De store pengers land

Av en Våkn opp!-skribent på Guam

UTE i det veldige Stillehavet ligger øygruppen Yap. Tropisk skjønnhet og et behagelig klima gjør denne øygruppen til et populært reisemål for dem som er på jakt etter et rolig og fredelig sted. Men besøkende blir ofte overrasket over at folk her legger sparepengene sine ute på gaten. Og her er det snakk om store penger!

På alle disse øyene kan du se noen spesielle steinskiver foran bygninger og langs veier. Disse skivene, som kalles rai på det lokale språket, er den opprinnelige valutaen på Yap. Selv om det er noen som oppbevarer steinpengene sine hjemme, bruker de fleste «landsbybanker». Men i disse institusjonene er det ingen sikkerhetsvakter på jobb og ingen kasserer som hjelper kundene. Du finner kanskje ikke engang en bygning. Istedenfor å sikre pengene i et hvelv oppbevarer disse «bankene» verdiene sine utenfor. Der, plassert opp mot kokospalmer og vegger, står det flere steinskiver, som alle har hull i midten. Disse pengestykkene kan ha en diameter på opp til fire meter, og de kan veie over fem tonn.

Der du bor, kan du kanskje ha vekslepenger i lommen din, men her er pengestykkene så store at de ikke får plass i en bil. Etter 1931 er det ikke blitt laget noen flere steinpenger. Likevel er de fremdeles lovlige som betalingsmiddel på øyene. Hva er opprinnelsen til denne merkverdige valutaen?

Vanskelig å få tak i

Ifølge legenden var det i en fjern fortid en gruppe reisende fra Yap som gikk i land på Palau og fikk tak i noen vakre steiner. Dem tok de med tilbake til Yap, og der bestemte folk seg for å bruke dem som valuta. Ut av disse steinene begynte de å hogge fullmåneformede skiver med hull i midten.

 Folk på Yap var veldig kresne når det gjaldt de materialene de brukte. De foretrakk mineraler som vi i dag kjenner som aragonitt og kalkspat. Aragonitt, som finnes i avleiringer i bakken, er et stoff som også finnes i perler, og kalkspat er hovedbestanddelen i marmor. Begge disse mineralene er vakre når de blir hogd til på en dyktig måte, men ingen av dem finnes på Yap. Så innbyggerne på Yap fortsatte å reise til Palau for å få tak i steiner. Palau ligger omkring 400 kilometer sørvest for Yap, og det er en reise i farlige farvann som tar fem dager med utliggerkano.

På Palau skaffet de som kom fra Yap, seg tillatelse fra høvdingen der til å bryte stein fram av fjellet, og så gikk de i gang med arbeidet. Ved hjelp av enkelt verktøy hogg de ut steinblokker fra underjordiske huler og bearbeidet disse blokkene til de fikk skivefasong. De kunne holde på i måneder, ja noen ganger i årevis, med å hamre og meisle bare for å få hogd til et eneste pengestykke!

Det ble hogd ut hull i steinene for at man skulle kunne forsyne dem med solide stokker, som ble brukt når man bar steinene ned til stranden. Der ble så de pengene man nettopp hadde hogd ut, lastet på kanoer eller bambusflåter. Når arbeiderne skulle transportere et stort pengestykke, reiste de det opp slik at det stod i vannet, og så bygde de en stor flåte rundt det. Med vind i seilene og sterke armer ved årene slepte de flåten med den nyervervede rikdommen tilbake til Yap.

Alt dette arbeidet ble gjort for hånd, og det var en farefull prosess. Det var mange som ble skadet eller drept mens de drev på og hogg ut og transporterte svære steinblokker på land. Og reisen tilbake til Yap var også farefull. Man kan se steinpenger på havbunnen rundt Yap og Palau, noe som viser at ikke alle kostbarhetene eller alle de som var med på å frakte dem, kom seg velberget til Yap. De pengene som sank, tilhører imidlertid noen på Yap. De har verdi, akkurat som steinskivene på land.

Hvor mye er de verd?

Når det blir gjort en handel der rai skifter eier, lar vanligvis den nye eieren steinene bli stående der de er. Mange har stått på samme sted i årtier langt unna husene til dem som nå eier dem.

Tyveri er ikke noe problem. Hvis en tyv har kastet sine øyne på et steinpengestykke, må han for det første være sterk  nok til å ta det og så være frekk nok til å gjøre det. Det siste ville være det vanskeligste, siden naboene vet hvem som eier hver av steinskivene, og de har dyp respekt for eiendomsretten.

Hvordan kan du finne ut hvor mye et steinpengestykke er verdt? Du kan begynne med å vurdere pengestykkets størrelse, dets naturlige skjønnhet og kvaliteten på skulpturarbeidet. Så må du ta pengestykkets historie i betraktning. Hvor gammelt er det? Var det veldig vanskelig å bryte det løs og hogge det ut? Hvordan var reisen da mennene tok det med til Yap? Var det noen liv som stod på spill, eller som gikk tapt? Og til sist — hva slags sosial status har de som gjør denne handelen? Steinpenger som eies av en høvding, er mer verdifulle enn penger som eies av menigmann.

Da en utenlandsk bank i 1960 ervervet seg et steinpengestykke som målte omkring 1,5 meter i diameter, ble historien til dette pengestykket kjent for omverdenen. Det hadde åpenbart vært i omløp siden 1880-årene. Det hadde en gang vært betaling til noen som arbeidet med å bygge et hus. En annen gang var det blitt gitt av innbyggerne i én landsby til noen som bodde i en nabolandsby for den måten de framførte en spesiell dans på. Og senere var det en huseier som byttet det mot en forsyning med takplater i bølgeblikk. Alle disse transaksjonene ble utført uten at steinen ble flyttet fra det stedet den opprinnelig stod på, og uten at man hadde noen skriftlige opptegnelser. Pengestykkets historie og hvem som til enhver tid eide det, var allment kjent på Yap.

Større er ikke alltid bedre

Da man for flere hundre år siden innførte rai, var disse steinpengene så sjeldne og verdifulle at det bare var høvdinger som kunne eie dem. Men på slutten av 1800-tallet gjorde verktøy av jern og lastebåter det mulig å hogge ut og transportere mange flere pengestykker, deriblant noen veldig store. Nyere rai er riktignok større enn eldre rai, men de er mindre verd, ettersom de ikke ble framstilt på den tradisjonelle måten, som krevde mer nitide anstrengelser.

I 1929 viste en offisiell opptelling at det fantes 13 281 slike steiner — og det er flere enn det var innbyggere på øyene! Den annen verdenskrig skulle komme til å endre på det. Tropper konfiskerte mye av steinvalutaen og hogg opp noe av den for å bruke det når de anla flystriper og befestninger. Bare halvparten av steinskivene unngikk å bli ødelagt. Men så kom suvenirjegere og private samlere og stakk av med mange av skivene. I dag anser myndighetene steinpengene for å være en kulturskatt og har derfor sørget for at de er lovbeskyttet.

Det er ikke slik på Yap at penger vokser på trær, eller at gatene er brolagt med gull. Men folk der lar fortsatt rikdommen sin stå ute på gaten til allmenn beskuelse!

[Kart/bilde på side 20]

(Se den trykte publikasjonen)

Japan

STILLEHAVET

Filippinene

Saipan

Guam

Yap

Palau

[Rettigheter]

Globus: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 21]

«Bank» for steinpenger

[Bilde på side 22]

Noen av pengestykkene på Yap kan veie over fem tonn