Det står skrevet at jeg vil få se ham

Fortalt av Rosalía Phillips

«Du kommer til å gjøre kjempesuksess! Du har det talentet som skal til!» Det var dirigenten vår, som satt ved pianoet, som sa dette til meg like før sceneteppet skulle gå opp. De fire andre i ensemblet signaliserte til meg at jeg var velkommen. Jeg var den nyeste vokalisten i gruppen, og jeg ble helt overmannet av nervøsitet der jeg stod i min røde kjole pyntet med paljetter. Her — på et av de mest betydningsfulle teatrene i Mexico by — var jeg i ferd med å gjøre min debut og begynne min karriere i underholdningsbransjen. Dette var i mars 1976, måneden før jeg fylte 18 år.

FAREN min hadde dødd tre år tidligere, og minnene om ham fylte mitt hjerte og sinn. Offentligheten husket ham også godt. Han var elsket og beundret som en av de største komikerne i landet og hadde vært med i over 120 filmer i løpet av den tiden man ofte omtaler som den meksikanske filmindustriens glansperiode. Hans navn, Germán Valdés, «Tin-Tán», stod på plakater på kinoer over hele Mellom- og Sør-Amerika og i spansktalende områder i USA og Europa. Selv nå, over 30 år etter at han døde, viser de fortsatt filmene hans gjentatte ganger på TV.

Helt fra jeg var liten, var hjemmet vårt en møteplass for kjendiser. Mor og søstrene hennes dannet en trio og kalte seg Las Hermanitas Julián (Søstrene Julián). Hennes bror Julio Julián var en berømt tenor i operaen i Europa, mens hans spanske kone, Conchita Domínguez, sang sopran. Dessuten hadde min fars brødre, Manuel «Loco» (den gale) Valdés og Ramón Valdés, bedre kjent som Don Ramón, gjort seg bemerket som TV-komikere.

Filmstudioer, revyteatre og lydstudioer var steder broren min, Carlos, og jeg, var fortrolige med, for far tok oss ofte med på jobb og på turneer; det var slik han holdt familien samlet. Det var virkelig stor kontrast mellom underholdningsbransjens overfladiske miljø og vårt hjem, som var preget av harmoni og kjærlighet. Jeg husker far som en svært hengiven person, full av energi og med stor kjærlighet til livet. Han var veldig gavmild, noen ganger overdrevent gavmild. Han lærte meg at lykke ikke avhenger av å ha, men av å gi.

En tragisk forandring

Mot slutten av 1971 fortalte mor den fryktelige nyheten til broren min og meg at far  hadde fått en uhelbredelig sykdom. I ett og et halvt år så jeg ham kjempe med store smerter til tross for at han fikk sterke medisiner.

Jeg kan fortsatt huske den dagen ambulansen kom hjem til oss for å ta ham med til sykehuset. Jeg visste at han aldri ville komme hjem igjen. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor lei meg jeg var. Siden han hadde det så vondt, bestemte jeg meg for at jeg også skulle lide. Jeg stumpet derfor en sigarett i den ene hånden min og gråt utrøstelig. Den 29. juni 1973 døde far. Jeg spurte meg selv: «Hvorfor måtte en som var så god, og som spredte så mye glede, forlate oss? Hvor er han nå? Kan han høre meg hvis jeg snakker til ham? Hvilken mening har livet nå, uten ham?»

En karriere uten mening

Etter å ha brukt en del tid på å komme meg følelsesmessig begynte jeg å studere interiørarkitektur. Men jeg kunne være litt opprørsk til tider, og sluttet på skolen. Mor og jeg bestemte oss for å delta mer i selskapslivet. Vi gikk i stilfulle selskaper i underholdningsverdenen. Ofte pleide verten for selskapet å avslutte med å si: «Rosalía, vær så snill å synge en av sangene dine for oss.» De likte stemmen min og de følelsene jeg la i musikken, og sa at jeg hadde arvet mitt talent fra foreldrene mine.

I et av disse selskapene hørte komponisten og dirigenten for Arturo Castro og hans Castros 76 meg synge og spurte om jeg ville bli med i bandet. Jeg likte ikke ideen til å begynne med. Selv om jeg elsket musikk og hadde spilt gitar og komponert musikk siden jeg var 14 år, hadde jeg ikke lyst til å bli profesjonell artist. Men mor ansporet meg, og familien hadde også en økonomisk status å opprettholde, så til slutt takket jeg ja. Det førte til debuten min, som jeg fortalte om innledningsvis.

Jeg kunne glede meg over å ha fast arbeid helt fra begynnelsen av karrieren. Gruppen vår reiste på turné i Mexico og hadde to forestillinger hver kveld. Vi arbeidet i Guatemala, Venezuela, New York og Las Vegas. Jeg var sammen med bandet i to år. Så fikk jeg tilbud om å være med i filmer. Jeg fikk to biroller og en hovedrolle, som jeg fikk to betydningsfulle priser for.

En dag fikk jeg en telefon fra det fremste TV-selskapet i landet. De tilbød meg en eksklusiv kontrakt som gikk ut på at jeg skulle bli en del av deres stjernegalleri og spille hovedrollen i en såpeopera som skulle få navn etter meg. Jeg ble forespeilet å nå toppen i underholdningsverdenen. Jeg skulle få svært god lønn, enten jeg arbeidet regelmessig eller ikke. Men fordi jeg følte at jeg ikke fortjente alt dette, og fordi jeg var redd for å miste friheten, takket jeg nei til tilbudet. Jeg takket imidlertid ja til å være med i såpeoperaen, men bare hvis jeg kunne fortsette å studere drama på universitetet. Likevel var jeg ikke lykkelig. Jeg mislikte å se skuespillere som kjempet i flere år for å få en hovedrolle, mens jeg fikk hovedrollen i første rekke fordi jeg var Tin-Táns datter.

Så begynte opptakene. Det første omfattet musikken til såpeoperaen, og det var jeg som skrev tekstene og musikken. Senere spilte jeg inn musikk hos et kjent plateselskap i London. Jeg gjorde flere innspillinger og var med i flere filmer og såpeoperaer. Avisene begynte å fokusere på meg på underholdningssidene, så du kan godt si at jeg hadde nådd toppen. Likevel var det noe som manglet. Jeg la merke til hvor selvopptatte og konkurransepregede skuespillerne var, og at de var svært umoralske og uærlige. Jeg mistet tilliten til folk.

Så, om høsten 1980, traff jeg onkel Julio i et familieselskap. Han hadde bestemt seg for å slutte som operasanger. Jeg hørte på med store øyne mens han fortalte om et paradis, som Gud hadde gitt løfte om. Onkel Julio sa at urettferdighet og sorg skulle forsvinne fra jorden, og at kjærligheten skulle rå. Han sa også at den sanne Guds navn er Jehova. Det som appellerte mest til meg, var å høre at våre kjære som har dødd, ville få en oppstandelse i paradiset. Tanken på å få se far igjen gjorde meg glad. Jeg hadde aldri sluttet å savne ham og lengte etter hans kjærlighet og støtte. Så fantastisk det ville bli å få se ham igjen! Men innerst inne virket det umulig. Onkel Julio gav  meg en bibel og inviterte mor og meg til å være med på et stevne som Jehovas vitner skulle ha noen uker senere. Vi sa at vi kanskje ville komme.

Jeg bestemmer meg for å forandre livet mitt

En kveld mens jeg lå og røykte på sengen, leste jeg i den bibelen som onkelen min hadde gitt meg. Det jeg leste i Ordspråksboken, hjalp meg til å komme fram til at det er Gud som er opprinnelsen til lys, innsikt og liv, mens mørke, forvirring og død kommer fra en helt annen kilde. Den samme kvelden, mens jeg ventet på at mor skulle komme, stumpet jeg min siste sigarett. Gråtende bad jeg om hennes hjelp og støtte i forbindelse med noen viktige avgjørelser. Senere drog jeg til det teatret hvor jeg hadde øvd inn rollen som Cordelia i Shakespeares «Kong Lear». Jeg sa ifra at jeg ikke ønsket å arbeide ved teatret mer, og jeg slo opp med kjæresten min, en av hovedrolleinnehaverne i det stykket vi holdt på å øve inn.

Men jeg hadde ikke lært å tjene Gud ennå, så jeg hadde ingen å støtte meg til. Jeg ble dypt deprimert. Jeg bad til Gud om at han måtte hjelpe meg til å kunne føle tilhørighet et sted ganske enkelt fordi jeg var den jeg var, uten hensyn til nedarvet talent eller et kjent navn. Jeg holdt meg unna min vanlige omgangskrets og de vanlige aktivitetene mine.

Veien til virkelig suksess

Midt oppi all min forvirring husket jeg onkels innbydelse til å være med på stevnet. Jeg ringte ham, og han kom og tok meg med til stadionet. Det jeg så der, rørte meg. Jeg så ordentlige mennesker som ikke brukte et stygt språk eller røykte eller gjorde noe for å prøve å imponere andre. Det jeg hørte fra Bibelen, minnet meg om det jeg hadde lest i en liten bok som heter Er Bibelen virkelig Guds Ord?, * som jeg hadde funnet hjemme kort tid etter at far døde.

Omtrent på denne tiden fikk jeg tilbud om å spille hovedrollen i en annen såpeopera. Jeg likte den rollen, siden det så ut til at den forsvarte de verdiene som er til behag for Gud, og som jeg hadde lært om på stevnet. Med det i tankene takket jeg ja til rollen. På den annen side dukket et skriftsted fra Bibelen opp i tankene mine: «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende. For . . . hvilket fellesskap har lys med mørke?» — 2. Korinter 6: 14.

Et oppriktig ønske om å glede Gud vokste inni meg. Jeg ville være med på møtene i Rikets sal sammen med onkelen og tanten min. Den menigheten de gikk i, lå en time unna der jeg bodde, men jeg reiste dit tre søndager på rad. Onkelen min bestemte seg for å ta meg med til en menighet i nærheten av hjemmet mitt. Vi kom dit mens møtet var i ferd med å bli avsluttet, og der traff jeg Isabel, en ung kvinne på min egen alder. Hun var beskjeden og vennlig. Da onkel introduserte meg for henne som Rosalía Valdés, reagerte hun overhodet ikke da hun hørte navnet mitt. Det var jeg veldig glad for. Hun tilbød seg å studere Bibelen med meg i mitt eget hjem.

Vi begynte å studere ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. * Isabel tilpasset seg uten problemer til min timeplan. Noen ganger måtte hun vente til sent på kveld, til jeg var ferdig med innspillingene til såpeoperaen. Jeg var så takknemlig for at det var noen som var interessert i meg bare fordi jeg ønsket å lære om Bibelens sannheter. Isabel var ærlig, oppriktig og kultivert, egenskaper som jeg trodde man bare kunne få hvis man studerte filosofi og kunst. Vi ordnet det slik at jeg kunne studere i mange timer, av og til flere ganger i uken.

 I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å kvitte meg med de feilaktige oppfatningene jeg hadde, men gradvis ble de erstattet med sannhetene fra Bibelen. Jeg kan huske hvor oppmuntret jeg ble av Guds løfte: «Bare en liten stund til, og den onde er ikke mer, og du skal visselig gi akt på hans sted, og han er ikke der. Men de saktmodige skal ta jorden i eie, og de skal finne sin dypeste glede i den store fred.» (Salme 37: 10, 11) På dette tidspunktet begynte også håpet om å få se far igjen i paradiset å bli virkelig for meg. Jeg tenkte ofte på Jesu ord: «Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut — de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse.» — Johannes 5: 28, 29.

Jeg gjorde ferdig arbeidet i forbindelse med såpeoperaen, og med én gang fikk jeg andre tilbud. Selv om prosjektene høyst sannsynlig ville gjøre meg mer berømt, ville det at jeg deltok i dem, antyde at jeg godtok umoral, avgudsdyrkelse og andre ting som ikke er i samsvar med Bibelen. Jeg hadde lært at Satan er virkelig, og at han ikke ønsker at vi skal tjene Jehova. Jeg takket derfor nei til tilbudene og begynte å gå på alle møtene. Moren min og broren min forstod naturlig nok ikke hvorfor jeg sa nei til så mange muligheter og så mange penger. Samtidig kunne de se at jeg forandret meg. Jeg forandret meg fra å være en ulykkelig og nedslått person til en som var glad og hadde fått livslysten tilbake. Endelig hadde jeg funnet en mening med livet!

Jeg hadde et ønske om å fortelle andre om det jeg lærte, og jeg ble snart en forkynner av det vidunderlige budskapet om Guds rike. Når jeg var ute i forkynnelsen, var det noen ganger vanskelig å holde på beboerens oppmerksomhet; det var mange som kjente meg igjen fra underholdningsverdenen. Det hendte mer enn én gang at den jeg forkynte sammen med og jeg, kom på besøk til noen mens den såpeoperaen som jeg var med i, ble vist på TV-en deres. Beboerne kunne ikke tro at det var jeg som stod i døråpningen.

Den 11. september 1982 ble jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova. Nå hadde livet mitt virkelig fått en mening, og en annen løpebane lå foran meg. Isabels iver i tjenesten motiverte meg. Hun tjente som alminnelig pioner, som en heltidsforkynner blant Jehovas vitner kalles. Det tok ikke lang tid før jeg var med henne når hun studerte Bibelen med andre. Isabel ble min beste venn.

Jeg hadde praktisk talt sluttet å arbeide som artist, så mor og jeg måtte nøye oss med en lavere levestandard. Jeg holdt imidlertid fortsatt på med musikken til det fjerde albumet mitt, som inneholdt noen sanger angående mine nye verdier og min nye tro. Jeg skrev en sang om det sterke håpet jeg har om å få se far igjen. Jeg kalte sangen: «Det står skrevet — jeg vil få se ham.» Første gangen jeg sang den for mor, ble hun dypt rørt. Hun kunne merke min oppriktige overbevisning. Jeg ble overlykkelig da hun sa at hun ville studere Bibelen. To år senere ble hun en døpt tjener for Jehova. Hun er fortsatt aktiv i tjenesten i dag.

Etter hvert som tiden gikk, ble det lettere å takke nei til tilbud om arbeid. Og når jeg stod overfor prøvelser eller fristelser, var det at jeg forestilte meg det fantastiske bildet av far og meg sammen i et vakkert paradis, med på å styrke min tillit til Jehova og min beslutning om å fortsette å tjene ham.

En dag ble jeg spurt om jeg ville ha en rolle i den spanske versjonen av barneprogrammet «Sesam stasjon». Jeg tenkte at jeg ikke kunne gå med på det, og sa til produsenten at mine bibelske prinsipper ikke tillot meg å fremme slike ting som høytider og fødselsdager. Produsenten sa at hvis jeg ville ta jobben, skulle han respektere min tro, og at vi kunne skrive en kontrakt som spesifiserte stillingen min. Jeg godtok tilbudet og spilte inn 200 episoder. Det var den siste jobben jeg tok som skuespiller.

Det var bare én kontrakt, med plateselskapet, som fortsatt ikke var innfridd, så jeg spilte inn ti av sangene mine, blant annet den sangen som jeg hadde skrevet om far og  oppstandelsen. Jeg fikk mulighet til å synge denne sangen på TV og i forbindelse med andre opptredener, og da nevnte jeg alltid min tro. Men så begynte plateselskapet å presse meg for å få meg til å anta en mer sensuell image. Jeg leverte inn oppsigelsen min.

Velsignelser i Guds tjeneste

I desember 1983 tok Isabel og jeg en tur for å få en omvisning ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Der traff jeg ham som senere skulle bli min ektemann, Russell Phillips. Vi brevvekslet i nesten to år. Jeg husker godt den dagen jeg begynte som alminnelig pioner — Russell sendte meg roser, helt fra New York.

I ett år tjente Isabel og jeg sammen som pionerer. Så ble hun innbudt til å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i Mexico. De samtalene vi hadde om hennes nye oppdrag, gav meg et ønske om å utvide min tjeneste og også begynne å tjene på Betel, hvis det var Jehovas vilje.

Russell har bidratt mye til at jeg har fått et lykkelig liv. Takket være hans kjærlighet til Jehova og Hans organisasjon, har jeg lært å sette stor pris på heltidstjenesten. Han var veldig glad i Betel, siden han hadde tjent ved Betel i Brooklyn i tre år. Etter at vi ble gift, tjente vi sammen som alminnelige pionerer i Colorado i USA. Senere ble vi innbudt til å tjene som internasjonale byggearbeidere og være med på å bygge nye avdelingskontorer i andre land. Vi ble virkelig overrasket da vi fikk vite at vi hadde fått i oppdrag å tjene i Mexico. I april 1990 tok vi med glede imot det store privilegium å få bli medlemmer av Betel-familien i Mexico. Det eksemplet som Russell foregikk med, var til stor oppmuntring for meg. Jeg beundret hans selvoppofrende ånd, som motiverte ham til å flytte fra hjemlandet og familien for å fremme Rikets interesser her i Mexico.

Russell og jeg var veldig glad for at vi hadde det privilegium å tjene ved avdelingskontoret i Mexico. Men tingene forandret seg plutselig da jeg ble gravid. Dette kom overraskende på oss, men vi hadde alltid beundret foreldre som oppdrar barna sine i sannheten, og vi tok takknemlig imot dette som vårt nye oppdrag. I oktober 1993 ble Evan født, og Gianna ble født to og et halvt år senere. Selv om det å oppdra barn innebærer at man hele tiden må gjøre seg store anstrengelser, føler vi at vi blir belønnet hver gang elleveåringen og åtteåringen vår gir uttrykk for sin tro når de er med ut i tjenesten.

Russell tjener nå i et regionalt byggeutvalg for Rikets saler, og jeg begynte nylig i heltidstjenesten igjen som pioner. I løpet av de siste 20 årene har jeg fått mulighet til å hjelpe tolv i familien og åtte andre til å lære Bibelens sannhet å kjenne og bli tjenere for Jehova.

Når barna mine spør meg: «Mamma, syntes du det var vanskelig å slutte som artist?», siterer jeg det som apostelen Paulus sa: «[Jeg betrakter] virkelig . . . alt som tap på grunn av den langt større verdi som kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, har. På grunn av ham har jeg lidd tap på alt, og jeg betrakter det som en haug med avfall, for at jeg kan vinne Kristus.» (Filipperne 3: 8) Jeg er svært takknemlig for at Jehova reddet meg fra et nytteløst og meningsløst liv og lot meg få bli en del av hans folk. Jeg går aldri trett av å takke ham for de utallige velsignelsene han har gitt oss gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Jeg synger ofte den sangen som jeg skrev om min far. Jeg er overbevist om at jeg vil få se ham igjen.

[Fotnoter]

[Bilde på side 10]

Sammen med foreldrene mine og broren min da jeg var ett år gammel

[Bilder på sidene 12 og 13]

Jeg synger sammen med Arturo Castro og hans Castros 76

[Rettigheter]

Angel Otero

[Bilde på side 14]

Sammen med familien min i dag

[Bilderettigheter på side 10]

Activa, 1979