får kjøpt medisiner eller andre nødvendigheter.

Enda en fordel er at geiter praktisk talt oppdretter seg selv. Om dagen gresser små hjorder sammen i caatinga, et åpent område med tornebusker. Når natten faller på, kjenner geitene igjen stemmen til eieren sin, og hver enkelt springer lydig til den innhegningen den hører til. Bonden blander seg vanligvis bare inn i avlssesongen, for da velger han hvilke geiter han vil slakte, og han behandler de syke og merker killingene. Geiter er så enkle å ale opp at selv byfolk ofte har noen geiter i bakhagen eller, til tross for lokale lover, lar dem streife omkring i byen. Det er ikke uvanlig å se en geit gå og beite på torget.

Den erfaring folk har gjort gjennom flere hundre år, har vist at det å ale opp geiter er fornuftig, spesielt for småbønder. Det krever like mye arbeid og jord å ha åtte geiter som å ha én ku. Og tenk over dette: La oss si at en bonde har fem kuer. Hvis én dør, utgjør det et tap på 20 prosent av flokken hans. Men sett at han i stedet hadde 40 geiter. En slik flokk ville kreve omtrent den samme mengde arbeid og jord. Hvis én geit døde, ville det bare utgjøre et tap på 2,5 prosent. Det er lett å forstå hvorfor omkring en million brasilianske familier betrakter geiter som en slags forsikring mot tørke og avlingssvikt.

En spore til hardt arbeid

Delstaten Baía har noen av de største geiteflokkene, og de kan telle flere tusen. Det blir sagt at det i Uauá, en liten by omkring 80 mil innover i landet fra delstatens hovedstad, finnes fem geiter for hver innbygger. Praktisk talt hele lokalsamfunnets næringsvei er avhengig av geiteoppdrett eller aktiviteter i tilknytning til det. De som bor der, sier ofte for spøk: «I Uauá er det geiter som aler opp mennesker, ikke mennesker som aler opp geiter.»

De første killingene begynner å komme i mai, omkring fem måneder etter starten på paringstiden. Ivrige hyrder arbeider fra klokken fire om morgenen til klokken sju om kvelden med å drive geitene sammen i innhegninger, å gi dem vann og å redde killinger som har gått seg bort eller er i fare. Dyktige hyrder fanger geitene med lasso og melker hundrevis av hunngeiter hver dag for å forhindre at de nyfødte drikker seg i hjel. De må også behandle skader og angrep av larver, som kan lage små hull i geitas skinn og redusere skinnets verdi.

Å ta seg av geitene på denne måten er et kjærlig arbeid — men ikke helt  uselvisk. Det tradisjonelle lønnssystemet — quarteação (firedeling) — som brukes i Uauá og andre steder på landet, belønner iherdige hyrder. De får hver fjerde killing som blir født hver avlssesong — hver tredje når flokkens eier er mer sjenerøs. Hver killing blir tildelt et nummer, og senere blir nummererte polletter trukket fra en kopp. Siden hyrdene kan komme til å trekke nummeret til en killing som er halt eller frisk, tynn eller tykk, passer de hjorden som om den var deres egen.

Hvordan en får mer ut av brasilianske geiter

Brasilianske geiter nedstammer fra arter som ble innført av europeiske nybyggere på begynnelsen av 1500-tallet. Men de brasilianske geitene er generelt sett mindre og gir mye mindre melk enn sine europeiske forfedre.

Den brasilianske canindé produserer for eksempel atskillig mindre enn én liter melk om dagen, mens dens genetiske motpart i Europa, den britiske alpegeita, kan produsere omkring fire liter om dagen. I flere tiår har det vært mange bønders og agronomers drøm å kunne kombinere den brasilianske geitas hardførhet med den britiske geitas produktivitet. På den måten kunne «fattigmannens ku», som mange kaller den brasilianske geita, bli Sertão-bøndenes gull.

Å krysse brasilianske geiter med utenlandske har vist seg å være en snarvei til større dyr og mer melk. En gruppe landbruksforskere i delstaten Paraíba har med godt resultat krysset brasilianske geiter med italienske, tyske og engelske raser. Dette har resultert i større dyr som takler de tørre forholdene, og som produserer mer melk. Raser som tidligere produserte mindre enn én liter melk pr. dag, gir nå mellom to og fire liter.

Forskningssentret i Sobral har oppdaget noe annet som er like lønnsomt, men som er billigere å gjennomføre. Forskerne merket seg at geitene foretrakk løvverket på bestemte trær. Men dette løvet var bare tilgjengelig når trærne var i dvale og felte løvet. For å øke tilgangen til denne matkilden ble grenene på enkelte trær som var over en bestemt høyde, beskåret. Dette fikk trærne til å danne grener lenger nede, innen geitenes rekkevidde. Hva ble resultatet? Geiter som beitet på områder som var spesielt tilrettelagt, firedoblet vekten sin.

Til tross for disse nyhetene kan de som eier små flokker, fortsatt stå overfor et problem som vitenskapelig forskning ikke kan løse. Hva er det? Som en bonde forklarte: «Geiter blir vant til dem som tar seg av dem, og de blir kjæledyr. Å kvitte seg med en slik geit kan derfor være et problem.» Eierne vil rett og slett ikke skille seg av med kjæledyrene sine! Kanskje dette er enda en grunn til at geita overlever?

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 27]

Sannheten om geitemelk

Mange sier at geitemelk er tungt fordøyelig; andre sier at den lukter vondt. Men ikke tro på den dårlige omtalen som geitemelken får. Hvis du har problemer med å fordøye kumelk, kan det være at legen eller dietetikeren din foreskriver produkter av geitemelk som et alternativ. Selv om geitemelk inneholder mer protein og fett, er fettperlene mindre og lettere å fordøye. Og hva med lukten?

Geitemelk er faktisk luktfri. Hvis du oppdager en sterk, ubehagelig lukt, kan grunnen være at geita ble melket under uhygieniske forhold eller var i nær kontakt med en geitebukk. Duftkjertler som sitter bak geitebukkens horn, produserer et hormon som tiltrekker hunngeita, men som forurenser alt som geitebukken ellers er borti.

[Rettigheter]

CNPC–Centro Nacional de Pesquisa de Caprinos (Sobral, CE, Brasil)

[Bilde på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Sertão

[Bilde på side 26]

Geita bruker den spesielt utformede munnen sin til å velge ut de beste delene på planten

[Rettigheter]

Dr. João Ambrósio–EMBRAPA (CNPC)

[Bilderettigheter på side 25]

Kart: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.; geiter: CNPC–Centro Nacional de Pesquisa de Caprinos (Sobral, CE, Brasil)