Livet i en tsjekkisk mølle før i tiden

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I TSJEKKIA

FOR hundre år siden kunne man overalt i Tsjekkia høre den rytmiske klapringen fra tannhjul som gnisset mot hverandre i en av de mange møllene. Istedenfor å virke forstyrrende syntes lyden snarere å forsterke idyllen på den tsjekkiske landsbygda. Møllen hadde en sentral plass i lokalsamfunnet.

På den tiden var det vanlig at møllerens kone bakte velduftende brød så snart melet var blitt malt. Vi kan jo forestille oss hvordan hun setter fra seg de nybakte brødene på et stort bord. For en herlig duft! Så kommer mølleren inn. Hvit av mel over hele seg ser han ganske imponerende ut. Han roper på alle i husstanden for at de skal komme og spise.

Kvernens og møllens historie

Kornmaling har nesten like lange tradisjoner som jordbruket. I det gamle Israel var det å male korn til mel en del av de vanlige gjøremål i hjemmet. Oftest var det kvinnene som tok seg av dette. De arbeidet gjerne sammen to og to og brukte en håndkvern. Bibelen omtaler også store kvernsteiner som ble dreid av dyr. — Markus 9: 42.

Noen møller ble drevet av vindkraft. Men på den tsjekkiske landsbygda var det mer vanlig med vannmøller. Hvorfor? Tydeligvis fordi tsjekkerne mente at rennende vann var den mest økonomiske og pålitelige kraftkilden man kunne bruke for å drive en mølle.

I Tsjekkia, som ellers i Mellom-Europa, laget man omfattende systemer med dammer, kanaler og luker for å regulere vannstrømmen til møllene. Vannet ble samlet i dammer og ført videre via kanaler, og tilstrømningen ble kontrollert ved hjelp av luker. Noen kanaler var i underkant av 20 meter lange, mens andre kunne være på mer enn én kilometer og gi kraft til flere møller som var plassert langs dem.

Mølleren og hans medhjelpere

I Tsjekkia for hundre år siden bodde mølleren og hele hans familie i møllen. Boligen hans og det rommet hvor kornet ble malt, var under samme tak og innenfor de samme robuste steinveggene. Folk i byen pleide å kalle ham «Mesterfar». Han var lett å kjenne igjen i de karakteristiske hvite, oppbrettede buksene, den flate luen kantet med saueskinn og skoene uten hælkappe.

 Mølleren måtte være fysisk sterk for å kunne gjøre jobben sin. Tenk på alle de melsekkene han måtte løfte og bære i løpet av livet! Mølleryrket var høyt ansett og gikk vanligvis i arv fra far til sønn. Sønnen lærte yrket hjemme hos sin far, men arbeidet gjerne også en tid sammen med andre møllermestere for å få mer erfaring.

Arbeidet i møllen beskjeftiget hele familien. Ofte var ikke familiens hjelp nok, så mølleren utvidet sin husstand, enten med fast ansatte eller med sesongarbeidende svenner. Svennene var erfarne møllere som mot kost og losji hjalp til på forskjellige møller i den travleste tiden.

Møllen ble ofte drevet av en møllermester — en høyt respektert og dyktig arbeider. Han ble assistert av en ung mann som hadde fått opplæring i møllerfaget, og som var blitt betrodd å betjene maskineriet. Kvaliteten på det melet som ble produsert, ble ansett som et mål på hvor gode kunnskaper og evner denne assistenten hadde. Dessuten hadde man en oppvakt læregutt som fulgte nøye med på det de mer erfarne og eldre møllerne gjorde. Ingenting måtte få distrahere læregutten, ettersom det kunne virke forstyrrende på hans opplæring.

Kvernsteinene

Jobs bok i Bibelen nevner «en understein i en kvern». (Job 41: 24) Det forteller oss noe om hvordan kvernsteiner ble brukt. Det måtte være to — en overstein, som nå blir kalt løperen, og en understein, som blir kalt underliggeren.  Understeinen var ubevegelig, mens oversteinen ble dreid rundt for å male kornet etter hvert som det passerte mellom de to steinene.

Til å begynne med ble kvernsteinene hogd ut av fjell. Senere laget man kunstige kvernsteiner av knust steinmasse som ble sementert sammen med magnesiumklorid. Tannhjulene ble laget av et svært hardt treslag, og arbeidet ble utført av en erfaren spesialist. Dette var vanskelig, ikke bare fordi tannhjulene hadde kompliserte former, men også fordi de måtte gripe inn i hverandre på rette måte. Tannhjulsoverføringen gjorde at rotasjonshastigheten på kvernsteinene økte. Det var klapringen fra disse tannhjulene som forårsaket den karakteristiske lyden fra møllene.

Møllere i tsjekkisk folketradisjon

Mens noen møllere var ærlige og hederlige, var andre griske og maktsyke og lurte kundene sine. I noen folkeviser blir derfor mølleren og hans familie gjort narr av, mens de i andre blir hyllet og deres medhjelpere omtalt som ønskverdige ektemenn. Atter andre folkeviser skildrer oversvømmelser — som i tillegg til brann utgjorde den største trusselen mot mølleren og møllen hans.

Historiene varierte noe, alt etter i hvilket område og i hvilken tid de ble til. For øvrig gikk de stort sett ut på det samme over hele Tsjekkia. De ble spredt av den omreisende møllersvennen, som selvfølgelig også utbroderte dem litt. Så fram til denne dag er det et tsjekkisk munnhell som lyder: «Historier blir fortalt, og vannet renner», noe som henspiller på mistanken om at en historie eller fortelling er overdreven.

Dagens møller

Etter hvert som tiden gikk, begynte det tradisjonelle mølleryrket å dø ut. Mange møller ble modernisert, og vanndrevet mekanikk ble erstattet av elektriske motorer. Noen møllere forsøkte for enhver pris å bevare den tradisjonelle driftsmåten, og noen vannmøller i Tsjekkia var faktisk i drift helt fram til og i årene like etter den annen verdenskrig. Men året 1948 betydde kroken på døren selv for den mest standhaftige møller. Det året ble møllene nasjonal eiendom, og de fleste av dem ble lagt ned og begynte å forfalle.

Dagens industrialiserte møller gir ikke de samme romantiske assosiasjonene som møllene før i tiden. Selve kornmalingen blir utført ved hjelp av moderne maskiner som i mange tilfeller er datastyrt. De fleste kvernsteinene er blitt byttet ut med stålvalser. Men den rustikke stilen på de gjenværende gammeldagse møllene fortsetter å trekke til seg dem som søker en fredelig og idyllisk ramme, og turister som interesserer seg for kultur og historie.

På grunn av sin sjarm er flere møller i dag blitt gjort om til steder hvor folk kan søke rekreasjon. Mange som besøker Praha, drar til møllehjulet ved C̆ertovka, eller «Djevelens stryk», en forgrening av elven Vltava (Moldau). Møllen der ble lagt ned i 1938, etter at den var blitt utsatt for en brann. Men i 1995 ble det nesten sju meter høye vannhjulet, som er over 600 år gammelt, restaurert som et kulturminne. Dette hjulet har fortsatt å rotere helt til nå.

Hvis vi besøker en restaurert mølle i dag, kan vi lett forestille oss hvordan mølleren gjorde jobben sin for et århundre siden. Vi kan høre vannet fosse mens møllehjulet roterer. Når vi går vår vei, forsvinner møllen etter hvert i det fjerne. Men i våre ører vil vi fortsatt høre klapringen fra tannhjul — en behagelig lyd som vi sent vil glemme.

[Bilde på side 22]

Kvernstein

[Bilder på sidene 22 og 23]

1. En gammel hånddrevet kornrenser

2. Én av møllestasjonene

3. Hovedakselen overfører kraft fra vannhjulet til møllestasjonene

4. Det nesten sju meter høye vannhjulet ved C̆ertovka som en gang drev møllen

[Bilde på side 24]

Møllehjulet ved C̆ertovka